Et tilbaketrukket tilbakeblikk

Den tidligere amerikanske diplomaten John Brady Kiesling trakk seg fra sin stilling som politisk rådgiver ved USAs ambassade i Aten i protest mot den planlagte Irak-krigen. Kiesling var en av deltakerne på Fredskonferansen i Oslo, 28.-29-mai, og .Le Monde diplomatique bringer her hans innlegg på konferansen, hvor han reflekterer over konsekvensene av krigen.

Det er nå tre måneder siden jeg den 25. februar søkte avskjed fra min stilling i det amerikanske utenriksdepartementet, og det er på tide å reflektere litt over denne avgjørelsen. Ble krigen en udelt katastrofe for USA? For Irak? For NATO-land som Norge? Hva lærer USA av sine feil?

Jeg uttrykte ingen bekymring rundt de militære forutsetningene for invasjonen. Blitzkrieg-strategien var effektiv mot de irakiske soldatene, som var skammelig mangelfullt utrustet til møtet med den amerikanske krigsmaskinen. «Smarte bomber» kombinert med den manglende motstanden inne i Bagdad bidro til at de sivile tapene begrenset seg til noen få tusen. Mesteparten av Iraks nedslitte sivile infrastruktur forble intakt helt til plyndringen tok til.

Vår manglende evne til å etablere orden og beskytte den sivile infrastrukturen etter Iraks militære kollaps, ble en stor skamplett på USAs omdømme. Den amerikanske regjeringen argumenterer imidlertid med at befolkningens generelle levevilkår allerede var så dårlige at noen tusen ekstra dødsfall som følge av krig, lovløshet og kolera må anses å være en lav pris å betale for friheten folket nå kan nyte i et Irak uten Saddam. Det er altfor tidlig å komme med en slik vurdering.

Forutsatt at tilstrekkelig mange milliarder dollar settes av til nødhjelp, at tilstrekkelig med internasjonal ekspertise mobiliseres og at USA og Storbritannia går inn for det, vil mesteparten av Irak gradvis stabiliseres. Om ett år eller to vil de fleste irakere leve på samme eksistensminimum som før invasjonen i mars, og i løpet av ti år vil nivået av relativ velstand i landet være det samme som i 1991.

Vil Kongressen og skattebetalerne i USA stille alle disse milliardene til rådighet? Mest sannsynlig ikke mange nok, og ikke lenge nok. Vil regjeringen vende seg mot FN og andre internasjonale institusjoner for å hente inn ekspertise og skaffe seg legitimitet? Trolig ja, men motvillig og altfor sent for å få maksimalt utbytte av hjelpen.

Krig sies å være politikk utført med andre midler. Vil USA etablere et demokratisk regime som vil tjene USAs (og verdens) interesser, som fred i regionen, stabile oljepriser og samarbeid mot anti-vestlige terroristgrupper? En form for demokratisk styre vil snart være på plass, med kontroll over et land som nøysomt er utparsellert til kurdiske ledere, sjiamuslimsk presteskap og forretningsoligarker i eksil. Disse nye lederne vil imidlertid snart oppdage at det å styre et samlet Irak med begrensede midler og med begrenset beskyttelse mot vilkårlig terrorvirksomhet er svært vanskelig. Snart vil det dannes en dyp og farlig kløft mellom den gruppen av irakiske lederne som er avhengige av USAs nærvær og den gruppen som har kommet til makten nettopp med sine løfter om å gjøre slutt på dette nærværet. Hvor stor motvekt den irakiske nasjonalismen vil være til de kurdiske og sjiamuslimske separatistenes ambisjoner, gjenstår å se.



Har vi redusert trusselen fra masseødeleggelsesvåpen? Det er svært vanskelig å avgjøre hva som vil vokse frem i det nye Irak. USAs etterretning gjorde dårlig arbeid og var gjenstand for åpenlys politisk misbruk i forbindelse med Irak. Hvilken annen konklusjon kan andre land trekke enn at verken besittelse eller ikke-besittelse av masseødeleggelsesvåpen er en garanti for noe som helst i USAs øyne?

Heldigvis ble ikke slike våpen brukt mot de amerikanske troppene. Hadde de det, måtte vi ha demonstrert at vi mente alvor med doktrinen om ubegrenset og nådeløs gjengjeldelse uten å ha noen gyldige mål å rette denne gjengjeldelsen imot, bare en sivilbefolkning hvis interesser vi hevdet å forsvare.

Står USA tryggere mot global terrorisme? Nei, tvert imot. Etter å ha sett al-Jazeeras overføringer av krigen, har terroristgrupperingene gjenopptatt virksomheten og slått til mot en urovekkende tilfeldig sammensatt mengde internasjonale mål. Jeg har ikke noe grunnlag for å avgjøre hvilken logikk som ligger bak Al-Qaidas valg av Norge som ett av sine mål, men jeg noterer meg at geografikunnskapene til folk i Midtøsten er omtrent like gode som gjennomsnittsamerikanerens.

Har vi undergravd det internasjonale samarbeidet mot terrorismen som følge av våre handlinger? Der tok jeg trolig feil, i det minste på kort sikt. Frykt virker samlende. Regjeringene i Midtøsten er tilstrekkelig livredde for sin egen befolkning til at de fremdeles samarbeider med oss på tross av det massive raseriet Irak-krigen vekket i folket. Regionen er imidlertid mer ustabil enn tidligere, og vi kan ikke ta for gitt at de vennlige regimene overlever.

Hva med USAs allianser? Bush-regjeringen har tydeligvis lært noe av dette rotet. Etter å ha demonisert Frankrike og FN, prøver vi nå forsiktig å avdemonisere dem, samtidig som vi unngår alt som lukter av unnskyldninger og alt som kan fornærme en allerede opprørt amerikansk befolkning.

Det kan vise seg at denne issmeltingen bare var midlertidig og taktisk; så snart vi har oppnådd Frankrikes og Russlands støtte til å oppheve sanksjonene mot Irak, kan vi vende tilbake til den populære FN-hetsen. Jeg tror imidlertid at de nykonservatives anti-FN-dogme har lavere oppslutning nå. En fornyet innsats settes inn for å gjøre NATO til en ressurs i arbeidet med å stabilisere Irak og Afghanistan, en innsats som skal overbevise amerikanske skeptikere om at denne alliansen fremdeles har en rolle å spille. Norges avgjørelse om å bidra til å gjenoppbygge Irak var en sjenerøs og nyttig gest som vil være til stor hjelp for den stadig kritiserte majoriteten av amerikanske beslutningstakere som fremdeles tror på allianser.



Det viktigste resultatet av krigen var at president Bush overfor statsminister Blair motvilling forpliktet seg til på ny å la USA engasjere seg i fredsprosessen mellom israelere og palestinere i Midtøsten. Hans politiske rådgivere og instinkter hadde talt for å viderføre USAs passive pro-Likud-linje. Jeg er ikke optimistisk med tanke på utfallet. Jeg forventer ikke at president Bush har verken det mot eller den medlidenhet som skal til for å sette sin troverdighet på spill i forholdet til Israels statsminister Ariel Sharon. Likevel finnes håpet, og det må holdes ved like. Med mindre palestinerne har et snev av håp om bedre tider, utgjør Midtøsten en større og større fare for oss alle.

Et avgjørende punkt på de nykonservatives dagsorden var å utviske fra amerikanernes bevissthet den lærdommen vi trakk etter Vietnam-tragedien. Forsvarsminister Rumsfeld og hans stab av rådgivere forsøker nå å omskrive vår nyere historie for å hindre at vi lærer noe av Irak-invasjonen. Jeg tror at Rumsfelds knusende byråkratiske seier over utenriksdepartementet vil vise seg å være dyrekjøpt ettersom ideologien den bygger på, ikke vil tåle et møte med Midtøstens virkelighet.

Etter hvert som den amerikanske regjeringen distanserer seg fra situasjonen i Irak, har politikken vendt seg mot et mer passende tema: USA og den globale økonomien. Nå er det på tide at EU viser hvor sentral unionen er for amerikanske interesser. Den nye fransk/tysk/belgisk/luxemburgske militærkommandoen er for amerikanerne en ubetydelig bagatell. Det er strømmen av varer, tjenester og særlig kapital til og fra USA som er garantisten for verdens fred og velstand.



I mine øyne har Norge alltid – ved å innsette bra mennesker i diplomati og NGO'er, ved å bevilge en nokså sjenerøs andel av sin rikdom til utenlandshjelp og ved å mobilisere en stille idealisme i verdens tjeneste – hatt en rolle som langt overgår befolkningens størrelse.

Norges vilje til å påta seg mer enn sin del av internasjonale forpliktelser er et viktig signal til en regjering som stiller seg avvisende til alle synspunkter som har sin opprinnelse utenfor Washington. Nå er det på tide at Norge stiller seg sammen med alle likesinnede EU-land for et oppdatert NATO, for begrensede internasjonale humanitære intervensjoner under FN-kontroll og for stabile transatlantiske forbindelser basert på gjensidig respekt, ikke forakt eller manglende forståelse. Målet vi oppnår, vil ikke være Clintons tiltrekkende, men dovne humanisme, men noe som kanskje ligger nærmere pragmatismen til den forrige president Bush. Oddsene taler imot, men innsatsen er nødvendig.


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Den nye imperialismen

Default thumbnail
Neste sak

Turist eller reisende

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0