Huntingtons politiske orden

Boken Political Order in Changing Societies, skrevet av Samuel Huntington i 1968, står fortsatt på pensumlistene i USA, hvor den betraktes som en klassiker innen samfunnsvitenskapene.[1 ]Boken har flere lærdommer å by på når det gjelder nasjonal gjenoppbygging, også til George W. Bushs rådgivere. Forfatteren avskyr naive «idealister» som tror at befolkninger i sør er i stand til å etterlikne «den amerikanske modellen».

I motsetning til hva alle amerikanske presidenter bedyrer, «har den amerikanske erfaringen lite å tilby land som er i ferd med å modernisere seg», forklarer Huntington. «Den amerikanske revolusjonen var ikke en sosial revolusjon slik som den franske, den russiske, den kinesiske, den meksikanske eller den cubanske. Det var en uavhengighetskrig. Og det var ikke en uavhengighetskrig som ble ført av innfødte mot utenlandske erobrere, men kolonistenes krig mot sine egne fedreland. En bør heller trekke paralleller mellom denne krigen og de franske kolonistenes krig mot Republikken, eller rhodesernes krig mot Storbritannia.»

Huntington understreker de politiske institusjonenes sentrale rolle, og imøtegår John F. Kennedys tanke (som siden ble delt av presidentene Carter og Clinton) om at handel, vekst, fred og demokrati ville utvikle seg i en og samme prosess. For Huntington er tvert imot den «politiske moderniteten» ikke en tilpasningsvariabel for den «økonomiske utviklingen». I «land som er i ferd med å moderniseres eller hvor regjeringen blir angrepet av samfunnskritiske intellektuelle, uregjerlige generaler og aggressive studenter», glipper imidlertid makten. Og det er først og fremst dette «kommunismen» benytter seg av.

Huntingtons studie baserer seg på en rekke eksempler og statistiske beregninger. Den som først og fremst er opptatt av «stabilitet» og sosial orden, må konkludere med at USA ikke nødvendigvis er tjent med å fremme de fattige landenes økonomiske vekst. Det at fattigdom ofte sies å skulle nære vold, oppfatter Huntington som en forenkling: «Når de fattige landene ser ut til å være ustabile, skyldes det ikke at de er fattige, men at de forsøker å bli rike. Et tvers igjennom tradisjonelt samfunn er på én og samme tid både fattig, uvitende og stabilt.»

Forfatteren viser her til klassifikasjoner laget av Verdensbanken, som på den tiden sluttet seg til teorier som han selv bekjemper (teorier som knytter kampen for «demokratiet» sammen med utvikling), for å bevise at de fattige landene i realiteten er fredeligere – det vil si i mindre grad truet av «kommunismen» – enn land hvor veksten eksploderer. I 1966 var for eksempel «sannsynligheten for et opprør i de latinamerikanske landene som ikke var fattige, to ganger større enn i de fattige landene».

Så når Kennedy sender sitt unge «fredskorps» (Peace Corps) til kamp i den tredje verden, og forklarer at «i de underutviklede områdene er vår fiende ikke den sovjetiske støtten eller handelen, men fattigdommen, fortvilelsen og stagnasjonen»,[2] er hans kritiker fra Harvard svært skeptisk med hensyn til virkningene en slik holdning vil få på USAs geostrategiske interesser.

«Demokratiet» er forøvrig ikke det han er mest opptatt av. Det er ofte snakk om et valg: «I likhet med de europeiske statene på 1600-tallet kan de ikke-vestlige landene få en politisk modernisering eller en demokratisk pluralisme, men de kan generelt sett ikke få begge deler samtidig.» Richelieu, Mazarin, slutten på faksjonene, opposisjonspartiene og duellene kan vanskelig tenkes uten et uinnskrenket monarki. I en rapport fra 1975 utarbeidet av den Den trilaterale kommisjonen for vestlige land er Huntington så besatt av orden at han skriver: «En effektiv prosess i et demokratisk system forutsetter generelt at enkelte individer og grupper er apatiske og ikke-deltakende.»[3] Og da tenkte han på USA.

Huntington er ikke bare talsmann for en autoritær filosofi, men forsvarer også sitt eget universitetsfelt. Å godta ideen om at det amerikanske demokratiet har sitt utspring i den økonomiske utviklingen, ville jo være det samme som å samtykke i at hans fagområde, statsvitenskapen, er underordnet. Harvard-professoren vil ha seg frabedt at statsvitenskapen blir en reservedel i økonomien og de sosiale krefter økonomien aktiverer.

Det er nettopp fordi han prioriterer de politiske strukturene at Huntington samtidig beundrer Lenin. Lenin er makten og maktovertakelsens teoretiker, partiet og statens teoretiker (han sammenlikner ham til og med med Madison). Huntington avskriver derimot den «primitive politikeren» Marx: «Hvis Staten virkelig er 'borgerskapets sentralkomité', slik marxistene hevdet, er den ikke stort verdt som institusjon.»

De første linjene i Huntingtons bok uttrykker forfatterens besettelse: «Den viktigste politiske forskjellen mellom landene ligger ikke i deres regjeringsformer, men i regjeringsnivået. (…) USA, Storbritannia og Sovjetunionen har ulike regjeringsformer, men i alle disse tre landene regjerer regjeringen.»

Hvis man i dag erstatter Huntingtons analyser av «kommunismen» med «islamismen», er det fristende å konkludere med at USA ligger dårlig an både i Afghanistan og Irak. De bryr seg lite om politiske institusjoner, forsøker ikke å opprette en legitim nasjonal myndighet, overlater saken til stammer og faksjoner, lar kaos være kaos og lar fremtiden – og den sivile freden – være underordnet en svært usikker økonomisk vekst i de landene de okkuperer. Huntington mente imidlertid i 1968 at «kommunismens politiske funksjon ikke er å velte myndighetene, men å fylle tomrommet de har etterlatt seg.»

1 Samuel Huntington, Political Order in Changing Societies, Yale University Press, 1968. Sitatene som følger er hentet fra denne boken.
2 Sitert av André Kaspi, Kennedy ou les mille jours d'un président (Kennedy eller en presidents tusen dager), Armand Collin, Paris, 1993, s. 64.
3 Samuel Huntington, The Crisis of Democracy, New York University Press, New York, 1975, s. 114.

@Fotnote: