Statusen som nøytralt land har gjort at noen land har unngått krig i over hundre år. Men statusen har ikke alltid blitt respektert.
Anne-Cécile Robert om den vestlige sanksjonspolitikkens historie.
Al-Qaida og Den islamske stat (IS) overbeviste Vesten om at alle jihadistbevegelser har globale ambisjoner, men Talibans seier i Afghanistan og Frankrikes mislykkede kamp mot de væpnede militsene i Sahel viser snarere at de fleste jihadistbevegelser er dypt forankret i lokale konflikter.
To nye bøker har vekket nytt liv i den franske debatten om hva som får unge muslimer til å begå vold i islams navn. Dessverre overser bøkene innsiktene fra politisk sosiologi og holder fast på utdaterte idéhistoriske forklaringer.
Bombingen av Libya i 2011 og konflikten i Syria har satt en bråstopper for intervensjonsiveren til stormaktene som siden 90-tallet har forsøkt å endre verdensordenen FN-pakten innførte i 1945. Men ingen ny orden kan skimtes i horisonten.
På tross av nedtrapping i Irak og Afghanistan er de amerikanske forsvarsutgiftene på vei opp. Og NATO-landene har lovet å bruke to prosent av BNP på forsvar. Det eneste som mangler er en reell «eksistensiell trussel».
Stormaktene forbereder seg på krig og hevder det er måten å forebygge krig på. Historien har lært oss at det motsatte er tilfellet.
Jihad betyr kraftanstrengelse for åndelig vekst, men brukes også om kamp mot vantro og hyklere. Dagens voldelige jihadister er inspirert av en ekstrem ideologi med en dobbel opprinnelse: Muslimbrødrene og den wahhabistiske salafismen.
Drapene i Paris 13. november har fått Vesten til å trappe opp militæroperasjonene i Midtøsten. Regionen synes dømt til evig krig. Et dusin utenlandske land fra USA til Russland, Iran til Tyrkia, er enige om å knuse IS militært, men det er også det eneste de er enige om.
Den franske regjeringen trapper opp angrepene mot IS i Syria etter angrepene i Paris. Etter flere tiår med katastrofale intervensjoner i Midtøsten bør vi stoppe opp og spørre oss hvor legitim og effektiv krigspolitikken er.
Den internasjonale humanitærretten skal beskytte sivile i væpnede konflikter, men blir anklaget for å være utdatert i dagens uoversiktlige konflikter. Stridende stater og geriljagrupper har erkjent at de har en felles interesse av å følge det eneste hindret mot fullt barbari.
Al-Qaida påtok seg ansvaret for angrepet mot Charlie Hebdo og kom i medienes søkelys igjen etter å ha blitt fortrengt av Den islamske stats raske ekspansjon i Irak og Syria. Organisasjonene har samme mål og råskap, men vidt forskjellige strategier.
Fire enkeltpersoner har fått sanksjoner rettet mot seg av FNs sikkerhetsråd etter krigen i Darfur. Sanksjonene viser hvor dårlig sanksjonsiveren er til å skape fred.
Allerede før 11. september var Midtøsten, Nord-Afrika og de tilgrensende områdene sårbare og svekket av konflikter hvor korrumperte diktatorer blomstret. Med «krigen mot terror» kom fire store vestlige intervensjoner, i tillegg til den israelske krigføringen i Libanon og Gaza. Disse intervensjonene bidro til å svekke statene og styrke jihadistgruppene. Som kartet viser krysser islamistkrigerne grenser,
Kan USAs president likvidere amerikanske statsborgere? Spørsmålet ble stilt etter at den amerikanske Al-Qaida-lederen Anwar Al-Awlaki ble drept av en drone i Jemen i september 2011. Av uforståelige grunner vekker ikke bruken av disse førerløse flyene like stor avsky i vestlig opinion som selvmordsbombere.
Da USA satte i gang «krigen mot terror» og måtte sende stadig flere soldater til Irak og Afghanistan, fikk de et problem: finne nok soldater. Den gjengse amerikaner var ikke særlig lysten på å dø for fedrelandet. Dermed måtte hæren hente inn utlendinger. De private sikkerhetsselskapene rekrutterte afrikanere for Pentagon, som de kunne bruke og kaste.
Nigeria blir ofte kalt «democrazy» på grunn av den sosiale og kulturelle uroen som preger landet. Nå har Nigeria skaffet seg et monster: Boko Haram. For tolv år siden var dette bare en opposisjonell religiøs bevegelse som forsøkte å fylle et tomrom skapt av venstrepartienes passivitet. Men frankensteinene i regjeringen klarte å gjøre sekten til en geopolitisk innsatsfaktor, til en drivkraft i en like spektakulær som dødelig runddans av angrep og represalier.
Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.
Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.
NATO lykkes ikke i Afghanistan, på tross av store amerikanske forsterkninger. Operasjonen kalt «internasjonal sikkerhetsassistanse» (ISAF) har utviklet seg til ren krigføring. Den tilsynelatende håpløse krigen hjemsøker europeiske makthavere og opinion. Dette gjelder særlig Tyskland, som nå har den tredje største styrken i Afghanistan.
USA utvikler romvåpen som kan treffe ethvert mål på jorda i løpet av 5–10 minutter. Ifølge en ny dokumentar ser supermakten det som sin plikt å kontrollere rommet militært.
USAs justisminister har besluttet å anke etter at en amerikansk domstol nylig henla tiltalen mot fem ansatte i Blackwater som i september 2007 åpnet ild mot en folkemengde i Bagdad. Henleggelsen viser den tvetydige rollen til de private militærselskapene. Nå engasjeres de for fullt i Afghanistan, 69 prosent av Pentagons personell er contractors. For selskapene som sitter sentralt i alle makt-instanser, er ikke fred et lønnsomt alternativ.
I kampen mot Al-Qaida og Taliban satser de amerikanske styrkene på «framtidens våpen», ubemannede droner. USA har allerede 6000 operative droner, men investerer nå fire milliarder dollar i nye droner – med Nord-Pakistan som laboratorium.
Fransk politi arresterte i november flere medlemmer av et autonomt kollektiv i den lille landsbyen Tarnac. Selv om myndighetene mangler konkrete bevis, sitter fortsatt «den karismatiske ideologiske lederen» Julien Coupat varetektsfengslet. Er rettssalene i den vestlige verden i ferd med å bli scener der fantasiforestillinger får fritt spillerom på bekostning av konkrete bevis?
Beirut, Mogadishu, Grosnyj, Mitrovica, Kabul, Abidjan, Gaza–Tre fjerdedeler av dagens konflikter utspiller seg i byområder, midt blant bybefolkningen, eller mot den. Nå forsøker Vestens hærstyrker å endre doktrinene, taktikken og strategien i tråd med krigens nye realitet.