Økonomisk kriminalitet uten straff

I løpet av noen år har det internasjonale rettsvesenet gjort merkbare fremskritt. Statene har vedtatt tekster og fått på plass internasjonale organer som skal gjøre det mulig å straffe krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene. De har også innført regler og internasjonale rettssystemer for å sikre frihandelen. Men hva har statene gjort for å forfølge økonomiske forbrytelser? Ingen ting.
Det finnes domstoler som skal ta seg av uenigheter mellom stater, for eksempel Den internasjonale domstolen i Haag. Det finnes også rettsinstanser som gjør det mulig for borgerne å stille en stat til regnskap for menneskerettighetsbrudd, for eksempel Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Et halvt århundre etter Nürnberg-domstolen er det endelig etablert internasjonale straffedomstoler for Rwanda og det tidligere Jugoslavia, og i mars 2003 ble Den internasjonale straffedomstolen opprettet.
I tillegg er det et betydelig antall land som slutter seg til de internasjonale konvensjonene mot folkemord og mot forbrytelser mot menneskeheten, og disse forbrytelsene kan ikke foreldes. Noen ganger går landene så langt som til å oppheve amnestilover de tidligere har kunngjort, slik som i Argentina nylig. En del jurister mener også at forbrytelser mot menneskeheten er så spesielle at de bør kunne rettsforfølges i et hvilket som helst land. Dette bør være en kilde til bekymring for diktatorene, etter hvert som de oppdager at de ikke alltid vil være sikret mot rettsforfølgelse, heller ikke i sine egne land.

Ett vesentlig fenomen blir imidlertid ikke berørt av disse fremskrittene. Vanligvis kommer diktatorer til makten (og holder på den) med avgjørende støtte fra dem som virkelig tjener på disse regimene, det vil si visse nasjonale eller internasjonale økonomiske grupperinger. Despotene er i praksis disse grupperingenes væpnede arm – fra Chile til Nigeria eller Burma er morderne for en stor del sine herrers tjenere. Mange velmenende sjeler som gleder seg over folkerettens fremskritt, synes det er helt normalt (eller uunngåelig?) at man lar disse herrene i fred. Men de forbrytelsene som skaper flest ofre, er som kjent de økonomiske.
Folkeretten og de internasjonale institusjonene ser ikke bort fra de økonomiske aktørenes virksomhet, men den kommer inn ad omveier. I nesten ti år har det eksistert en internasjonal rettsinstans, som gjerne vil opptre diskret, nemlig tvisteløsningsorganet som ble opprettet av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1994. Dette organet treffer beslutninger vedrørende stater som bryter det ukrenkelige prinsippet om handelens og konkurransens frihet. Samtidig forblir de multinasjonale selskapenes forbrytelser i stor grad utenfor rekkevidde. For eksempel kom det ingenting ut av rettsforfølgelsen som ble forsøkt iverksatt i Belgia mot oljeselskapet Total av ofre for tvangsarbeid i Burma. (…)