Al-Qaida og Den islamske stat (IS) overbeviste Vesten om at alle jihadistbevegelser har globale ambisjoner, men Talibans seier i Afghanistan og Frankrikes mislykkede kamp mot de væpnede militsene i Sahel viser snarere at de fleste jihadistbevegelser er dypt forankret i lokale konflikter.
To nye bøker har vekket nytt liv i den franske debatten om hva som får unge muslimer til å begå vold i islams navn. Dessverre overser bøkene innsiktene fra politisk sosiologi og holder fast på utdaterte idéhistoriske forklaringer.
Al-Qaida påtok seg ansvaret for angrepet mot Charlie Hebdo og kom i medienes søkelys igjen etter å ha blitt fortrengt av Den islamske stats raske ekspansjon i Irak og Syria. Organisasjonene har samme mål og råskap, men vidt forskjellige strategier.
Allerede før 11. september var Midtøsten, Nord-Afrika og de tilgrensende områdene sårbare og svekket av konflikter hvor korrumperte diktatorer blomstret. Med «krigen mot terror» kom fire store vestlige intervensjoner, i tillegg til den israelske krigføringen i Libanon og Gaza. Disse intervensjonene bidro til å svekke statene og styrke jihadistgruppene. Som kartet viser krysser islamistkrigerne grenser,
Nigeria blir ofte kalt «democrazy» på grunn av den sosiale og kulturelle uroen som preger landet. Nå har Nigeria skaffet seg et monster: Boko Haram. For tolv år siden var dette bare en opposisjonell religiøs bevegelse som forsøkte å fylle et tomrom skapt av venstrepartienes passivitet. Men frankensteinene i regjeringen klarte å gjøre sekten til en geopolitisk innsatsfaktor, til en drivkraft i en like spektakulær som dødelig runddans av angrep og represalier.
Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.
Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.
Fransk politi arresterte i november flere medlemmer av et autonomt kollektiv i den lille landsbyen Tarnac. Selv om myndighetene mangler konkrete bevis, sitter fortsatt «den karismatiske ideologiske lederen» Julien Coupat varetektsfengslet. Er rettssalene i den vestlige verden i ferd med å bli scener der fantasiforestillinger får fritt spillerom på bekostning av konkrete bevis?
I sommer beleiret Den libanesiske hæren den palestinske flyktningleiren Nahr al-Bared, fordi den inntil da ukjente organisasjonen Fatah al-Islam hadde forskanset seg der. Beleiringen kom til å vare i 106 dager. 170 libanesiske soldater ble drept, 47 sivile palestinere og 200 krigere fra Fatah al-Islam. Sammen med angrepene på FN-styrkene i Libanon vitner dette om en ny situasjon. Islamistiske, sunnimuslimske nettverk har etablert seg i landet. Og i juni oppdaget den libanesiske sikkerhetstjenesten at Chachin Chachin–ingen ringere enn Osama bin Ladens sønn–var inni flyktningleiren. Er Libanon i ferd med å bli den nye slagmarken i Al-Qaidas globale krigen mot Vesten, eller er landet kun treningsområde og transitthavn?
Storbritannias nye terrorlovgivning førte til at Samina Malik ble dømt til ni måneders fengsel for noen bøker og et internettalias.
USAs fangebehandling er sterkt kritiserbar. Landet fortsetter sin praksis med bortføringer av mistenkte. De sørger for utenomrettslige arrestasjoner, transport og avhør i fremmede land. Vi forteller her historien til Reza Afsharzadagen–som var heldig. Og Abu Omar som ikke var fullt så heldig. De bortførte kan fortelle i detalj om torturen og lovbruddene som legitimeres av «krigen mot terror». Vitner forteller at blant bortførte har det vært høygravide kvinner og barn. Historiene til de bortførte gir et godt grunnlag for å studere hvordan krigen mot terror og USAs fangebehandling har utviklet seg–selv etter skandalene i Abu Ghraib og Guantanamo. Det er tydelig at løftene om å avstå fra tortur er en bløff.
Al-Qaidas ekstreme ideologi har etter hvert blitt en belastning for de nasjonale motstandsgruppene i Irak, Pakistan og Afghanistan. Bin Ladens fiende er ikke lenger bare Vesten, men også «vantro» muslimer. Taliban var de første som gikk lei av Al-Qaidas altomfattende agenda. Etter fem år med samarbeid ble de høsten 2006 enig med Pakistan om å utvise alle utenlandske krigere. Dette markerte et vendepunkt for det tidligere så mektige Al-Qaida i Pakistan og Afghanistan. Organisasjonen flyttet så fokuset til Irak, der den nå møter samme skjebne. Etter at Al-Qaida begynte å angripe sjiamuslimer, innså de irakiske motstandslederne at de ikke kjempet for samme sak. Nå ivrer den irakiske motstandsbevegelsen etter å kvitte seg med organisasjonen. Al-Qaida må sannsynligvis nok en gang lete etter en ny slagmark for sin globale krig.
Den amerikanske kunstneren Sean Snyder sammenlikner de visuelle strategiene som det amerikanske forsvarsdepartementet bruker, med jihad-organisasjoners strategier. I teksten Some Byproducts
I september 2005 i Basra, ble medlemmer av de britiske spesialstyrkene SAS arrestert av irakisk politi–britene var kledd som arabere, hadde på seg parykker og en bil full av eksplosiver som de angivelig planla å detonere med fjernkontroll i et av de myldrende markedene i Basra. Medlemmene av SAS ble frigjort av den britiske hæren som stormet inn i den irakiske politistasjonen. Men om lignende grupperinger hadde med 11. September å gjøre, er vanskelig å si.
Offensiven som ble satt i gang i våren 2006 var en revitalisering av Talibans nettverk i sørøst mer enn et samlet opprør mot styret til president Hamid Karzai. Tatt i betraktning fiendskapen som råder mellom de to fraksjonene, var det en stor bragd av Talibans nye diplomati å oppnå støtte innenfor rammen av en allianse mot Karzai. Flere titalls videoer som er gjort i Afghanistan i mars 2006 viser hvordan irakisk motstandsbevegelse effektive bruk av selvmord. Opptakene viser Osama bin Laden, Ayman Zawahiri (Al-Qaidas nummer to), og mullah Omar. Selvmordsattentat sprer maksimal frykt, og setter nervene til koalisjonsstyrkene på høykant. Styrkene utfører nå utelukkende aksjoner innenfor de store byer, skjulte bomber og selvmordsangrep lager tap i en størrelsesorden som er på høyde med det koalisjonen opplevde da Taliban led nederlag i 2001. Taliban begrenser sine aksjoner til selvmordsangrep og sabotasje, i tillegg til enkelte sporadiske geriljaangrep rettet mot koalisjonen.
Eksistensen av USAs hemmelige fengsler utenfor Europa (Afghanistan, Syria, Marokko, Egypte, osv.) er kjent, i tillegg til andre forvaringssteder på fortsatt ukjente steder - der fengslede som for eksempel Khaled Cheikh Mohammed og Ramzi Binalchibh har befunnet seg siden 2003. De to er de antatte organisatorene bak 11. september (og har tilstått ifølge informasjon hentet ut av CIA). De har aldri blitt dømt, og man har ikke sett dem siden. Er de fortsatt i live? Etterretningen utfører hemmelige avhør av mistenkte over hele verden utført av deres agenter uten juridisk mandat til å arrestere, for å fengsle dem i skjulte fengsler der de kan tortureres. Det dokumenteres nå at CIA har gjennomført 1080 flyvinger med mellomlandinger på europeiske flyplasser fra 11. september til slutten av 2005. Og det finnes beviser for at 14 land–deriblant Tyskland, Sverige, Italia, Belgia, og Spania–har tillatt ulovlige spesielle arrestasjoner. Italia har nå funnet beviser for og siktet 22 CIA-agenter som deltok i en bortføring av imamen Abou Omar i Milano, for så å overføre ham til et egyptisk fengsel der han ble torturert.
For de fleste ville det være underlig om ikke et sammenstøt med et passasjerfly skulle være nok til at en skyskraper raste sammen. Det var derfor få som var i tvil om hva som rammet Tvillingtårnene den 11. september 2001, og hvem som var gjerningsmennene. I årene som har fulgt har imidlertid en rekke enkeltpersoner
Irak i dag en viktigere base for al-Qaida enn det Afganistan var.
De siste terrorangrepene i juli bare forsterker dagens kontrollindustri–enhver tragisk hendelse er et påskudd for å kreve mer åpen undertrykking. Institusjoner og selskaper ser i administreringen av frykt en varig kilde til makt, kontroll og profitt. Målet om sikkerhet mobiliserer nå verden, og hastverk rettferdiggjør handlinger uten demokratisk legitimitet. Overalt finnes et mylder av teknologiske svar på «sikkerhetsrisikoen». Koblede datasystemer (helsekort, kredittkort, elektroniske signaturer på internett, personlige opplysninger, sporing og kroppsavtrykk) skaper en ny samfunnsorden der staten og næringslivet oppnår en slags allmakt over individene. En «sivilisering» av hæren kombineres med en militarisering av undertrykkelsesapparatet–både offentlig og privat. I Norge er eksempelvis en forside i Aftenposten med justisminister Dørum som advarende ber oss være forberedt på terror, legitimerende for denne kontrollindustrien. Opprettholdelsen av permanent frykt skjer i en ideologisk arbeidsdeling mellom politikere, industrilobbyer, politimyndigheter og medier.
Drapet på Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri 14. februar 2005 ga startskuddet til massive demonstrasjoner mot libanesiske makthavere og for tilbaketrekning av syriske tropper. Samtidig økte det internasjonale presset på begge land. Mobiliseringen var en veritabel «oransjerevolusjon», à la revolusjonene i Serbia, Georgia og Ukraina, og oppnådde takket være amerikansk og fransk støtte sitt fremste mål
Terrorister er blitt kalt «en usynlig fiende»–en fiende det er vanskelig å skaffe beviser mot. Det sikreste man har er mistanken, og den holder til langvarige fengselsopphold i flere vestlige land.
Alt tyder på at Al-Qaida gjennomgår et skifte, som vil gjøre det stadig vanskeligere å betegne nettverket som en strukturert organisasjon. Om Al-Qaidas harde kjerne nøytraliseres, vil «varemerket» antakelig leve videre.
Mot slutten av 1800-tallet sto anarkister for en bølge av attentater som ga inntrykk av at det fantes et internasjonalt nettverk av terrorgrupper. Også da var sosial eksklusjon en av årsakene til terrortruslene.
De siste årene har USA forsterket sitt militære engasjement på det afrikanske kontinentet. Engasjementet har hovedsakelig bestått i treningsprogrammer for lokale hærer, som forventes å gjøre sin del i «krigen mot terror».
Hele verdens politiske og moralske autoriteter gir blankofullmakt til den russiske hær, som plyndrer, torturerer og utrydder etter eget forgodtbefinnende.