Et demokrati uten spilleregler

Bush og hans kampfeller utviste en usedvanlig forakt for demokratiske verdier under forberedelsene til krigen i Irak og korstoget for «demokrati» i Midtøsten. En forakt de også avkrevde av alle potensielle allierte.

September 2002 var preget av to tett svært viktige hendelser som hang tett sammen. Historiens mektigste stat innførte en ny nasjonal sikkerhetsstrategi for å sikre seg permanent globalt hegemoni. Enhver utfordring ville bli møtt med makt, et middel USA behersker i enestående grad. Samtidig lød krigstrommene for å mobilisere befolkningen til støtte for en invasjon av Irak. Og kongressvalgkampen ble innledet. Den skulle avgjøre om Bush-administrasjonen ville kunne fortsette med den radikale politikken den førte innenlands og utenlands.

Den nye «imperial grand strategy», som USAs ledende etablissements-tidsskrift straks kalte den, fremstiller USA som «en revisjonistisk stat som ønsker å anvende sitt forsprang til å danne en verdensorden der USA har kontrollen», en «polarisert verden» der «ingen stat eller koalisjon noen gang kan utfordre USA» som «global leder, beskytter og håndhever».1 Denne linjen er farlig selv for USA, advarte artikkelforfatteren, og samstemte dermed med mange andre som deltok i debatten om utenrikspolitikken.

Det som skal «beskyttes», er USAs makt og de interessene landet representerer, ikke verden forøvrig, som ivrig motsatte seg denne ideen. I løpet av noen måneder viste undersøkelser at frykten for USA og mistilliten til de politiske styresmaktene hadde nådd bemerkelsesverdige høyder. En internasjonal meningsmåling i desember, som bare såvidt ble kommentert i USA, avdekket at det praktisk talt ikke fantes støtte for Washingtons annonserte planer om å la USA unilateralt gå til krig mot Irak sammen med sine allierte – i praksis «koalisjonen» mellom USA og Storbritannia.

Washington informerte FN om at organisasjonen kan være «relevant» ved å støtte opp under Washingtons planer, eller begrense seg til en diskusjonsklubb. USA har «suveren rett til å gjennomføre militæraksjoner,» kunne regjeringens moderate medlem Colin Powell informere Verdens Økonomiske Forum, som også sterkt motsatte seg USAs krigsplaner. «Når vi føler sterkt for noe, vil vi handle,» sa han, «selv om ingen følger oss.»2

Under toppmøtet på Azorene kvelden før invasjonen understreket Bush og Blair sin forakt for internasjonale lover og institusjoner. De stilte et ultimatum – ikke overfor Irak, men overfor FNs sikkerhetsråd: kapituler, ellers vil vi invadere uten deres meningsløse godkjennelsesstempel. Og vi vil gjøre det uavhengig av om Saddam Hussein og hans familie forlater landet.3 Det avgjørende er at USA effektivt kan kontrollere Irak.

President Bush kunngjorde USAs «suverene myndighet til å bruke makt for å sikre sin egen nasjonale sikkerhet», som ifølge presidentens doktrine er truet av Irak – med eller uten Saddam. Washington vil mer enn gjerne etablere en «arabisk fasade», for å låne et begrep fra britenes storhetstid, mens USA etablerer seg i hjertet av verdens viktigste energiproduserende område. Formelt demokrati er vel og bra, men bare når det er av den medgjørlige typen som er blitt akseptert i Washingtons «bakgård» – i hvert fall hvis historien og rådende praksis kan fortelle oss noe.

Med denne storslåtte strategien kan Washington føre en «preventiv krig» – preventiv, ikke forebyggende [pre-emptive]. Uansett hvilke begrunnelser som måtte finnes for en forebyggende krig, gjelder de ikke for preventiv krig, spesielt i den tolkningen av begrepet som dagens krigsentusiaster anvender: bruken av militærmakt til å eliminere en oppdiktet eller fiktiv trussel. Selv uttrykket «preventiv» er altfor velvillig. En preventiv krig er ganske enkelt den alvorligste forbrytelsen [the supreme crime] som ble fordømt i Nürnberg.

De som brydde seg om landet sitt, forsto dette. Idet USA invaderte Irak skrev historikeren Arthur Schlesinger at Bushs storslåtte strategi var «urovekkende lik den politikken Japan fulgte ved Pearl Harbor den dagen som, med ordene til Franklin D. Roosevelt, huskes med skam.» Roosevelt hadde rett, la han til, «men i dag er det vi amerikanere som må bære skammen.» Det er ingen overraskelse at «den globale bølgen av sympati som flommet inn over USA etter 11. september er erstattet av en global bølge av hat overfor amerikanernes arroganse og militarisme,» og oppfatningen om at Bush er «en større trussel mot freden enn Saddam Hussein.»4



For den politiske ledelsen, som for det meste består av resirkulert materiale fra Reagan og Bush den eldres regjeringer, er ikke «den globale bølgen av hat» noe stort problem. De ønsker å bli fryktet, ikke likt. Donald Rumsfeld finner det naturlig å sitere Chicago-gangsteren Al Capone: «Du kommer lengre med vakre ord og en pistol enn med vakre ord alene.» De forstår like godt som sine kritikere at politikken deres øker risikoen for spredning av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme. Men heller ikke det anses som noe stort problem. Langt høyere på regjeringens prioriteringsliste står målet om å etablere et globalt hegemoni og implementere sin egen dagsorden: å bryte ned de progressive resultatene som det siste århundrets folkebevegelser har oppnådd og deretter institusjonalisere disse radikale endringene slik at gjenoppbyggingen vil bli en vanskelig oppgave.

Det er ikke nok for en hegemonisk makt å erklære en offisiell politikk. Den må etablere denne politikken som en «ny norm for internasjonal lovgivning» gjennom en avskrekkende handling. Høyt ansette kommentatorer kan deretter forklare at loven er et fleksibelt og levende instrument og at den nye normen nå er tilgjengelig som en veiledning til handling. Det er underforstått at bare de som har våpen, kan etablere «normer» og endre internasjonal lovgivning.

Målet som velges for angrepet, må oppfylle flere krav. Det må være forsvarsløst, det må være viktig nok til at det er verdt innsatsen og det må huse rendyrket ondskap og utgjøre en umiddelbar trussel for vår overlevelse. Irak oppfylte alle betingelsene. De to første er åpenbare. Når det gjelder den tredje, er det nok å gjenta talene fra Bush, Blair og deres likesinnede: Iraks diktator «bygger opp verdens farligste våpen [for å kunne] dominere, skremme eller angripe», og han «har allerede brukt dem mot hele landsbyer og etterlatt tusener av sine egne innbyggere døde, blinde eller invalide … Hvis ikke dette er ondskap, har ‘ondskap’ ingen mening.»



President Bushs velformulerte fordømmelse lyder riktig – de som bidro til å fremme ondskapen, burde ikke slippe unna ustraffet. Blant dem finner vi imidlertid også opphavsmannen til disse fagre ordene, hans nåværende partnere og de som sluttet seg til dem i de årene da de støttet mannen bak den rendyrkede ondskapen – lenge etter at han hadde begått disse forferdelige ugjerningene. Det er imponerende å se hvor lett de politiske lederne, mens de oppsummerer uhyrets verste forbrytelser, manøvrerer seg unna de viktigste ordene: «med vår hjelp, fordi vi ikke bryr oss om slike ting.» Støtten gikk over i fordømmelse så snart deres venn begikk sin første forbrytelse på egen hånd, gjennom å trosse (eller muligens misforstå) ordre og invadere Kuwait. Straffen var nådeløs – for Saddams undersåtter. Tyrannen unnslapp uskadd, og han ble senere styrket gjennom sanksjonene landet hans ble påført av hans tidligere allierte.

Det er også lett å tie om grunnene til at Washington umiddelbart etter Golfkrigen gikk tilbake til å støtte Saddam, da han knuste opprørene som kunne ha styrtet ham. New York Times' diplomatiske korrespondent forklarte at «den beste av alle verdener» for Washington var en «hensynsløs irakisk junta uten Saddam Hussein», men ettersom det målet virket uoppnåelig, måtte vi nøye oss med det nest beste. Opprørerne mislyktes fordi Washington med sine allierte hadde den «påfallende utbredte oppfatningen at uansett hvilke forbrytelser den irakiske lederen er skyldig i, representerte han, både for Vesten og for sin egen region, et større håp for stabilitet i Irak enn de som hadde lidd under hans undertrykkende regime gjorde.»5 Alt dette ties det om i kommentarene om massegravene til ofrene for Saddams USA-godkjente terrorvelde, som i dag brukes for å rettferdiggjøre krigen på «moralsk grunnlag».6 Alt dette var godt kjent i 1991, men oversett av hensyn til statens interesser.

En motvillig hjemlig befolkning måtte piskes til et passende krigshumør. Fra begynnelsen av september 2002 ble det sendt ut advarsler om den alvorlige trusselen Saddam utgjorde for USA og hans forbindelser til al-Qaida, med antydninger om at han hadde vært involvert i angrepene den 11. september 2001. Mange av anklagene som ble «hengt opp foran mediene, besto ikke lattertesten», kommenterte redaktøren av Bulletin of Atomic Scientists, «men jo mer latterlige de var, desto mer anstrengte mediene seg for å gjøre slukingen av åtet til et tegn på patriotisme.»7

Propagandaangrepet hadde sin effekt. I løpet av noen uker anså de fleste amerikanere Saddam Hussein som en alvorlig trussel mot USA. Snart trodde halvparten av befolkningen at Irak sto bak terrorangrepene den 11. september. Støtten til krigen tiltok i takt med disse oppfatningene. Propagandafelttoget var effektivt nok til å akkurat å sikre Bush-administrasjonen et knapt flertall i kongressvalget, da velgerne la til side sine vanlige bekymringer og stimlet sammen under maktens trygge paraply i frykt for den djevelske fienden.

Regjeringens diplomati overfor sitt eget folk var vellykket, og suksessen ble avdekket da presidenten på dekket av hangarskipet «Abraham Lincoln» den 1. mai «sørget for en mektig, reagansk finale på en seks uker lang krig.» Han refererte trolig til Reagans stolte erklæring om at Amerika «sto oppreist» etter å ha erobret verdens muskattnøtthovedstad Grenada i 1983 og hindret russerne fra å bruke den som base for å bombe USA. Reagan-imitatoren kunne erklære – uten å bekymre seg for skeptiske kommentarer hjemmefra – at han hadde vunnet en «seier i krigen mot terror [ved å ha] fjernet en av al-Qaidas allierte.»8 Det er uviktig at det ikke fantes holdbare bevis på den påståtte forbindelsen mellom Saddam Hussein og hans bitre fiende Osama bin Laden og at anklagen ble avvist av kompetente observatører. Den eneste kjente forbindelsen mellom seieren og terroren er også uviktig: invasjonen viser seg å være et «enormt tilbakeskritt for ‘krigen mot terror’» ettersom den fører til drastisk økning i rekrutteringen til al-Qaida, noe en amerikansk talsmann offisielt medgir.9



Til tross for sin suksess på enkelte områder, etterlot den intensive propagandaen befolkningen upåvirket i mer fundamentale spørsmål. De fleste foretrekker FN fremfor USA som lederskap ved internasjonale kriser, og to tredeler mener at FN snarere enn USA skal lede gjenoppbyggingen av Irak.11

Da okkupasjonshæren ikke fant noen masseødeleggelsesvåpen, gikk administrasjonen fra «absolutt visshet» om at Irak hadde slike våpen til oppfatningen om at slike anklager var «rettferdiggjort av oppdagelsen av utstyr som potensielt kunne bli brukt til å produsere våpen.»12 Høytstående embetsmenn foreslo en «forbedring» av begrepet «preventiv krig» som tillater USA å angripe «et land som har dødelige våpen i store mengder.» Man «foreslår i stedet at administrasjonen kan reagere mot fiendtlige regimer som bare har intensjoner om og evne til å utvikle [masseødeleggelsesvåpen].»13 Senkingen av listen for når man kan anvende makt er den aller tydeligste konsekvensen av at det opprinnelige argumentet for invasjonen sprakk.

Det mest spektakulære propagandaresultatet var trolig hyllesten av presidentens «visjon» om å bringe demokrati til Midtøsten, midt i denne usedvanlige oppvisningen i hat og forakt for demokratiet. En illustrasjon på dette var distinksjonen mellom «Det gamle» og «Det nye Europa», der førstnevnte ble utskjelt og sistnevnte hyllet for sitt mot. Kriteriet var dette: Det gamle Europa består av styresmakter som inntok samme posisjon som det store flertallet i befolkningen, mens heltene i Det nye Europa fulgte ordrene fra Crawford, Texas, uten hensyn til i mange tilfeller enda større flertall. Politiske kommentatorer klaget over hvor ulydig det gamle Europa var og hvilke psykiske lidelser det hadde, mens Kongressen henfalt til lavmåls komedie.

I den liberale enden av spekteret la Richard Holbrooke vekt på «det svært viktige poenget» at befolkningen i de åtte opprinnelige medlemmene av Det nye Europa er større enn hele Det gamle Europa, noe som skulle bevise at Frankrike og Tyskland er «isolert». Det gjør det også, med mindre vi henfaller til den kjetterske venstreradikale ideen om at folket kanskje bør spille en viss rolle i et demokrati. Thomas Friedman argumenterte sterkt for at Frankrike skulle miste sin faste plass som medlem av Sikkerhetsrådet fordi landet «befinner seg i barnehagen» og «ikke spiller på lag med de andre». Av dette følger det at befolkningen i det nye Europa går på førskolen, dersom vi skal dømme etter meningsmålingene.14

Tyrkia var et spesielt interessant tilfelle. Myndighetene der sto imot det sterke presset for å vise sine «demokratiske ambisjoner» ved følge ordre og dermed overse 95 % av befolkningen. Kommentatorene ble rasende over denne leksjonen i demokrati, til de grader at noen til og med brakte Tyrkias forbrytelser mot det kurdiske folket i 1990-årene på bane – et tema som tidligere hadde vært tabu på grunn av USAs avgjørende rolle. Dette holdt de omhyggelig tett om i klagesangene.

Det viktigste poenget ble uttrykt av viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, som fordømte det tyrkiske militæret fordi de ikke «tok den sterke lederrollen som vi kunne forvente», og ikke blandet seg inn for å hindre regjeringen i å følge den nærmest enstemmige befolkningen. Derfor må tyrkerne stå skolerett og si «Vi har gjort et feilgrep… la oss forsøke å finne ut hvordan vi kan være så hjelpsomme som mulig overfor amerikanerne.»15 Wolfowitz' synspunkt er særlig interessant fordi han regnes som lederskikkelsen i korstoget for å demokratisere Midtøsten.

Årsakene til raseriet mot Det gamle Europa stikker langt dypere enn til forakt for demokratiet. USA har alltid hatt et ambivalent forhold til mulighetene for et enhetlig Europa. I sin «Year of Europe»-tale for tretti år siden rådet Henry Kissinger europeerne til å følge opp sitt «regionale ansvar» innenfor «det overordnede rammeverket» som USA sto for. Europa måtte ikke følge en egen, uavhengige linje, basert på kontinentets fransk-tyske industrielle og finansielle kjerne. I dag strekker bekymringene seg helt til Nordøst-Asia, verdens mest dynamiske region takket være rikelige ressurser og avanserte industrielle økonomier. En region som kan tenkes å flørte med ideen om å utfordre USAs verdensorden, som skal opprettholdes permanent, om nødvendig med makt, slik Washington har erklært.




1 John Ikenberry, Foreign Affairs, Sept.-Okt. 2002
2 Wall Street Journal, 27. januar 2003.
3 Michael Gordon, New York Times, 18. mars, 2003.
4 Los Angeles Times, 23. mars, 2003
5 Thomas Friedman, New York Times, 7. juni, 1991. Alan Cowell, New York Times, 11. april, 1991.
6 Thomas Friedman, New York Times, 4. juni, 2003.
7 Linda Rothstein, redaktør, Bulletin of Atomic Scientists, Juli 2003.
8 Elisabeth Bumiller, New York Times, 2. mai, 2003.
9 Jason Burke, London Sunday Observer, 18. mai, 2003
10 Jeanne Cummings og Greg Hite, Wall Street Journal, 2. mai, 2003. Francis Clines, New York Times, 10. mai, 2003. Roves utheving.
11 Program on International Policy Attitudes (PIPA), University of Maryland, 18.-22. april.
12 Dana Milbank, Washington Post, 1. juni, 2003
13 Guy Dinmore and James Harding, Financial Times, 3.-4. mai,
2003
14 Lee Michael Katz, National Journal, 8. februar, 2003; Friedman, New York Times, 9. februar, 2003.
15 Marc Lacey, New York Times, 7.-8. mai, 2003.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Sværmeriet for politisk vold

Default thumbnail
Neste sak

Terrorkrig mot egen befolkning

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0