Statsløgner

Historien om «frigjøringen» av den amerikanske soldaten Jessica Lynch vil stå i fremtidens historiebøker om krigspropaganda. Løgnene vi ble servert i forkant av og under Irak-krigen, føyer seg inn i en lang tradisjon av statsløgner.

«Jeg ville heller dø enn å komme med en unøyaktighet»

George Washington



Det er historien om tyven som roper: «Fakk tyven!». Hva slags tittel tror dere George Bush ga den berømte anklagerapporten mot Saddam Hussein som han presenterte i FNs Sikkerhetsråd 12. september 2002? Et tiår med løgner og utfordringer. Og hva slags påstander kom han med mens han la frem den ene «beviset» etter det andre? En rekke løgner. Han sa i hovedtrekk at Irak hadde nære forbindelser med terrornettberket Al-Qaida, og at landet var en trussel mot USAs sikkerhet fordi det var i besittelse av «masseødeleggelsesvåpen» – et fryktinngytende begrep snekret sammen av presidentens kommunikasjonsrådgivere.

Tre måneder etter at de amerikanske troppene (og deres britiske medhjelpere) seiret i Mesopotamia, vet vi at disse påstandene, som vi har trukket i tvil,1 var falske. Det blir stadig mer innlysende at den amerikanske administrasjonen manipulerte opplysningene om masseødeleggelsesvåpnene. Gruppen på 1 400 inspektører fra Iraq Survey Group ledet av general Dayton, har fortsatt ikke funnet det minste bevis. Og vi begynner å oppdage at i samme øyeblikk som Bush la frem sine beskyldninger mot Irak, hadde han allerede fått rapporter fra etterretningstjenesten som bekreftet at alt dette var feil.2 Ifølge Jane Harman, demokratisk representant fra California, står vi overfor «tidenes største forgiftningsmanøver».3 For første gang i sin historie stiller Amerika spørsmål ved de egentlige årsakene til en krig, mens konflikten er over…



I denne gigantiske manipulasjonen har et hemmelig kontor i Pentagon, the Office of Special Plans (OSP), spilt en avgjørende rolle. Seymour M. Hersh avslørte i en artikkel i The New Yorker 6. mai 2003 at OSP ble opprettet etter 11. september-attentatene av Paul Wolfowitz, nummer to i forsvarsdepartementet.4 Kontoret ledes av den hardnakkede «hauken» Abram Shulsky, og har i oppgave å analysere data innsamlet av de ulike opplysningstjenestene (CIA, DIA, NSA) for å lage synteser som legges frem for regjeringen. OSP stolte på vitnesbyrd fra eksilirakere som var nært tilknyttet den irakiske nasjonalkongressen (organisasjon finansiert av Pentagon) og dens meget omstridte president Ahmed Chalabi, og skal i betydelig grad ha blåst opp trusselen om masseødeleggelsesvåpen og Saddam Husseins forbindelser med Al-Qaida.

Veteran Intelligence Professionals for Sanity, en anonym gruppe bestående av tidligere eksperter fra CIA og fra utenriksdepartementet, ble forarget over manipulasjonene, og hevdet 29. mai i et memorandum adressert til president Bush at opplysninger også tidligere var blitt «forfalsket av politiske grunner, men aldri på en så systematisk måte for å lure våre folkevalgte representanter og tillate en krig».5



Colin Powell ble også manipulert, noe som satte hans politiske fremtid på spill. Han skal ha gjort motstand mot Det Hvite Hus og Pentagon, som øvet press på ham for at han skulle spre høyst omtvistelig informasjon. Før sin berømte tale i Sikkerhetsrådet 5. februar 2003, ønsket Powell å lese utkastet, som var skrevet av visepresident Richard Cheneys stabssjef Lewis Libby. Det inneholdt så tvilsomme opplysninger at en rasende Powell skal ha kastet arkene i luften og erklært: «Dette kommer jeg ikke til å lese. Det er noe dri…».6 Utenriksministeren krevde til slutt at CIA-direktør George Tenet skulle sitte godt synlig bak ham den 5. februar, og på den måten dele ansvaret for det som ble sagt.



I et intervju med tidsskriftet Vanity Fair publisert 30. mai, innrømmet Wolfowitz at staten hadde fart med løgn. Han tilsto at beslutningen om å bruke masseødeleggelsesvåpen som et middel til å rettferdiggjøre en «forebyggende» krig mot Irak, ble tatt «av byråkratiske grunner». «Vi samlet oss om dette punktet, masseødeleggelsesvåpnene, fordi det var det eneste argumentet alle kunne enes om», avslører han i intervjuet. 7

USAs president løy altså. Bush var desperat på jakt etter en casus belli for å gå utenom FN, samt å knytte noen medhjelpere (Storbritannia, Spania) til sitt erobringsprosjekt av Irak. Han nølte derfor ikke med å servere en av tidenes største statsløgner.

Han er ikke den eneste som har gjort det. I Underhuset i London erklærte hans alliansepartner, Storbritannias statsminister Anthony Blair, den 24. september: «Irak er i besittelse av kjemiske og biologiske våpen. (…). Hans missiler kan utløses på 45 minutter». I sin tale i FNs Sikkerhetsråd 5. februar, erklærte Powell: «Saddam Hussein har iverksatt forskning på et dusin biologiske stoffer som fremkaller sykdommer som koldbrann, pest, tyfus, kolera, kopper og blødningsfeber». «Vi tror at Saddam faktisk har laget atomvåpen», sa visepresident Cheney i mars 2003, dagen før krigen startet.8

I utallige erklæringer har president Bush kommet med de samme skarpe beskyldningene. I en radiotale til det amerikanske folket 8. februar 2003 gikk han så langt som til å presisere følgende detaljer: «Irak har sendt eksperter på sprengstoff og dokumentfalsk for å samarbeide med Al-Qaida. Landet har også gitt Al-Qaida trening i bruk av biologiske og kjemiske våpen. En Al-Qaida-representant ble på slutten av 1990-tallet flere ganger sendt til Irak for å hjelpe Bagdad med å skaffe seg gift og gass.»

Alle disse beskyldningene er blitt gjentatt og forstørret i de store krigshissende mediene – omformet til propagandaorganer – og repetert inntil det kvalmende av TV-nettverkene Fox News, CNN og MSNC, radiokjeden Clear Channel (1 225 stasjoner i USA) og til og med prestisjefylte aviser som Washington Post og Wall Street Journal. Verden over har Bushs beskyldninger vært hovedargumentet til alle krigstilhengere. I Frankrike, for eksempel, ble de skamløst gjentatt av personligheter som Pierre Lelouche, Bernard Kouchner, Yves Roucate, Pascal Bruckner, Guy Millière, André Glucksman, Alain Finkelkraut, Pierre Rigoulot, osv.9



Beskyldningene ble også gjentatt av alle Bushs alliansepartnere. I første rekke den mest iherdige blant dem, den spanske statsministeren José Maria Aznar. I det spanske parlamentet fastslo han 5. februar 2003: «Vi vet alle at Saddam Hussein er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen (…). Vi vet også at han har kjemiske våpen».10 Noen dager tidligere, 30. januar, utførte Aznar et bestillingsverk for Bush ved å skrive en støtteerklæring til USA, det såkalte «Åtte-brevet», signert blant annet av Blair, Silvio Berlusconi og Vaclav Havel. De hevdet at «det irakiske regimet og dets masseødeleggelsesvåpen representerer en trussel mot verdens sikkerhet».

For å rettferdiggjøre en forebyggende krig som verken FN eller verdensopinionen ville ha noe av, ble på den måten en over seks måneder lang propaganda- og forgiftningskampanje dirigert av den doktrinære sekten som omgir Bush. Man spredte statsløgner på en like frekk måte som den vi kjenner fra det 20. århundrets verste regimer.



Disse løgnene skriver seg inn i en lang tradisjon av statsløgner som særpreger USAs historie. En av de dystreste gjelder ødeleggelsen av det amerikanske panserskipet Maine i Havana-bukten i 1898, som tjente som unnskyldning for USAs krig mot Spania og annekteringen av Cuba, Puerto Rico, Filippinene og Guam-øya. Om kvelden den 15. februar 1898 ca. kl. 21.40, ble Maine utsatt for en voldsom eksplosjon. Skipet sank, og 260 menn omkom. Umiddelbart beskyldte den folkelige pressen spanjolene for å ha plassert en mine under skipsskroget, og kritiserte deres barbari, «dødsleire» og til og med deres menneskeeteri…

To pressesjefer skulle komme til å rivalisere med hverandre i jakten på det sensasjonelle: Joseph Pulitzer i World, og spesielt William Randolph Hearst i New York Journal. Denne kampanjen fikk en egoistisk motivert støtte hos amerikanske forretningsfolk, som hadde investert mye i Cuba og drømte om å fordrive Spania derfra. Men folk viste liten interesse. Det samme gjaldt forøvrig journalistene. I mars 1989 sendte tegneren Frederick Remington i New York Journal en melding fra Havana til sjefen sin: «Det er ikke krig her, jeg ber om å bli kalt hjem». Hearst telegraferte tilbake: «Bli. Skaff tegningene, jeg skaffer krigen». Så eksploderte Maine. Hearst satte i gang en voldsom kampanje slik vi ser i Citizen Kane, Orson Wells film (1941).

I mange uker, dag etter dag, viet han flere sider i avisene på Maine-saken, og krevde hevn ved uavlatelig å gjenta: «Remember the Maine! In Hell with Spain». Alle de andre avisene fulgte opp. Salget av New York Journal steg først fra 30 000 eksemplarer til 400 000, og oversteg regelmessig en million eksemplarer! Folkeopinionen var på bristepunktet. President William McKinley ble presset fra alle hold, og erklærte krig mot Spania 25. april 1898. Tretten år senere, i 1911, skulle en granskningskommisjon konkludere med at Maine-ødeleggelsen skyldtes en eksplosjon i maskinrommet…11



I 1960 , midt i den kalde krigen, lot Central Intelligence Agency (CIA) noen journalister få kjennskap til «konfidensielle dokumenter» som beviste at sovjeterne var i ferd med å vinne våpenkappløpet. Umiddelbart begynte de store mediene å øve press på presidentkadidatene, og kom med høylytte krav om at forsvarsbudsjettet måtte økes betraktelig. John F. Kennedy ble utsatt for stadige angrep, og lovet å bruke milliarder av dollar på å gjenoppta «the missile gap»-programmet. Det var nettopp det CIA ønsket, og også hele det militærindustrielle komplekset. Da han ble valgt og programmet vedtatt, oppdaget Kennedy at USAs militære overtak på Sovjetunionen var knusende…

I 1964 hevdet man at to destroyere var blitt angrepet i Tonkin-bukten av nordvietnamesiske torpedoer. Øyeblikkelig lagde TV og presse en nasjonal sak ut av det. Skrek opp om ydmykelse. Krevde represalier. President Lyndon B. Johnson brukte disse angrepene som unnskyldning for å slippe bomber over Nord-Vietnam. Av Kongressen forlangte han en resolusjon som, i realiteten, ville gjøre det mulig å mobilisere den amerikanske hæren. Vietnam-krigen begynte på denne måten, og tok slutt først i 1975 – med amerikansk nederlag. Senere har vi fått vite av mannskapet på de to destroyerne at angrepet i Tonkin-bukten var rent oppspinn…

Tilsvarende scenario med president Ronald Reagan. I 1985 lanserte han plutselig en «nasjonal hasteplan» i forbindelse med «Nicaragua-trusselen» som sandinistene ved makten i Managua representerte, til tross for at de i november 1984 ble valgt på demokratisk vis og respekterte både politiske friheter og ytringsfriheten. Reagan hevdet at «Nicaragua ligger kun to dagers kjøreavstand fra Harlingen, Texas. Vi er i fare!» Utenriksminister Georg Schultz påsto i Kongressen: «Nicaragua er en kreftsykdom som sniker seg inn på vårt territorium, den gjør bruk av doktrinene i Mein Kampf og truer med å ta kontrollen over hele hemisfæren…» .12 Disse løgnene rettferdiggjør den massive hjelpen fra den anti-sandinistiske geriljaen, Contra-opprørerne, og munner ut i Irangate-skandalen.

Jeg skal ikke gå inn på løgnene i forbindelse med Golfkrigen i 1991, som allerede har blitt grundig analysert,13 og som vil bli husket som kroneksemplet på moderne hjernevask. Informasjonen som ustanselig ble gjentatt – slik som «Irak, verdens fjerde største hær», «kuvøseplyndring på Kuwaits fødeavdeling», «uinntagelig forsvarslinje», «kirurgiske angrep», «Patriotenes effektivitet» osv. – viser seg å være fullstendig falsk.



Siden Bushs omstridte seier ved presidentvalget i november 2000, har manipulasjonen av folkeopinionen blitt et hovedanliggende for den nye administrasjonen. Etter de infame attentatene 11. september 2001, har dette utartet til en sann besettelse. Michael K. Deaver, venn av Rumsfeld og spesialist på psy-war, den «psykologiske krigen», oppsummerer den nye målet slik: «Den militære strategien må heretter utformes med henblikk på tv-dekningen, [for] hvis opinionen er med oss, kan ingenting stå imot oss – uten den er makten maktesløs».

Med det samme krigen i Afghanistan begynte, ble det i Islamabad, London og Washington opprettet Informasjonssentre om Koalisjonen i samordning med den britiske regjeringen. Dette var virkelige propagandaverksteder uttenkt av Karen Hugues, Bushs mediekonsulent, og først og fremst Alistair Cambell, Blairs svært mektige guru angående alt som har med politisk image å gjøre. En talsmann for Det Hvite Hus forklarte sentrenes funksjon på denne måten: «TV-kanalene sprer kontinuerlig informasjon 24 timer i døgnet. Så våre Sentre skaffer dem informasjon 24 timer i døgnet, hele uken…»14

20. februar 2002 avslørte New York Times det absolutt største manipulasjonsprosjektet. For å føre «informasjonskrigen» etablerte Pentagon etter ordre fra Rumsfeld og viseforsvarsminister Douglas Feith i all hemmelighet Kontoret for strategisk påvirkning (Office of Strategic Influence, OSI), ledet av en mystisk general ved navn Simon Worden. Kontoret hadde i oppgave å spre falsk informasjon i USAs interesse. OSI hadde tillatelse til å desinformere, spesielt utenlandske medier. New York-avisen avslørte at OSI hadde inngått en kontrakt på 100 000 dollar med et kommunikasjonsbyrå, Rendon Group, som allerede var blitt benyttet i 1990 under forberedelsene til Golf-krigen. Det var dette byrået som hadde fått i stand det falske vitnesbyrdet fra den kuwaitiske «sykepleieren», som påsto at hun hadde sett irakiske soldater plyndre fødeavdelingen ved sykehuset i Kuwait og «rive spedbarna ut av kuvøsene og drepe dem skånselløst ved å kaste dem på gulvet.»15 Dette vitnesbyrdet ble utslagsgivende for å overtale kongressmedlemmene til å stemme ja til krigen…

Offisielt er OSI oppløst etter avsløringene i pressen, men sannsynligvis er kontoret fortsatt i virksomhet. Hvordan kan man ellers forklare noen av de groveste manipulasjonene i den nylige Irak-krigen? Spesielt den gigantiske løgnen om den oppsiktsvekkende frigjøringen av soldaten Jessica Lynch.



De fleste vil huske at de store amerikanske mediene i april 2003 la ut om denne historien med usedvanlig stor detaljrikdom. Jessica Lynch var en av de 10 amerikanske soldatene som ble fanget av irakiske styrker. 23. mars var hun blitt utsatt for et bakholdsangrep, og hadde gjort innbitt motstand ved å skyte på angriperne helt til hun var gått tom for ammunisjon. Til slutt ble hun knivstukket, bundet og ført til et sykehus på fiendens territorium, i Nassiriya. Der ble hun slått og mishandlet av en irakisk offiser. En uke senere klarte amerikanske spesialstyrker å frigjøre henne med helikopter via en overrumplingsoperasjon innledet av skuddsalver og eksplosjoner. De tross for motstand fra de irakiske vokterne klarte de amerikanske kommandostyrkene å trenge inn i sykehusbygningen, få tak i Jessica og bringe henne med helikopter til Kuwait. Samme kveld, fra Det hvite hus, bekjentgjorde president Bush overfor nasjonen at Jessica Lynch var frigjort. Åtte dager senere overleverte Pentagon mediene et videoopptak fra heltedåden med scener i beste krigsfilm-stil.

Men Irak-konflikten tok slutt 9. april, og noen journalister – spesielt fra Los Angeles Times, Toronto Star, El Pais og TV-kanalen BBC-World – reiste til Nassiriya for å undersøke Pentagons versjon av Jessicas frigjøring. De skulle bli ganske himmelfalne. Ifølge undersøkelser de gjorde blant de irakiske legene som hadde behandlet den unge kvinnen – opplysninger bekreftet av de amerikanske legene som undersøkte henne etter at hun var blitt frigjort – skyldtes Jessicas skader (et ben- og armbrudd, en forvridd ankel) ikke geværskudd, men ganske enkelt en lastebilulykke hun var involvert i… Hun hadde heller ikke blitt mishandlet. Tvert imot hadde legene gjort alt de kunne for gi henne den behandlingen hun trengte: «Hun hadde mistet mye blod, fortalte dr. Saad Abdul Razak, så vi måtte gi henne blodoverføring. Heldigvis hadde et av mine familiemedlemmer samme blodtype som henne: 0 positiv. Og vi klarte å skaffe til veie nok blod. Hun hadde en puls på 140 da hun kom hit. Jeg tror vi reddet livet hennes.»16



Disse legene utsatte seg for stor fare ved å forsøke å ta kontakt med den amerikanske hæren for å levere Jessica tilbake. To dager forut for spesialkommandoenes inngripen hadde de til og med kjørt pasienten i ambulanse helt opptil de amerikanske linjene. Men soldatene åpnet ild mot dem og var nær ved å drepe sin egen heltinne…

Da spesialkommandoene 2. april før soloppgang ankom sykehuset utrustet med et imponerende utvalg av sofistikerte våpen, ble personalet overrasket. To dager før hadde legene informert de amerikanske styrkene om at den irakiske hæren hadde trukket seg tilbake, og at Jessica ventet på dem…



Dr. Anmar Uday fortalte om scenen til John Kampfner i BBC: «Det var som i en Hollywood-film. Det fantes ikke én eneste irakisk soldat, men de amerikanske spesialstyrkene brukte våpnene sine. De skjøt ut i løse luften, og vi kunne høre eksplosjoner. De skrek: 'Go! Go! Go!' Angrepet mot sykehuset var et slags show, eller en spenningsfilm med Sylvester Stallone.»17

Scenene ble filmet med et nattkamera av Ridley Scotts tidligere assistent i filmen Black Hawk Down. Ifølge Robert Scheer fra Los Angeles Times ble disse bildene deretter sendt til kommandosentralen i den amerikanske hæren i Qatar, og etter at Pentagon hadde kontrollert dem, ble de vist over hele verden.18

Historien om frigjøringen av Jessica Lynch vil bli stående i historiebøker om krigspropaganda. I USA vil dåden kanskje bli betraktet som det mest heroiske øyeblikket i denne konflikten, selv om det er blitt bevist at det dreier seg om en oppfinnelse som er like falsk som påstandene om Saddam Husseins «masseødeleggelsesvåpen» eller forbindelsene mellom det tidligere Irak-regimet og Al-Qaida.

I sitt begjær etter makt har Bush og hans omgivelser lurt de amerikanske borgerne og hele verdensopinionen. Løgnene deres utgjør ifølge professor Paul Krugman «den verste skandalen i USAs politiske historie, verre enn Watergate, verre enn Irangate.»19




1 Se «De la guerre perpétuelle» («Evig krig»), Le Monde diplomatique, mars 2003.
2 Jfr. International Herald Tribune, 14. juni 2003 og El País, Madrid, 1. og 10. juni 2003.
3 Libération, Paris, 28. mai 2003.
4 www.commondreams.org/views03/0506-06.htm
5 www.counterpunch.org/vips02082003.html
6 Jfr. International Herald Tribune, 5. juni 2003.
7 www.scoop.co.nz/mason/stories/WO0305/S00308.htm
8 Time, op. cit.
9 Jfr. Le Monde, 10. og 20. mars 2003; Le Figaro, 15. februar 2003. Les også Anna Bitton, «Ils avaient soutenu la guerre de Bush» («De hadde støttet Bushs krig»), Marianne, 9. juni 2003. Nå som løgnen er avslørt, forholder disse personlighetene seg forbløffende tause<#133>
10 El País, Madrid, 4. juni 2003.
11 www.herodote.net/histoire02151.htm
12 Les «Entretien avec Noam Chomsky» («Intervju med Noam Chomsky»), Télérama, 7. mai 2003.
13 Les spesielt La Tyrannie de la communication («Kommunikasjonstyranniet»), Gallimard, serien «Folio actuel», nr. 92, Paris, 2001.
14 The Washington Post, 1. november 2001.
15 Denne falske sykepleieren var datteren til Kuwaits ambassadør i Washington, og hennes falske vitensbyrd var uttenkt og skrevet, for Rendon Group-byrået, av Michael K. Deaver, tidligere kommunikasjonsrådgiver for president Reagan.
16 El País, 7. mai 2003.
17 BBC, London, 18. mai 2003:
http://news.bbc.co.uk/2/hi/programmes/correspondent/3028585.stm
18 Los Angeles Times, 20. mai 2003. Se også:
www.robertscheer.com
19 The New York Times, 4. juni 2003.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

De dør på jobben

Default thumbnail
Neste sak

Et demokrati uten spilleregler

Andre saker om Leder

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

Med en gang

Mye tyder på at koronakrisen, som finanskrisen i 2008, vil tjene de rike og mektige, mens

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.