Den femte statsmakt

Den såkalte fjerde statsmakt skal avdekke maktovergrep og forsvare demokratiet, men dagens mediekonsern er ikke interessert i å spille en slik rolle. Det er på tide å etablere en femte statsmakt som kan jobbe mot informasjonsforurensningen.

oktober 2003

Gjennom mange tiår har pressen og de andre mediene i demokratiske land vært et tilfluktssted for samfunnsborgerne. Den tradisjonelle maktfordelingen mellom tre statsmakter – den lovgivende, utøvende og dømmende makt – kan nemlig svikte, misforstå og begå feil. Det skjer naturligvis langt oftere i autoritære stater og diktaturer, hvor de politiske makthaverne er hovedansvarlige for alle brudd på menneskerettighetene og for enhver innskrenkning av friheten.

Men også i demokratiske land begås det alvorlige overgrep, selv om lovene blir vedtatt på demokratisk vis, selv om regjeringen springer ut av den allmenne stemmeretten og selv om rettsvesenet (i teorien) er uavhengig av den utøvende makt. Det hender for eksempel at rettsvesenet dømmer en uskyldig – hvem kan glemme Dreyfussaken i Frankrike? Og det hender at nasjonalforsamlingen vedtar lover som diskriminerer visse grupper i befolkningen. I USA var afroamerikanerne ofre for dette i over hundre år, og i dagens USA skjer det samme med folk med muslimsk bakgrunn gjennom den såkalte «Patriot Act». Det hender altså at en regjering fører en politikk som får tragiske følger for en hel samfunnssektor. Det skjer også i mange europeiske land i dag, i forbindelse med de «papirløse» innvandrerne. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal