Kraftig kritikk av verdens helsesjef

Neste måned går Gro Harlem Brundtland av etter fem år som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon.  Hun har ført en omstridt politikk, og er blitt kritisert for unnfalølenhet overfor legemiddelindustrien. Fattiges tilgang til billige medisiner har ikke vært noen kampsak for Brundland i WHO.

«Vi må beskytte patentrettigheter . Vi trenger mekanismer som kan forhindre at billige medisiner reeksporteres til land med god økonomi». Denne trosbekjennelsen til fordel for patentrettigheter i legemiddelindustrien stammer ikke fra en administrerende direktør i et multinasjonalt kjemi-foretak, men fra en tale Gro Harlem Brundtland, generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon (WHO), holdt 29. januar 2001 på det årlige World Economic Forum i Davos.
Under dette møtet var hun ikke sparsom med lovprisninger av legemiddelfirmaene: Hun bemerket at «industrien har gjort en betydelig innsats for å oppfylle sine forpliktelser gjennom å dele ut medisiner og å redusere prisene». En «innsats» som ikke var mindre imponerende tatt i betraktning at «legemiddelindustrien har sett faren for at prisreduksjon for medikamenter i utviklingsland kunne bli brukt som brekkstang for å påvirke forhandlingene med de landene som har ressurser nok til å kjøpe medisinene». Et moralens patent utstedt til multinasjonale selskaper – ganske nøyaktig fem uker før omtrent førti av dem etter planen skulle gå til rettssak i Pretoria mot den sørafrikanske regjeringen. Sistnevnte hadde gjort seg skyldig i å planlegge import av kopimedisin[/ref]fra andre utviklingsland.
13. mai 1998, helt i starten av sin periode som generaldirektør, presenterte Brundtland, tidligere statsminister i Norge, prinsippene for sin strategi på WHOs 51. helseforsamling (hvor alle WHOs medlemsland møter): «Vi må åpne oss opp for andre». Hvilke «andre»? I all hovedsak den private sektor, som man hadde tilbudt å inngå partnerskap med, i likhet med de viktigste multilaterale institusjonene: Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens Handelsorganisasjon (WTO).
En av Gro Harlem Brundtlands rådgivere i WHO, David Nabarro, underbygger overfor oss sin sjefs synspunkter på følgende måte: «Vi er fullstendig avhengig av privat finansiering. I løpet av de siste ti årene har nemlig regjeringene bevilget mindre og mindre; de store pengene befinner seg i privat sektor og på finansmarkedene. Og siden den amerikanske økonomien er den største i verden, må vi sørge for at WHO fremstår som tiltalende overfor USA og finansmarkedene».
Denne forsvarstalen for at WHO skal underlegge seg Washingtons deciderata, og for veldedighet fra de store selskapene, presenteres som en konstatering av en nødvendighet, mens den i virkeligheten ikke er annet en ren ideologi. Tilskudd fra det private representerer bare en brøkdel av organisasjonens ressurser. Dette får vi bekreftet av en diplomat og spesialist på FN-organisasjonene: «Brundtlands posisjonering overfor legemiddelindustrien henger sammen med hennes tilslutning til den nåværende globaliseringens verdier: hun har etablert et nært forhold til WTO, og hun gjør Verdensbankens talemåter til sine. Verdensbanken er for øvrig en av de viktigste økonomiske bidragsyterne til WHO. Om hun hadde inntatt en annen holdning, ville hun som generaldirektør sette seg opp mot amerikanerne, som har en avgjørende innflytelse».

Under Verdens Handelsorganisasjons møte i Doha (Qatar) 13. november 2001 oppnådde utviklingsland med egen farmasøytisk industri endelig retten til å produsere mindre kostbare kopimedisiner av medikamenter som er beskyttet av patentrettigheter – riktignok bare i krisetilfeller, og uten å kunne eksportere disse kopiene til andre fattige land uten mulighet til å fremstille dem selv. Denne relative seieren hadde ingenting med ledelsen i Verdens Helseorganisasjon å gjøre, til tross for en modig holdning fra enkelte av WHOs representanter.Den var et resultat av at NGO’er hadde slått alarm og av et kraftig press fra opinionen, og ikke minst skyldes den en spektakulær helomvending fra amerikanernes side.
USA hadde i etterkant av 11. september 2001 kommet med trusler overfor det tyske legemiddelfirmaet Bayer, produsent av et antibiotikum (Cipro) som brukes for å behandle miltbrann, om å selv fremstille kopier av dette legemiddelet dersom de ikke fikk betydelig avslag i prisen. Etter denne vellykkede utpressingen, var det problematisk å skulle motsette seg at andre stater prioriterte helse foran patentrettigheter. (Red.anm.: Under sluttforhandlingene om Doha-erklæringen i Genève i desember 2002 gjorde imidlertid de amerikanske representantene det de kunne for å undergrave avtalen).
Som en bekreftelse av fremskrittet i Doha, som hierarkiet i WHO bidro lite til, vedtok endelig WHOs 55. helseforsamling 17. mai 2002 ved konsensus (altså uten at USA motsatte seg det) en resolusjon som tok sikte på å «sikre tilgangen til livsnødvendige medisiner». Denne resolusjonen ber generaldirektøren om «i global målestokk å anbefale tiltak for å etablere et system av prisdifferensiering på livsnødvendige medisiner». (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0