Kunst

Kunsten å sample

Problematikken rundt opphavsrettigheter er blitt et sentralt tema i samtidskunsten. I dag er gjenbruk av andres åndsverk blitt en strafferettslig handling på linje med vold og hærverk

Posted on

I England ser man at museer krever opphavsrettigheter på digitale fotografier av kunstverk som i seg selv er for gamle til å være copyrightberettiget. Innenfor litteraturen forekommer det stadig flere «autentiske» eller «reviderte» versjoner av etterspurte forfatteres arbeider. På tross av at forfatterne er døde for over 70 år siden, og de opprinnelige opphavsrettighetene dermed er utgått, hevder forlaget på denne måten fornyet opphavsrett. Felles for svært mange tilfeller av utvidelse av opphavsrettigheter er at de grunner i økonomiske interesser, og at aktørene er private selskaper. Underholdnings- og medieindustrien har i utgangspunktet vært knyttet til kontroll over distribusjonen av fysiske eksemplarer. Når et originalt digitalt eksemplar kan generere et uendelig antall høykvalitetskopier, som igjen lar seg kopiere på samme måte, har digitalisering av informasjon, underholdning- og minneteknologier potensial til å forskyve tidligere maktrelasjoner. Digitaliseringen bidrar derfor til både å utfordre og å intensivere opphavsrettighetsreguleringen.



På bakgrunn av denne utviklingen har opphavsrettighetsproblematikken blitt et svært aktuelt tema på den samtidige kunstscenen. To spørsmål utpeker seg som særlig presserende. Det ene dreier seg om mulighetene til å benytte andres arbeider – kunstneriske eller andre – som råstoff for egen kunstneriske produksjon, uten å risikere søksmål. Avledet av dette er spørsmålet om hvordan opphavsrettighetsreguleringen virker inn på grunnleggende demokratiske rettigheter, som retten til å ytre seg fritt. En felles grunntanke for mange av kunstnerne som beskjeftiger seg med opphavsrettighetsproblematikken, er erkjennelsen av at kultur produseres ved å bygge på, resirkulere, dekonstruere og rekonstruere tidligere tiders uttrykk. Multimediekunstneren Per Platou har i et tidligere intervju formulert det slik: «… kulturen er en kontinuerlig strøm av ideer og uttrykk som vi drikker av, og pisser i. Uten denne typen resirkulering hadde vi ikke hatt gresk filosofi, Mozart, folkemusikk eller billedkunst».1 Kulturelle artefakter er en del av våre umiddelbare omgivelser, og må kunne benyttes i kunstnerisk produksjon på lik linje med andre «naturlig» eksisterende elementer.



Som kjent er dette ikke tilfelle i dag, når det å kopiere eller gjenbruke andres «åndsverk» eller «intellektuell eiendom» er blitt en strafferettslig handling med samme strafferamme som vold og hærverk.2 «Fair use» er unntaket. Begrepet kan oversettes med «rettferdig behandling», og skal i utgangspunktet romme tilfeller der appropriasjon uten tillatelse kan betraktes som lovlig. Å sitere utdrag fra andres arbeider innen forskning, kritikk eller pedagogiske formål er blitt fremholdt som «fair use». Definisjonen av hva som er rettferdig behandling blir imidlertid en skjønnsmessig vurdering som overlates til den enkelte dommer i en rettssal. Tolkninger av begrepet er følgelig gjenstand for stadige kontroverser og skiftende praksiser. Selvsensur er et uheldig resultat. Samtidskunsten byr imidlertid på en rekke forsøk på å endre det eksisterende copyrightregimet, både innefor og utenfor lovsystemet. Minst tre ulike tilnærminger kan utkrystalliseres. Samplinglisensen Creative Commons og Negativland jobber med å utvikle er et eksempel på hvordan aktører jobber innenfor loven for å bevare og utvide det som betraktes som offentlig domene. Lisensen tillater kunstnere å identifisere arbeidet sitt som «gjenbrukbart», innenfor visse grenser. Dermed kan andre utøvere lage nye verk basert på materiale fra arbeider som er lisensiert. Lisensen vil bli gjort tilgjengelig for publikum på organisasjonens webside, og er selvfølgelig gratis.



Andre kunstnere aktiviserer ikke opphavsrettslige problemstillinger eksplisitt, men gjenbruker mediemateriale i utforskinger av en rekke andre tematikker. Et eksempel er gjenbruk av fragmenter fra spillefilmer innenfor kunstvideo- og film. Utstillinger som «Spellbound: Art and Film» (Hayward Gallery, London, 1996), «Scream and Scream Again. Film in Art» (Oxford 1996), «Cinéma Cinéma. Contemporary Art and the Cinematic Experience» (Eidhoven, 1999) har demonstrert hvilken innflytelse filmen har på den samtidige kunstscenen. I norsk sammenheng representerer (blant andre) videoarbeidene til Marius Mørch en slik tendens. Hans Disguises er sammensatt av scener fra horrorfilmer som The Evil Dead (Sam Raimi), Halloween (John Carpenter), Accatone (Pier Paolo Pasolini). Her er klippene digitalt behandlet, og fremstår alle i de samme svart-hvittnyansene og dvelende slow motion-tempo. Overgangene mellom de ulike klippene blir nærmest umerkelig, godt assistert av Elvis Presleys «Can’t help falling in love» på lydsporet. Presleys fløyelsstemme bidrar både til ytterligere å forbinde klippene, men også til forsterkning av en uhåndgripelig, men grunnleggende følelse av uhygge. Slik benyttes fragmenter fra vårt felles populærkulturelle leksikon i konstruksjonen av det som på et nivå kan leses som en historie om seksualisert vold mot kvinner. Samtidig forteller Disguises om hvordan medieuttrykk bidrar til å forme vår individuelle virkelighetsforståelse.



Mange samplere utfordrer eksisterende lovgivning med arbeider som faller utenfor lovens grenser. Man finner en rekke beretninger om hvordan mer eller mindre marginale kunstnere blir truet med søksmål av milliardforetak for å ha benyttet et fragment fra et opphavsrettighetsbelagt verk i egen kunstneriske produksjon. Slike opplevelser medfører ofte en ytterligere bevisstgjøring. Etter å utgitt en uautorisert remix av Oasis’ verdenshit «Wonderwall», ble Per Platou tvunget av Tono og Sony til å brenne opplaget, fordi han ikke hadde fått tillatelse på forhånd. Dette på tross av at Noel Gallgaher var kreditert som komponist, og at inntektene for avspilling av Platous versjon dermed ville gått til Oasis. Virksomheten til den canadiske komponisten/lydkunstneren John Oswald er en internasjonal variant av den samme historien. I 1989 utga han Plunderphonic, en cd med manipulasjoner av musikken til artister som The Beatles, Dolly Parton, Public Enemy og Michael Jackson. Coveret viste et fotografi av Michael Jacksons hode på en naken, hvit kvinnekropp, ytterligere et utslag av Oswalds resirkuleringslyst. Alle kilder var samvittighetsfullt kreditert. Opptrykket talte ett tusen kopier, som skulle gis bort gratis. Dermed skulle det være åpenbart at heller ikke dette prosjektet var initiert av ønske om økonomisk vinning. I februar året etter forlangte Canadian Record Industry Association at Oswald skulle stoppe all distribusjon av cd’en, og destruere de tre hundre gjenværende kopiene. Mot utsiktene av å kjempe en kostbar rettssak godtok han kravet. Plunderphonic-ideologien har imidlertid fått ringvirkninger. I det innflytelsesrike essayet «Plunderphonics: Audio Piracy as a Compositional Prerogative»3 (1990) argumenterer Oswald for at praksisen å anvende andres musikk i egne komposisjoner både er juridisk legitim og har en lang tradisjon i klassisk og populærmusikk. Og videre; Plunderphonics blir en måte å tilpasse et mediemettet miljø sine egne preferanser, en strategi for å «snakke tilbake».



Som den siste anekdoten viser, manifesterer opphavsrettighetsproblematikken seg også i selve distribusjonen av kunstneriske produkter. Oswald forsøkte med gratis utdeling, mens «droplifting» er en distribusjonsmåte som innebærer at egenproduserte cd’er avleveres i platebutikker uten innehaverens kjennskap. Slik omgår kunstnerne tradisjonelle distribusjonskanaler gjennom plateselskap, men kan likefullt nå et publikum. Også internett har utviklet seg til en svært viktig distribusjonskanal for kunst som problematiserer lovgivning omkring opphavsrettigheter, og er den vesentligste arenaen for diskusjon av opphavsrettighetslovgiving. På nettet tilbys dessuten en rekke fritt tilgjengelige arkiver for lyd- og bildemateriale. Teknologisk utvikling representerer således en tredje tilnærming i arbeidet med å endre det eksisterende copyrightregimet. Begrepet «enabling technology» refererer til verktøy som letter resirkulering av kulturelle uttrykk. Programmet Final Scratch, gjør det mulig for en DJ å spinne MP3-filer, fremfor ren vinyl, på en turntable. Linux-plattformen tilbyr en rekke gratis verktøy for å lage digital kunst og musikk. Ved University of California, Berkeley arbeider en interdisiplinær forskningsgruppe med å utarbeide en Garage Cinema; teknologi og applikasjoner som gjør det mulig for mediekonsumenter å også bli medieprodusenter i det daglige.4 Målet er automatisering av digitale løsninger som gjør brukeren i stand til å fange opp ulike typer mediemateriale, gjennomføre individuelle tilpasninger og organisere dette, dele og gjenbruke. Kravene til løsningen minner om billigkjeden Kiwis: enkelt, raskt og billig. Modellen er ulike varianter av deltakende videopraksis, fra fjernsynsprogrammer basert på hjemmevideoer til eksisterende fankulturer og deres resirkulering av koder, replikker og klipp fra favorittserien i egne medieproduksjoner.



Felles for de nevnte tilnærmingene til opphavsrettighetsproblematikken er standpunktet at opphavsrett ikke er eiendom, og følgelig at gjenbruk ikke er tyveri. Det tverrskandinaviske kunstnerkollektivet N-55 går enda lengre. I tekster og gjennom design av portable boliger, multifunksjonelle, dynamiske stoler, en kjøleskaplignende maskin som forbedrer luftkvaliteten i innemiljøet osv., stiller gruppa grunnleggende spørsmål ved selve eiendomsretten. Angivelse av objektenes bruksområder, oversikt over bestanddeler og materialer, samt manualer for montering av objektene ligger lett tilgjengelig på internett. Designet er ikke patentregistrert, og kan derfor fritt reproduseres. I teksten About ownership to knowledge brukes objektiv kunnskap som eksempel på den manglende logikken i eksisterende eiendomsrett. Å ta patent på f.eks. kunnskap om det menneskelige genom eller en ny type medisin er å hevde eierskap til objektiv kunnskap. En slik praksis strider mot de grunnleggende rettighetene som følger av det å være menneske; har et menneske mer rett til å anvende logiske relasjoner eller kjemiske formler enn et annet? I dette perspektivet fremstår også mange av de tidligere nevnte arbeidene i siste instans som aktualiserende for en grunnleggende konflikt mellom eiendomsretten og retten til ikke bare å ytre seg fritt, men også til å tenke fritt.



1 Sæther, Susanne Ø. «Subject: å finne en lyd» i Utflukt nr. 12001. Intervju med Per Platou
2 Gramstad, Thomas: «Kopieringens etikk» i Norsk Medietidsskrift nr. 22003
3 Se media.halcyon.com
obinjamythosPlunderphonics.html
4 Se garage.sims.berkely.eduabout.cfm.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver