Hvem er terrorist?

Hele verdens politiske og moralske autoriteter gir blankofullmakt til den russiske hær, som plyndrer, torturerer og utrydder etter eget forgodtbefinnende.

For verdens mektigste er Tsjetsjenia en bagatell: under én million innbyggere, en varslet og igangsatt forsvinning, hundre tusen eller tre hundre tusen drepte siden 1995 – hvem vet? (I Frankrike ville dette, befolkningens størrelse tatt i betraktning, tilsvare mellom 6 og 20 millioner lik). En historisk grusomhet blant tusen andre? Andre tragedier med flere mennesker og bedre dekning opptar de internasjonale mediene, mobiliserer aktivistene, plager generalstabene og ryster regjeringskontorene. En glemt krig, et lukket rom langt borte … det er da ikke noe å plage G8-møtene i Davos og New York eller anti-G8-møtene i Porto Alegre med.

Denne verdensomfattende tausheten, denne nesten enstemmige mangelen på interesse, denne absolutte ensomheten – minner den deg ikke om noe? For snart ti år siden var 1900-tallets tredje folkemord, folkemordet på tutsiene i Rwanda, gjenstand for en utrettelig og sta mangel på oppmerksomhet som var akkurat like allment utbredt og bevisst. På samme måte kunne Milosevic, som nå står tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten, utføre sine etniske utrenskninger fullstendig ustraffet i år etter år, rett for øynene på fyrstene som styrer oss, og som ikke fortrakk en mine. I dag skjer det igjen, hele verdens politiske og moralske autoriteter gir blankofullmakt til den russiske hær, som plyndrer, torturerer og utrydder etter eget forgodtbefinnende. En tsjetsjeners skinn er ikke verdt en nagle. Ingen diplomat tar sjansen på å heve stemmen, ikke én massedemonstrasjon samler de generasjonene som ikke desto mindre er så grådige etter å skilte med sine universelle, gode følelser og med sitt hat til imperialismen.



Det er ingen vits i å se i en annen retning. Ingen kan late som om han eller hun ikke vet at ved inngangen til det 21. århundre brer redslenes redsler seg åpent ut i Groznij, en hovedstad med 400 000 innbyggere som nå er redusert til en ruinby. Siden Hitler raserte Warszawa som straff for byens opprør (1944), har ingen europeisk makt våget å begå en slik forbrytelse. Med mengder av fly, kanoner og helikoptre ble den angivelige «antiterror-operasjonen» gjennomført (fra november 1999 til februar 2000) på avstand, på en måte som absolutt ikke gjorde forskjell på noen. Offisielt tok Kreml sikte på terroristene, som ble anslått til mellom 300 og 700 (nøyaktighet er ikke den sterke siden til Kremls talspersoner). Hvis vi skal lovprise den slags bedrifter som det ypperste av det ypperste i kampen mot attentater, har herrene Blair og Aznar mye å lære. Blair ville måtte rasere Belfast for å eliminere de ubøyelige IRA-medlemmene, mens Aznar ville bli nødt til å legge Baskerland, tilholdsstedet for drapsmennene i ETA, i aske. Hvilken karaktersvikt fikk amerikanerne til å begrense angrepene mot Beograd og Kabul? I Kreml oppviser man ikke en slik sjenanse – det er en vanesak og en arv fra bolsjevikene. Jeltsin presenterte kronprinsen sin med følgende ord: «Vladimir Putin er den endelige løsningen på det tsjetsjenske problemet». Den nyinnsatte svarte like kortfattet: «Vi skal utrydde dem alle, og om nødvendig, hvis det er én eneste igjen, skal vi drepe ham om vi så må forfølge ham inn på dass.» (Denne setningen ble registrert, filmet og sendt av fjernsynsselskapene.) Kan det tenkes at antiterrorismens sol steg opp i øst, allerede før tvillingtårnenes fall?



Vi vil aldri kunne påstå i etterkant at vi ikke visste. Selv om den politisk-militære svartsladden vanskeliggjør informasjon, selv om det er få journalister som våger seg inn i denne påtvungne natten og tåken og at det betyr enda færre kameraer, så er det tilstrekkelig å kunne telle på fingrene for å forstå dette: Groznij er Guernica i tiende potens. Og hvis vi først skal snakke om antiterroroperasjoner, fører den russiske hær en endeløs krig mot sivilbefolkningen – en gros og i detalj, mens den brenner ned og «rensker» byer og husklynger. Vi blir forklart at det uhyrlige attentatet 11. september heretter gjør det umulig å tale tsjetsjenernes sak. Ved å gjøre motstand mot Moskva har de valgt gal side, får vi høre, fordi Putin har valgt den riktige – det kan toppmøtene bekrefte. Oppriktig talt! Den hendelsesrekken som munnet ut i Ground Zero, inviterer til en helt annen diagnose. Scenariet er krystallklart, som vi husker: Den russiske hær, som på den tiden var rød og sovjetisk, invaderte Afghanistan og drepte (én million døde), raserte og utslettet de sosiale, moralske og mentale strukturene gjennom ti år. I ruinene slo de mest gangsterpregede, mest fanatiske krigerne seg ned – kort sagt: Taliban og Bin Laden. Resultatet ble Manhattan. De russiske underoffiserene har ikke lært noen ting, så nå finpusser de på en illevarslende, ny utgave i Kaukasus. Igjen gjør de rent bord, nok en gang åpner de døren for de grådige og skruppelløse småmafiaene som kan manipuleres av russernes «organer» eller kjøpes av de wahhabitiske islamistene. De brannstiftende brannfolkene i Moskva insisterer. De avviser enhver dialog med uavhengighetstilhengerne, de satser for annen gang på krisemaksimering, de puster til jukseattentater, de oppmuntrer til utglidninger, og de sprer løgn. Forestill deg at de tsjetsjenske motstandskjemperne var havnet i binladenismen, slik Moskva påstår – ville de da nøye seg med å slå til mot et teater? Etter at lynet slo ned i hjertet av det høysiviliserte Amerika, tror du ett eneste øyeblikk at tsjetsjenerne ikke er i stand til å lage et Manhattan nummer to i det russiske kaoset?



Mens han fór lett over de umenneskelige metodene som ble iverksatt for å «befri» gislene, gratulerte Bush Putin med seieren over gisseltagerne. Ved å sperre uskyldige teatergjengere inne og true dem på livet, havnet Barajevs kommandogruppe i kategorien terrorister. Talspersonen for Det hvite hus understreket med rette denne selvfølgeligheten. Men samtidig som de erklærte seg enige, beklaget en rekke journalister at det demokratiske Amerika stoppet når man var så godt i gang, og bråstanset resonnementet der: Burde man ikke i samme åndedrag rette et identisk antikompliment mot vennen Vladimir og de 100 000 væpnede soldatene som anvender sine grusomme talenter mot en hel befolkning de har tatt som gisler? «Å pulverisere døde eller levende mennesker ved hjelp av sprengstoff er den nyeste teknikken den føderale russiske hær har innført i Tsjetsjenia-konflikten. Standardeksemplet er utvilsomt landsbyen Meskjer Jurt, hvor 21 menn, kvinner og barn ble buntet sammen 3. juli 2002 og pulverisert ved hjelp av håndgranater og sprengstoff, før restene ble kastet i et hull. Slik utøverne av denne massakren ser det, dreier det seg om en perfekt drapsmetode: «Det er umulig å telle antallet lik, og det er uhyre vanskelig å finne dem igjen, selv om bunttaktikken i så måte ikke løser alle problemer.»Det de unge enkene ikke gjorde i teatret (selv om de hadde tid til det, ifølge vitnene), eksperimenterer de russiske soldatene med gang på gang, med full internasjonal straffrihet.



Som et forstørrelsesglass dramatiserer erfaringen i Tsjetsjenia en kontrovers som risikerer å bli avgjørende. Etter 11. september 2001 har to oppfatninger av den ytterste fare stått mot hverandre i det skjulte, og det samme har to strategier for å overleve. Den første definisjonen er demokratienes: En terrorist er en væpnet person (uansett politisk farge) som med overlegg går til angrep på ubevæpnede mennesker. Den andre definisjonen er den regjeringene i Russland og Kina legger frem: En terrorist er en ureglementert person som angriper en etablert maktinstans, som er hellig og ukrenkelig, uansett hvilken og uansett hva den gjør. I demokratens øyne hengir enhver stat og ethvert statsapparat seg i sin tur til terrorisme når deres voldsutøvelse tar bevisst sikte på uskyldige mennesker. Men for Nikolai den første, for Stalin og fremdeles for Putin (300 års enevelde veier tungt) er derimot enhver protest mot staten ensbetydende med oppfordring til terrorisme, og selv det minste opprør kaller på de store maktmidler. I eneherskerens øyne kan jakten på terrorister settes i gang mot en hvilken som helst oppsetsig person eller antatt sådan, og konklusjonen gir seg selv: En god tsjetsjener er en død tsjetsjener. Dette uttrykket ble brukt i Russland 50 år før general Sheridan anvendte det om rødhudene i Amerika. Derfor finner ikke Putin seg i at man stiller spørsmål ved den skjebnen som venter den tsjetsjenske sivilbefolkningen. Og det er i kraft av definisjon nummer to at han råder de altfor nysgjerrige journalistene til å dra til Moskva og la seg kastrere.



Er terroristen statens offentlige fiende, eller er han offentlighetens offentlige fiende? Disse to definisjonene overlapper hverandre aldeles ikke, tvert imot viser de seg ofte å være konkurrenter. Motsetningen mellom dem tærer opp de hellige antiterroralliansene innenfra, som et datavirus. Dette har to alvorlige følger for oss europeere:

1. Tsjetsjenia-spørsmålet er ikke et tsjetsjensk spørsmål, men et russisk. Da Putin satte i gang en 300 år gammel krig igjen, understreket han øyeblikkelig at den kom til å bli «forbilledlig» og skulle symbolisere den lovede tilbakevendingen til lov og orden for hele Russland. Slutt på «frihetsbakkanalen» som Jeltsin fikk skylden for, og gjenopprettelse av «maktens loddlinje». Ved å bruke jerngrepet uten hensyn til den menneskelige katastrofen han forårsaker, fremmer eneherskeren den følelsesmessige opplæringen for 150 millioner medborgere. Så får det være deres sak å tenke over hva det koster ikke å adlyde. Det blodstenkede Tsjetsjenia er ikke en ynkelig «rest» fra kolonitiden, men et bilde som projiseres på en liten jordflekk: bildet av den fremtiden som venter alle gjenstridige, fra Kaliningrad til Vladivostok. Allerede i 1820 forklarte general Jermolov, slakteren fra Kaukasus, tsaren følgende: «Dette tsjetsjenske folket inspirerer, med sitt eksempel, selv Deres Majestets mest hengivne undersåtter til et opprørsk og frihetselskende sinnelag.» Det er et enormt, pedagogisk foretagende: Ved for enhver pris å utradere den «tsjetsjenske tistelen» som Tolstoj satte så stor pris på, er det selve frihetstanken det gjelder å rykke opp med roten fra ethvert russisk hode. Det å få massemediene til å adlyde, å gjenopprette sensuren og særlig selvsensuren, å opprettholde straffeleirene med strengt regime og å rehabilitere den sovjetiske trelldomsånden – alt dette går hånd i hånd. Hæren og de hemmelige tjenestene slåss ikke for oljens skyld eller av frykt for en eller annen psevdo-uavhengighetssmitte.De fører krig mot den russiske sjel og mot den russiske kultur. De vil gjøre slutt på en tiltrekning som aldri er blitt gjort til skamme, fra Pusjkin og Lermontov til Jelena Bonner-Sakharov, nemlig tiltrekningen fra «en nasjon, tsjetsjenerne, som underkastelsens psykologi ikke har noen virkning på», for å si det med Solsjenitsyns ord.



2. Det russiske spørsmålet er ikke bare russisk, men ugjenkallelig globalt. Et permanent medlem av Sikkerhetsrådet går foran med et godt eksempel. Hvis alt er tillatt straks man innehar Bomben – kan noen tenke seg en mer avgjørende oppfordring til spredning av masseødeleggelsesvåpen? Småtyranner i alle land, sett sammen en ødeleggelsesmaskin, la innbyggerne få betale, skaff dere et Kaukasus av passende størrelse og massakrer etter behag. Ett, to, tre Tsjetsjeniaer. Én, to, tre Kim Jong Iler! Skal det være nok med noen atomsmåtterier for å kunne fjerne alle tabuer, utsulte sitt eget folk i millionvis og utfordre universet? Den fullstendige overgivelsen av de ulykkelige tsjetsjenerne, som er utlevert til de totalt samvittighets- og lovløse soldatbandene, tegner dårlig for verdens fremtid.

De ekspedisjonene som har kommet veltende gjennom Kaukasus siden Peter den Store, går lett til ytterligheter. Historikeren Majrbek Vatsjagajev har minnet om at tsarriket måtte mønstre like mange soldater som det var voksne menn på den andre siden, noe man aldri har sett maken til i noen klassisk kolonikrig! Allerede på 1700-tallet ble den russiske erobringen trappet opp til en hemningsløs voldsbruk som nærmer seg dramatisk den «absolutte formen» som Clausewitz definerer. Ved en serie nådeløse felttog og løfter som aldri ble holdt, ble det tsjerkessiske folk (Herodots kirkassiere) kort og godt slettet fra kartet – millioner av mennesker døde, og resten ble deportert til Tyrkia under avskyelige forhold (1860-65). Det var, nok en gang, med disse ekstreme ugjerningene som målestokk at Stalin og Berija ekspederte tsjetsjenerne til Gulag i 1944, alle som én. Den tsjetsjenske motstandsbevegelsen står overfor en total krig som ustanselig blir satt i verk av Moskvas strateger, og den fører utrettelig sin egen overlevelseskrig. Ettersom den store krever betingelsesløs (og garantiløs) kapitulasjon av den lille og dessuten antyder trusler om nådeløs utryddelse, er det fare for at terrorens utglidninger kan skyte fart. Det utenkelige blir tenkelig.



De demokratiene som slår Vladimir Putin til ridder i navn av statenes ubesudlede allianse mot terrorismen, leker omhyggelig med ordene. Ved å gå god for de løgnene og blodbadene Putin vasser fullstendig hemnings- og skruppeløst i, «har Europa sunket svært dypt, så dypt at det skjender seg selv», beklager Anna Politkovskaja etter 40 livsfarlige reportasjereiser i «helvete». Det vesteuropeiske fellesskapet bygget på en tredobbel avvisning: (den posthume) avvisningen av Hitler og de rasistiske nasjonalismene, (den dengang samtidige) avvisningen av Stalin og hans jernteppe, og (den underforståtte) avvisningen av de nå forgangne kolonieventyrene. Hvis Europa ikke har noen ord for å fordømme og ikke noe initiativ for å forhindre denne kolonikrigen som blander Stalins metoder med etnocidale drifter, fornekter Europa i virkeligheten seg selv og synes å svelge sin egen fødselsattest.

Da den antifascistiske forfatteren Hermann Broch allerede for et halvt århundre siden satte spørsmålstegn ved det gamle kontinentets ansvar, nøyde han seg ikke med å fordømme nazistenes vanvidd. Han avslørte en mer snikende, allmenn og vanlig feil som var utbredt over hele kontinentet og som krøp sammen i sin egen skygge: «likegyldighetens forbrytelse», som var en betingelse for at avskyelighetene skulle bli mulige. Denne rolige, behagelige og sløve ikke-innblandingen tillot en mislykket maler som sprang ut fra ingensteds å strø om seg med 50 millioner lik. Hitler og Stalin har forlatt scenen, og ingen etterfølger av deres format hjemsøker podiene våre, altså… setter likegyldigheten vår i gang på nytt! Holocaustmuseet i Washington, som neppe kan mistenkes for å ha sverget troskap til islamismen, klassifiserer krigen i Tsjetsjenia som alarmtilfelle nummer én når det gjelder folkemord (Genocide Watch). 1. januar 2000 landet den nylig forfremmede Putin ved fronten i Kaukasus, i selskap med fruen og kameraene, for å møte noen soldater som hadde utmerket seg. Som nyttårspresanger ga han dem ikke klokker, slik tradisjonen tilsa. Nei, han overrakte dem høytidelig jaktvåpen: lange, krumme kniver med Putins monogram inngravert, jeger- og strupeskjærerkniver. Slik sluttet det 20. århundre. Slik startet det nye årtusenet, dynket i champagne fra Paris til Rio, fra Time Square til Den røde plass.

«Likegyldighetens forbrytelse» former ifølge Ionesco «neshornenes» samfunn. Euroneshornet er dobbelt pansret, både mot verden utenfor og mot sin egen, indre verden. Det er verken realistisk eller sentimentalt; det er av den uforstyrrelige, om ikke sympatiske typen. Et drømmebytte for de jegerne, snikskytterne og utpresserne som misunner det levestandarden og skjeler til dets rikdom. Ingen dyrebeskyttelse, selv ikke FN, vil i lengden kunne garantere at en så nærsynt, egoistisk og utsøkt stum art vil overleve.




Artikkelen er, med forfatterens tillatelse, hentet fra essayantologien Tchétchénie. La guerre jusqu'au dernier?, Mille et une nuits, Paris 2003.

Fotnoter:

1 Glucksmann har skrevet tallrike bøker om Clausewitz, strategi, terrorbalanse og frigjøringskriger. Han ble kjent for sin støtte til Solsjenitsyn og de opposisjonelle i Øst-Europa – en støtte som utviklet seg som reaksjon på marxismen og på totalitarismen, den være seg ateistisk eller religiøs. Han tilbrakte fem uker illegalt i Tsjetsjenia i juni-juli 2000. Hans siste bøker: La Troisième Mort de Dieu (Guds tredje død, NIL, Paris), Dostoïevski à Manhattan (Robert Laffont, Paris).
2 Newsweek, 14. oktober 2002.
3 Jf. Olivier Roy: «Tchétchénie: un problème russe», i Tchétchénie. La guerre jusqu'au dernier?, Mille et une nuit, Paris 2003)

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0