Skjør fredsprosess på Sri Lanka

Maktkamp mellom presidenten og statsministeren på Sri Lanka førte til politisk krise i november 2003. Fredsforhandlingene ble midlertidig lagt på is og de norske fredsforhandlerne trakk seg ut. Ett år etter at våpenhvilen trådte i kraft kontrollerer De tamilske tigrene områder i nord, mens nasjonalistiske strømninger er på fremmarsj i den singalesiske befolkningen.

Det er 27. november 2003, og innbyggerne i den tamilske byen Batticaloa på østkysten av Sri Lanka feirer «heltenes dag», som de gjør hvert år. Dagen er til minne om de 17 000 geriljakrigerne fra De tamilske tigrene (Liberation Tigers of Tamil Eelam – LTTE) som er blitt drept i løpet av 20 år i kamp. Årets feiring har imidlertid en nesten offisiell karakter: Separatistene er legaliserte, og de har dekket byen med LTTEs flagg og reist et stort telt hvor de viser fotografier av tusentalls «martyrer» fra regionen. Den singalesiske hæren patruljerer midt i denne dekoren til ære for fienden. Men stemningen er ikke spent: Unge ubevæpnede soldater gjør til og med innkjøp i butikkene. Fredsprosessen forplikter, hver og en ser ut til å gjøre alt for at denne dagen skal forløpe knirkefritt.
Siden 1983 har de hinduistiske tamilene i nordøst – 18 prosent av befolkningen – vært i krig mot den sentrale staten, som domineres av buddhistiske singalesere. Tamilene ble godt behandlet av den britiske kolonimakten ut fra det velkjente «splitt og hersk»-prinsippet, men etter uavhengigheten i 1948 befant de seg i en ubehagelig posisjon hvor de var et mindretall som hadde tjent på en fremmed okkupasjon. På 1950- og 60- tallet førte singalesiske regjeringer en sterkt diskriminerende politikk overfor tamilene, spesielt når det gjaldt språket.

Tamilenes føderalistiske krav møtte døve ører, og de beveget seg etter hvert i separatistisk retning. I 1975 ble ordføreren i Jaffna drept av en 20 år gammel aktivist ved navn Velupillai Prabhakaran, grunnleggeren av LTTE. Bevæpnede tamilske grupper trente seg opp i India – New Dehli ville la Colombo betale for sin pro-amerikanisme. Konflikten brøt ut for alvor i juli 1983, da singalesiske ekstremister satte i gang pogromer som reaksjon på et bakholdsangrep fra LTTE. Tusener av tamiler gikk i dekning. Begge sider begikk massakre på sivile, mens LTTE kvittet seg med rivaler internt i den tamilske leiren.
Konflikten internasjonaliseres i 1987. Den indiske regjeringen, ledet av Rajiv Gandhi, gjør flere forsøk på mekling. For å skaffe seg frie hender til å slå ned på et opprør igangsatt av det singalesiske ytterste venstre, tillater Colombo utplassering av et indisk ekspedisjonskorps i nordøst-områdene, De indiske fredsbevarende styrker (IPKF). I motsetning til andre tamilske grupper, nekter LTTE å overgi våpnene sine til inderne og kjemper mot sine tidligere beskyttere. Rajiv Gandhi blir drept av LTTE i Madras 21. mai 1991. Etter å ha blitt utsatt for stadige angrep, trekker IPKF seg ut i 1990. Siden den gang har krigen mellom LTTE og hæren ført til 60 000 døde og 11 000 forsvunne. De spede forsøkene på dialog har lidd nederlag.

«Heltenes dag» nærmer seg slutten, og Batticaloa tømmes for folk. Tamilene samler seg i innlandet, som kontrolleres av geriljaen. En strøm av kjøretøyer passerer den siste kontrollposten, hvorpå de hoper seg opp i en enorm bilkø mellom minefeltene. «Før våpenhvilen var det umulig å komme hit for å ære våre døde,» bemerker tamilene. Ved enden av veien kommer den gigantiske Theravai-kirkegården til syne. Den er omgitt av et kunstig tjern, og tusenvis av gravsteiner danner en stjerne, med statuer av geriljakrigere i midten. På hver minnestein er soldatens navn og dødsdato risset inn, men det finnes ingen fødselsdatoer. Dette er ikke overraskende, tatt i betraktning LTTEs massive bruk av barnesoldater.
Flere titalls tusen personer presser seg inn mellom gravsteinene. Her og der skriker en mor eller en enke i sorg. Kvinnelige og mannlige «tigre», bevæpnet med angrepsvåpen, dirigerer den kompakte menneskemengden, og av og til høres et geværskudd i luften. Når skumringen kommer, tennes en fakkel ved hver grav, og hele området lyser opp. Effekten er gripende, den minner om militære minnestunder i totalitære stater.

Mange tamiler sier «vår hær» eller «vår regjering» når de snakker om LTTE. Når man spør dem om metodene bevegelsen bruker – barnesoldater, massakre på sivile, og så videre – kommer alltid det samme svaret, gjerne ledsaget av et sukk som vitner om en taus avstandstaken: «Hadde det ikke vært for LTTE, ville singaleserne ha massakrert oss alle sammen.» I en situasjon med diskriminering og nedslakting, er tigrene blitt en slags Leviathan for tamilene: En diktatorisk kraft som de – som folk – har overlatt sin kollektive sikkerhet og frigjøring til, på bekostning av sin individuelle frihet. «Tigrene kan skilte med svært stor støtte,» bemerker et vestlig medlem av en humanitær organisasjon. «Deres innflytelse over samfunnslivet er betydelig: Oppstår det et aldri så lite problem, tar folk kontakt med dem. De er allestedsnærværende og allmektige, krever inn skatt, rekvirerer kjøretøyer og arbeidskraft. Selvsagt er det ingen som tenker på å motsette seg dem.»
Tamilene uttrykker takknemlighet overfor tigrene: «takket være dem, vil vi få vårt Eelam,» hører man ofte. Siden februar 2002 har LTTE og Colombo overholdt våpenhvilen, det har vært få overtredelser. «Prosessen er solid,» bekrefter en europeisk diplomat. «Ingen drømmer om en militær seier, befolkningen er lei av krig. Den tidligere så kompromissløse Prabhakaran har byttet uavhengighet mot føderalisme, og det internasjonale samfunn passer på ved sykesenga.» I Tokyo i mai 2003 lovet internasjonale givere et bidrag på 4,5 milliarder dollar, betinget av en forhandlingsløsning. Under ledelse av Norge, dekker det skandinaviske observatørkorpset Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM) landet med observatører som skal overvåke våpenhvilen. «Hver leir ønsker at våpenhvilen skal fungere, men det gjenstår å forhandle frem en endelig avtale. For øyeblikket har krigerne bare tatt fingeren vekk fra avtrekkeren,» sier den svenske lederen for SLMMs maritime avdeling i Jaffna, Magnus Karlsson.

Den militære blindgaten som konflikten havnet i, forklarer hvorfor våpenhvilen kom: «Vi er den mektigste nasjonale frigjøringsbevegelsen i verden,» forteller Mahendram Balasingham oss, ikke uten stolthet. Han er en av lederne for geriljaen. Etter ydmykelsen av India og flere seire over den singalesiske hæren, fikk LTTE ry som uovervinnelige. De tamilske tigrene støtter seg på et effektivt internasjonalt nettverk, nærer seg på skattlegging av diasporaen og diverse former for lyssky handel.
Hver enkelt av tigrene bærer en kapsel med cyanid rundt halsen – de oppfordres til å ta livet sitt fremfor å overgi seg. LTTE er nådeløse, og tyr i stor grad til selvmordsattentat – fra selvmordsbomberen som drepte Rajiv Gandhi i 1991 til angrepet på flyplassen i Colombo i 2001. Mellom november 1999 og april 2000, ble ekspertene forbløffet av tigrenes seirende motoffensiver. «Det ble da klart at Colombo aldri ville kunne bekjempe LTTE militært,» skriver en singalesisk statsviter. Magnus Karlsson nyanserer: «Offiserene erklærer overfor oss at de er i stand til å slå tigrene, men en slik seier ville etterfølges av en uendelig rekke attentater og kronisk utstabilitet. De er klar over at en varig løsning må komme gjennom forhandlinger.»

Den 4. november 2003 gikk den singalesiske presidenten Chandrika Kumaratunga (People’s Alliance, PA, nasjonalistisk venstreside) til angrep på samarbeidsregjeringen til statsminister Ranil Wickremesinghe (United National Front, UNF, liberalt høyreparti), som ble anklaget for å gi tigrene for store innrømmelser. Presidenten sparket forsvars-, innenriks og informasjonsministeren, erklærte unntakstilstand (som til syvende og sist ikke ble innført), og oppløste parlamentet i to uker.
Kumaratunga, som ble gjenvalgt i 2000, måtte samarbeide med UNF da partiet oppnådde 114 av 225 seter under parlamentsvalget i desember 2001, og gi løfter om fred. Hun hadde selv tatt initiativ til forhandlinger med tigrene i perioden 1994-95, uten å lykkes. Hennes offensiv består i en kontant avvisning av «fredsforslagene» som LTTE la frem 1. november 2003. Selv om tigrene har erklært at de aksepterer en føderal løsning, fremstår de midlertidige selvstyremyndighetene (ISGA) – strukturen de foreslår skal administrere deres Eelam – som en uavhengig stat som Colombo ikke kommer til å ha noen kontroll over. Dette er uakseptabelt for et flertall av singaleserne, som reagerer på det som ofte oppleves som en kapitulasjon overfor «terrorisme».

To tredjedeler av Sri Lankas befolkning er motstandere av fredsprosessen, som til gjengjeld støttes av 90 prosent av tamilene. «Mange singalesere er bitre,» sier Kethesh Logonathan, forskningsleder ved Centre for Policy Alternatives (CPA) i Colombo. «De mener at regjeringen forsøker å roe LTTE ved å gi dem en tredjedel av landet uten motytelse. De frykter en deling av øya og oppfatter det internasjonale samfunnet som partisk.» Da EUs utenrikskommissær Chris Patten avla visitt hos Prabhakaran 26. november 2003, på den nådeløse geriljalederens fødselsdag, skapte det forargelse i Colombo.
Singaleserne oppfatter sin øy som theravada-buddhismens vugge. De ser på seg selv som bærere av en kulturarv som de mener står i fare for å bli slukt av den indiske verden, som de innlemmer de hinduistiske tamilene i. «For de fleste singalesere er tamilene en minoritet, som sant nok har rettigheter, men likevel en minoritet, som lever ved siden av det singalesiske folket,» forklarer Logonathan. Diskrimineringen av tamilene blir ofte oppfattet som en «gjenopprettelse av balansen» til fordel for majoriteten – overfor en minoritet som var privilegert under kolonistyret – og ikke som en rasistisk praksis.

Gjennom sin overtakelse av styringen, har presidenten gitt nasjonalistiske opinionsstrømninger forrang i debatten. Tatt i betraktning hva som sto på spill for Sri Lankas fremtid, «var det utenkelig at halvparten av det politiske etablissementet ble holdt utenfor forhandlingene,» anslår Karlsson. Singaleserne må innta en fastere posisjon for å imøtegå glupske «tigere». Likevel er prosessen i dårlig forfatning: Forhandlingene mellom de to politiske lederne i Sri Lanka står i stampe, samtidig som det trengs to tredjedels flertall i parlamentet for å endre grunnloven, noe som er en forutsetning for enhver fredsavtale.
Enda verre er det at presidenten truer med å utlyse nyvalg før tiden – en katastrofe for fredsprosessen tatt i betraktning den singalesiske opinionens nåværende tilstand. USA på sin side presser på for en gjenopptakelse av forhandlingene. De ønsker for enhver pris en strategisk stabilisering av Sri Lanka. Tigrene, som er urolige, flekker tenner: «Forvirringen i Colombo gjør at vi ikke lenger vet hvem vi skal diskutere med,» erklærer S.P. Tamilselvan. Han er leder for LTTEs politiske fløy. Trettiåringen med skader i ansiktet setter opp en truende mine: «Vi ønsker fred, men hvis tamilene tvinges til krig, er det LTTEs plikt å forsvare dem…»

I et føderalt Sri Lanka, ville tigrene bli nødt til å underlegge seg Colombo. En slik innrømmelse er desto vanskeligere ettersom det i praksis allerede eksisterer en stat styrt av tigrene nord i landet. Etter Vavuniya, når den siste kontrollposten er passert, trer man inn i LTTE-sonen. Ved en gigantisk kontrollpost som kalles «Tamil Eelam tollstasjon», innkrever geriljasoldater avgift på varer som kommer fra sør. Lenger inn reiser Kilinochchi seg, en krigsherjet by som fungerer som tigrenes hovedsete, med deres administrasjon og politi. Der kan man se uniformerte betjenter levere ut fartsbøter i form av blanketter som betales på postkontoret, for å forhindre korrupsjon. LTTEs politisjef, Mahendram Balasingham, fremstår som entusiastisk: «Vårt politi er ubestikkelig og håndhever sin egen straffelov.» Han legger til: «Vår stat er i utvikling. Ødeleggelsen av fiendens statsstrukturer har gjort det mulig å utvide våre egne.» «Da vi jaget vekk hæren,» forteller Tamilselvan, «måtte vi etablere en administrasjon som kunne sørge for befolkningens behov.» Det enerådende partiet kontrollerer nå befolkningen uten å måtte stå til regnskap overfor Colombo.

Helt nord i landet ligger Jaffna-halvøya. Tamilenes gamle, fremgangsrike by, som i dag kontrolleres av regjeringsstyrker, er blitt bombardert av hæren og av inderne. Jaffna er nå en minelagt by i ruiner. Den patruljeres av 30 000 soldater, og en tredjedel av halvøya er klassifisert som «høyrisikosone». Etter å ha vært avskåret fra verden i årevis, begynner Jaffna litt etter litt å våkne til live: 170 000 flyktninger har allerede vendt tilbake – ofte til hus som er rekvirert av hæren. Det har i flere år vært mangel på elektrisitet, men dette er nå i ferd med å bedres, og butikkene fylles opp. Et annet tegn på at tidene forandrer seg, er de singalesiske turistene som kommer til byen i helgene.
Befolkningen ser på hæren, «singaleserne», som en fremmed okkupasjonsstyrke, og venter på at de skal trekke seg ut – selv om de har oppført seg merkbart bedre etter at våpenhvilen ble inngått. Likevel, til tross for denne militære tilstedeværelsen, har LTTE makten over dagliglivet, gjennom sin innkreving av direkte og indirekte skatt. Statsadministrasjonen er en brikke i tigrenes spill – enkelte funksjonærer passer til og med på at skattene er blitt betalt til geriljaen.

Om tigrene har all makt, som i Kilinochchi, eller delvis kontroll, som i Jaffna, er deres maktutøvelse brutalt effektiv. Human Rights Watch og Amnesty International anklager LTTE for å bruke våpenhvilen til å ta livet av sine motstandere. Menneskerettighetsorganisasjonene kritiserer SLMM for å være for diplomatisk og handlingslammet; som om de er redde for å fornærme geriljaen. Det skjer fem til tolv politiske drap hver måned i de nordøstlige områdene.
V.K. Jakan, leder for Eelam People’s Democratic Party (EPDP), tar i mot oss i en bunker i Jaffna. «Siden våpenhvilen inntrådte, er fem av våre ledende medlemmer blitt drept og 20 andre er ’forsvunnet’,» forteller det tidligere parlamentsmedlemmet. Det skal sies at heller ikke EPDP har plettfri vandel, men LTTEs holdning overfor partiet lover ikke godt for ytringsfrihetens fremtid. Andre partier, som Tamil United Liberation Front (TULF) og Tamil Eelam Liberation Organisation (TELO) har alliert seg med tigrene, og utropt dem til «tamilenes eneste representanter». Dette mer av frykt enn av overbevisning: «Det finnes ikke noe annet alternativ for det tamilske folket,» forklarer en av lederne i TELO for å rettferdiggjøre tilslutningen. Han vil være anonym. «Tigrene massakrerte kjempende medlemmer av TELO i 1986. Hvis jeg sier ett ord mot dem offentlig, er jeg død.»

De alvorligste problemene er i øst, i Batticaloa og Trincomalee. Enkelte steder i denne regionen, som LTTE gjør krav på, utgjør muslimer (sju prosent av Sri Lankas befolkning) et flertall i befolkningen. De snakker tamilsk, men ser først og fremst på seg selv som muslimer. Tamiler som står LTTE nært beskylder denne innflytelsesrike minoriteten, som ofte driver med handel, for «å ha profitert på krigen og ha tystet til hæren». Med jevne mellomrom blir muslimer drept. I slutten av november 2003 fant man for eksempel de lemlestede likene av tre bønder i Kinniya, ved havbukten i Trincomalee, i nærheten av en LTTE-leir. Hundrevis av forskremte familier flyktet fra området, mens hæren innførte portforbud. Drapsmennene har åpenbart som mål å jage den muslimske befolkningen vekk fra ettertraktede Trincomalee, en av de beste naturlige havnene i Asia.
I Kattan Kudy tar de religiøse lederne i mot oss i nærheten av en moské hvor tigrene massakrerte 103 muslimer i bønn i 1990: «Det er vanskelig for oss å tro på LTTE når de hevder at de vil respektere våre rettigheter. Det er utenkelig å skulle leve under deres herredømme,» erklærer en talsmann, også han anonym. I kraft av sitt parti, Sri Lanka Muslim Congress (SLMC), som er med i regjeringskoalisjonen, vil muslimene ha sin plass rundt forhandlingsbordet. «Vi krever en atskilt politisk enhet som del av et desentralisert system, slik det er i Pondicherry.» Konklusjonen blir: «Fremtiden til dette landet er føderalisme, ikke etnisk rensing.»

Sri Lanka går nå de første prøvende skritt på en lang vei til fred. Hvis fredsprosessen kommer i mål, vil LTTE få lovfestet styring av et Eelam som de i praksis kontrollerer. Geriljabevegelsen bærer på en tung gjeldsbyrde av menneskerettighetsbrudd, en gjeld det internasjonale samfunnet er villig til å ettergi, dersom en relativ stabilitet kan åpne for investeringer i dette potensielt ettertraktede landet. Når det er sagt, antar en rekke observatører at LTTE på mellomlang sikt vil utvikle seg – under innflytelse både fra pragmatiske ledere og fra den tamilske diaspora, som i løpet av 20 år i eksil er blitt vant til vestlig demokrati – i retning av å bli mer og mer politikere og mindre og mindre geriljakrigere.

1948: Uavhengighet. Tamilene hadde en privilegert posisjon under det britiske kolonistyret. De utgjør nå en minoritet overfor den singalesiske befolkningen. Det iverksettes diskriminerende tiltak på tamilenes bekostning.

1976: Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) grunnlegges, med støtte fra India. Det føderalistiske partiet Tamil United Liberation Front (TULF) vinner valget i nord og i øst, men er ikke i stand til å gjøre slutt på diskrimineringen.

Juli 1983: Pogromer mot tamiler etter bakholdsangrep fra LTTE. Borgerkrigen starter.

1986-1987: LTTE utsletter konkurrerende tamilske geriljagrupper.

1987-1990: Alliansene endrer seg, avtale mellom Sri Lanka og India. De indiske fredsbevarende styrker (IPKF) gjør front mot LTTE, samtidig som Colombo knuser et opprør igangsatt av det singalesiske ytterste venstre i sør.

1990: IPKF trekker seg ut. LTTE tar kontroll over Jaffna – med delaktighet fra Colombo, som spiller på anti-indisk nasjonalisme. Fordriving av muslimer fra Jaffna. LTTE og Colombos hvetebrødsdager tar slutt, og borgerkrigen gjenopptas.

Mai 1993: Sri Lankas president Ranasinghe Premadesa blir drept av LTTE.

21. mai 1991: Rajiv Gandhi blir drept av LTTE i Madras.

Desember 1995: Hæren gjenerobrer Jaffna.

Juli 1996: 1200 soldater blir drept av LTTE i Mullativu.

April 2000: LTTE erobrer Elephant pass, inngangen til Jaffna-halvøya.

Desember 2001: United National Front (UNF) vinner parlamentsvalget på et program for fred.

22. februar 2002: Våpenhvile