Kjøttets metamorfoser i globaliseringens tidsalder

Kjøtt er ikke noen vanlig matvare. Det har en symbolverdi som salat, pasta eller marsipan aldri vil få. Dette er ikke bare en vittighet: kjøtt er på en måte den absolutte matvaren. Det franske ordet for «kjøtt», viande, har sine røtter i det latinske vivenda som etymologisk sett betyr «det som tjener livet». Flere tvetydigheter av antropologisk karakter vanskeliggjør vestlige menneskers forhold til kjøtt, og gjør det sammensatt og uklart.

Kjøttet henviser oss for det første til vår kjøttetende natur, og dermed rovdyret i oss. Kjøttet fører til at naturen bryter inn i kulturen. Denne «animalske føden» inneholder på én og samme tid både livet og døden. Når vi svelger kjøtt, «fordøyer vi dødskamper», for å sitere den franske forfatteren Marguerite Yourcenar. Det er ingen tilfeldighet at denne matvaren vekker både entusiasme og aversjon, appetitt og avsky.

En rekke religiøse tenkere og filosofer har til og med sett en symbolsk forbindelse mellom kjøtt og drifter. Vegetarianere gjør alltid krav på en form for renhet, og enhver askese (for eksempel fastetiden) forbyr alltid kjøttet i første rekke. For andre, på motsatt side, er det å spise oksekjøtt – altså rødt kjøtt – en indirekte nytelse, og samtidig en indirekte form for vold.

Problemet er at dyrene må drepes ettersom vi er kjøttetere, men ikke åtseletere. Grunnet en viss følsomhet og et sant hykleri har denne handlingen blitt forvist fra vår urbane og ikke minst moralske horisont, og skjøvet ut i byenes periferi. Claude Fischler minner oss riktignok om at «kjøttbransjen» har et problem: «det er visse sider ved den som bokstavelig talt ikke kan vises frem, og som vi ikke vil se».1 Men det engelske ordet for slakteri, «slaughterhouse» (massakrenes hus) minner oss om at her foregår det et evig blodbad. Slaktingen er blitt industrialisert, segmentert, mekanisert. Men den dårlige samvittigheten forfølger fortsatt biffene våre: 89 prosent av forbrukerne innrømmer åpent at de ikke ville ha spist kjøtt hvis de selv måtte drepe dyrene.

Vestlig postmodernitet, som ofte er selvmotsigende, har dessuten «hyper-menneskeliggjort» kjæledyrene, mens de fullstendig har fornektet de millioner av dyr som bare lever for en dag å skulle havne på tallerkenene våre. Det er først når det oppstår en krise, slik som med hormonkalvene på 1970-tallet, eller nylig i forbindelse med kugalskapen, at vi plutselig stilles ansikt til ansikt med slike inkonsekvenser.

En dominerende vestlig tendens har derfor bestått i å «ulegemliggjøre» kjøttet, koste hva det koste vil. Via en lang prosess med semantiske og scenografiske forandringer har vi tålmodig «avanimalisert» dyrene. De er blitt kjønnsløse og «avdøpte» – er ikke «oksekjøtt» egentlig i de aller fleste tilfeller kukjøtt? De er blitt skrelt og skåret opp helt til dyret ikke lenger er synlig i det hele tatt.2 I plastinnpakningene på supermarkedet er biffen et anonymt produkt på lik linje med de andre matvarene i handlekurven. Dyrene holdes ikke bare skjult – de er jaget bort og nesten fornektet.

Fastfood-restaurantene har forsterket dette forholdet til kjøtt ytterligere. Nå er det ikke bare tvetydig, men schizoid. Virkeligheten er ikke lenger virkeligheten, og vi oppfatter verden på to forskjellige persepsjonsnivåer.
På McDonald’s, for eksempel, tilbys hovedforbrukeren – barnet – et kjøtt som på mange måter er tømt for mening. Et kjøttløst, parodisk kjøtt, som er karnevalsaktig etymologisk sett og på to nivåer: for det første fordi kjøttet her er forkledt og knyttet til lek, og deretter fordi ordet karneval, som kommer fra det italienske carne levare, bokstavelig talt betyr «kjøttet forsvinner», «kjøttet er tatt bort».
Fastfood er en parodisk avart (er ikke McDonald’s-kjedens symbol klovnen Ronald?) som står i fullstendig motsetning til kjøttets iboende tragikk. Denne erstatningen lyver overfor seg selv, ettersom den verken har kjøttets navn, form eller smak, så gjemt og begravd som den er under blodets kunstige og søte avart: ketchupen.

Fastfood gjør det utviskede dyret fraværende, i alle fall usynlig. Det gjelder for det første navnene: nuggets, hamburgers, rings… Overalt brukes engelske navn, og slik blir muligheten for misforståelser enda mindre – lureriet er totalt. Videre er matvarene formmessig blitt ødelagt, nedbrutt, sammenklemt, farget og forkledt, slik at de til slutt er i overensstemmelse med de smaksnormene mastodontene for nordamerikansk landbruksindustri prøver å fremtvinge: en tendens til å farge og sukre, uansett hvilken matvare det dreier seg om.3

Dette kjøttet, som ikke engang bærer kjøttets navn, blir iscenesatt ved at det skriver seg inn i et kontinuum av lek, farger, overraskelser og medie- eller kulturhappenings (blant annet filmreklamer), hvor kjøttet i seg selv kun er et sidefenomen, et marginalt og til og med ubetydelig produkt. En undersøkelse har forøvrig vist at nesten alle barn under fem år vil gå på McDonald’s først og fremst for gavenes skyld, deretter for å få pommes frites og ketchup. På McDonald’s er kjøttet gjemt bort under hamburgerens mange lag, og kjøttet er klovnaktig. All verdens sauser og dressinger fremhever ikke kjøttet, men skjuler det bare enda mer.

Kjøttets farge, som vanligvis spiller en så viktig rolle – vi snakker jo om «hvitt kjøtt» og «rødt kjøtt» – er også tatt bort. McDonald’s (i likhet med konkurrentene) har altså så til de grader formildet og aseptisert et univers som av natur er tragisk og brutalt, at det er blitt infantilt og blodløst.

I en kjent tekst beskriver filosofen Roland Barthes kjøttstykket i dramaturgiske vendinger: «Biffen inngår i den samme blodige mytologien som vinen. Biffen er kjøttets hjerte, det er rent kjøtt, og den som spiser det, tilegner seg tyrens styrke.»4 Og kjøtt fra slakteriet bærer spor etter denne virile og sterke karakteren. Hvert kjøttstykke er unikt både når det gjelder form, størrelse og vekt. Det er resultatet av et «personlig» forhold mellom dyret, slakteren og forbrukeren. Med pepper og sennep – tilbehør som fremmer dets iboende styrke – rommer og avslører dette blodige kjøttet en tragisk dimensjon. Er det ikke riktig at vi spiser kjøttet med skjulte våpen, med gaffel og kniv hvis former er preget av nostalgi over de våpnene de engang var, og som de fortsetter å være?

Men på fastfood-restaurantene går man fra det tragiske til det lekfulle, fra et virilt univers til et annet, som er barnslig og regressivt. Slik erstatter vi mentalt det lokale med det globale, det personlige med det standardiserte, det salte med det søte. Gisèle Harrus-Révidi, som i boken Psychanalyse de la gourmandise («Matgledens psykoanalyse») gir en inngående lesning av hamburgeren, hevder i den forbindelse at det man spiser på fastfood-restaurantene, «er verken et familiemåltid eller et måltid utenfor familien. Det dreier seg om et mellomprodukt som verken tilhører innsiden eller utsiden. Hamburger og pommes frites er verken kjøtt eller grønnsaker, det er McDonald’s-mat.»5

Her får vi mat og kjøtt som er omdøpt via underdrivelser og oversettelser slik at ingen skal bli sjokkert. Kjøttet formildes og blir mykt og søtt, standardisert og utskiftbart, tilpasset det man tror er «forbrukermassens» ønske.6

Å omdøpe virkeligheten og forandre ordenes betydning, altså bryte den grunnleggende og konvensjonelle overensstemmelsen som sikrer likevekten mellom ordene og tingene, betyr ikke det – i de tilfeller hvor det ikke dreier seg om poesi – å innsette en form for despotisme? Og, først og fremst, er det ikke den første refleksbevegelsen til totalitarismene som først gjør semantiske statskupp, og alltid lager nye benevnelser for å gjøre virkeligheten mer i overensstemmelse med et nytt syn på verden, deres eget…? En av fastfood-restaurantenes (u)vaner består nettopp i å gi tingene nye navn, for å innlemme dem i deres eget verdi- og representasjonssystem. Et eksempel er historien fra USA om de såkalte «french fries» som ble satt i gapestokken, fratatt sitt opprinnelige navn og tildelt et nytt – «freedom fries» – da den diplomatiske håndbaken mellom USA og Frankrike var på sitt sterkeste i forbindelse med invasjonen i Irak. Dette eksemplet er ikke så bagatellmessig som det kan synes. Det dreier seg ikke bare om gemen patriotisme, men om et uttrykk for symbolsk vold av samme type som det å helle ut fransk vin i rennesteinen, foran kameraer som var henrykt over at amerikanerne brant matvarer på kjetterbål.

I dagens samfunn, hvor den sosiale tilknytningen er i krise, er det viktig å minne om at «bordfellesskapet» – det å «dele måltidet sitt med andre», «spise sammen» – innebærer en symbolisering hvor fysiologiske anliggender skyves til side til fordel for en høyere gjerning, kulturen. Å lære å «spise sammen» er å lære å leve i samfunnet: man respekterer regler, riter og rytmer, man betvinger driftene sine, man gir før man tar, man setter pris både på bordkunstens mange nyanser og på sine bordfeller, man priser verdier ved å fremme sosiale bånd. Fastfoodkjedene står derimot for et urovekkende forfall av bordfelleskapet og de individuelle og sosiale konvensjoner det innebærer. Alle spiser det samme, med fingrene, ofte stående, når som helst på døgnet. Forholdet til mat blir impulsivt og instinktivt. Grunnleggende fysiologiske og sosiale regler, i tillegg til fornuftig matvett – å snakke om god smak ville virke gammeldags og elitistisk – blir gjort til spott og spe.

Den propagandistiske reklamen for fastfood-restauranter knytter dem til glede, til familien, til fellesskapet – et sosialt Eden uten sidestykke. Den som, om så bare én eneste gang, har satt sine bein på et slikt spisested og samtidig holdt hodet kaldt, vet imidlertid at virkeligheten står i skarp kontrast til reklamens idealiserende bilder: det dreier seg om en funksjonell verden uten glede, aseptisert, standardisert, trist, usosial og klinisk opplyst. Robotaktige vektere passer på, som for å avverge og undertrykke stedets og systemets latente vold… La meg til slutt minne om at fastfood-restaurantenes besettelse når det gjelder hygiene, samt det tilsynelatende bildet av et arbeids- og spisested som er beroligende og innbyr til lek, skjuler et «helvete på baksiden» som slett ikke er noe Paradis, og som en rekke journalistiske og sosiologiske undersøkelser, i tillegg til rettsinstansene, behørig har sagt fra om og kritisert.7

Dette er altså fastfood-restaurantenes verden … Et normert univers uten glede, en perfekt representasjon for taylorismen anvendt på landbruket, hvor det serveres «ikke-identifiserebare matvarer»8 i omgivelser som minner om Nietzsches Götzen-Dämmerung (Avgudenes ragnarok). Metaforen har selvsagt sine begrensninger… Men likevel ser det ut til at vi har svært lite gledelige mathorisonter i sikte …