Farlig lidenskap?

Mel Gibsons nye film The Passion of Christ kritiseres for å være både ondskapsfull og antisemittisk. Mye av kritikken mot filmen uttrykker vår tids redsel for religiøs lidenskap, eller for lidenskap overhodet.

Mel Gibsons nye film Passion, som omhandler de siste tolv timene av Jesu liv, har blitt utsatt for heftig kritikk selv før premieren. Noe av kritikken synes uangripelig. Er ikke folk i sin fulle rett når de er bekymret for at filmen, som er laget av en fanatisk katolsk tradisjonalist med ett og annet antisemittisk utbrudd, kan utløse antisemittiske holdninger? Eller mer generelt, er ikke Passion et slags manifest for våre egne vestlige kristen-fundamentalister og antisekularister? Er det ikke da enhver vestlig sekularists plikt å ta avstand fra filmen? Er ikke et slikt utvetydig angrep en nødvendighet om vi vil gjøre det klart at vi ikke er fordekte rasister som kun angriper fundamentalismen i andre (muslimske) kulturer?


Pavens reaksjon på filmen er velkjent: Dypt rørt mumlet han: «Det er slik det var!» – før dette utsagnet raskt ble trukket tilbake av offisielle talsmenn for Vatikanet. Den spontane reaksjonen ble altså raskt erstattet av den «offisielle», nøytrale holdningen, korrigert for ikke å støte noen. Dette skiftet er et godt eksempel på hva som feiler den liberale toleransen, med den politisk korrekte frykten for å såre noens spesifikke religiøse følelser. Selv om det står i Bibelen at den jødiske folkemengden forlangte Kristi død, så bør man ikke fremstille denne scenen direkte, men nedtone den og sette den i en slik kontekst at det klart fremgår at jødene som gruppe ikke var skyld i korsfestelsen … På denne måten blir den aggressive religiøse lidenskapen simpelthen undertrykt: Den blir værende der, ulmende under overflaten, og når den ikke finner et utløp vokser den seg stadig sterkere.

Det er mot denne bakgrunnen man bør nærme seg Oriana Fallacis bok Sinnet og stoltheten.1 Boken er en åpen forfektelse av Vestens overlegenhet og et lidenskapelig forsvarsskrift for Vesten mot trusselen fra islam. Denne svertingen fremstiller islam som barbarisme, ikke bare som en annerledes kultur. Den fastslår at vi ikke engang har å gjøre med to sivilisasjoner som tørner sammen, men med en kamp mellom vår sivilisasjon og «islamsk barbarisme». Boken er strengt tatt det rake motstykket til den politisk korrekte toleransen: Den livlige lidenskapen skyldes sannheten om den livløse politisk korrekte toleransen.

Innenfor denne rammen er aggressiv sekularisme den eneste «lidenskapelige» responsen på den fundamentalistiske lidenskapen – slik vi så det da den franske staten innførte et forbud mot å gå med altfor påfallende religiøse symboler og klær på skolen. Dette omfatter ikke bare skautet til muslimske kvinner, men også de jødiske kalottene og for store kristenkors. Det er ikke vanskelig å forutsi hva sluttresultatet av dette tiltaket vil bli: utestengt fra det offentlige rom vil muslimene bli direkte presset til å etablere seg som ikke-integrerte fundamentalistiske samfunn… Jacques Lacan hadde rett da han la vekt på forbindelsen mellom et styre av post-revolusjonært samhold og segregeringens logikk.

Kanskje forklarer dette forbudet mot å omfavne en lidenskapelig tro hvorfor «kultur» i dag seiler opp som den sentrale liv/verden kategorien. Religion tillates – ikke som en substansiell levemåte, men som en eiendommelig «kultur», eller kanskje heller som et livsstilsfenomen. Det som legitimerer den er ikke det iboende kravet til sannhet, men hvordan den lar oss uttrykke våre innerste følelser og holdninger. Det er ikke lenger slik at vi virkelig tror, vi bare følger noen av de religiøse ritualene og skikkene som en del av respekten for livsstilen i det samfunnet vi tilhører. Tenk for eksempel på den typiske ikke-troende jøde, som følger kosher-reglene «av respekt for tradisjonen». Hva er en kulturell livsstil, om ikke det faktum at det står et juletre i hvert hus og selv på offentlige plasser i desember, selv om vi ikke tror på nissen?

Kanskje er da «kultur» et ord for alle de tingene vi gjør uten virkelig å tro på dem, uten å ta dem seriøst. Er ikke dette også grunnen til at vitenskap ikke er en del av denne typen kultur – at det blir så altfor virkelig? Og er ikke dette også grunnen til at vi avviser fundamentalistisk troende som «barbarer», som anti-kulturelle, som en trussel mot kulturen – fordi de våger å ta troen sin seriøst? I dag oppfatter vi dem umiddelbart som en fare for kulturen, disse som bare lever ut sin kultur, og som mangler avstand til den.

Bare tenk på fordømmelsen for tre år siden, da Taliban-styrker i Afghanistan sprengte gamle buddhiststatuer ved Bamiyan i lufta. Selv om ingen av oss opplyste mennesker i Vesten trodde på Buddhas guddommelighet, ble vi opprørt over at Taliban-muslimene ikke viste den nødvendige respekt for deres eget lands og hele menneskehetens kulturarv. I stedet for å tro gjennom de andre som alle kulturfolk, trodde de virkelig på sin egen religion, og derfor hadde de ikke noen større sensibilitet for den kulturelle verdien av andre religioners monumenter. For dem utgjorde Buddha-statuene bare falske idoler, ikke kulturskatter. Og når det kommer til stykket, er ikke fordømmelsen av dette det samme som den vi ser når dagens opplyste anti-semitter klandrer jødene for drapet på vår kjære Jesus, selv om de ikke tror på Jesu guddommelighet? Eller som de typiske sekulære jødene som mener jødene har en guddommelig rett til Israels landområder, selv om de ikke tror på Jehova og Moses som hans profet?

Dette er grunnen til at lidenskap som sådan i dag er politisk ukorrekt: Om alt virker tillatt, er forbudene bare flyttet over på andre ting. Tenk på dødpunktet i seksualiteten eller kunsten i dag: Finnes det noe mer kjedelig, opportunistisk og sterilt enn å gi etter for superego-påbudet om å stadig finne på nye artistiske overskridelser og provokasjoner. Som for eksempel performance-artisten som masturberer på scenen eller masochistisk skjærer seg opp, skulptøren som stiller ut råtnende dyreskrotter og menneskeavføring, eller den parallelle tilbøyeligheten til å bli med på stadig mer vågale former for seksualitet…? I enkelte «radikale» kretser i USA kom det nylig et forslag om å tenke nytt om de nekrofiles rettigheter (de som tenner på sex med døde kropper) – hvorfor skulle de nektes dette? Så det ble formulert en idé om, på samme måte som folk skriver under erklæringer om å donere organer til medisinske formål i tilfelle plutselig død, at man også burde tillate folk å skrive under erklæringer om at kroppen deres skal gis til nekrofile slik at de kan ha seg med den… En slik holdning illustrerer i praksis Søren Kierkegaards gamle innsikt om at den eneste gode nabo er en død nabo: en død nabo – et lik – er den ideelle sexpartner for det «tolerante» subjektet for å slippe trakassering – et lik kan per definisjon ikke trakasseres …

På dagens marked finner vi en serie produkter som er fratatt sine skadelige egenskaper: koffeinfri kaffe, fettfri fløte, alkoholfritt øl… Og listen er lengre: Hva med virtuell sex som sex uten sex, Colin Powell-doktrinen om krigføring uten ofre (på vår side, selvsagt) som krigføring uten krigføring, samtidens omdefinering av politikk til ekspertadministrasjonens kunst, som politikk uten politikk, eller den koffeinfrie tro – en tro som ikke sårer noen og som heller ikke engang engasjerer oss selv i særlig grad.

Det er to temaer som bestemmer dagens liberale toleranse mot Andre: respekt og åpenhet for annerledeshet og den maniske frykten for trakassering. I all korthet er det Andre greit så lenge det ikke er påtrengende, eller så lenge det Andre ikke egentlig er annerledes… Dette er det som tydeligere trer frem som den sentrale «menneskerettigheten» i det senkapitalistiske samfunnet: retten til å ikke bli trakassert, altså å få være i trygg avstand fra de andre. En lignende struktur er klart tilstede når vi forholder oss til kapitalistisk profitt: det er greit dersom profitten motvirkes av veldedig aktivitet – først karer du til deg milliarder, så gir du deler av det tilbake til de trengende… Det samme gjelder for krig, for den nye logikken som brer om seg med humanitær eller pasifistisk militarisme: krig er greit så lenge det virkelig tjener formålet å gi fred, demokrati eller bedre forhold for distribusjon av humanitær hjelp.

Innebærer dette at vi fremfor den liberale multikulturalismens falske toleranse burde vende tilbake til religiøs fundamentalisme? Latterliggjøringen i Gibsons film gjør det klart at dette ikke er en mulig løsning. Gibson ønsket i utgangspunktet å gjøre opptakene til filmen på latin og arameisk, og vise den uten teksting. Under press fra distributørene valgte han senere å tillate undertekster på engelsk (og andre språk). Dette kompromisset fra hans side er imidlertid ikke bare en innrømmelse overfor det kommersielle presset. Det å holde seg til den opprinnelige planen ville nokså direkte synliggjøre det selvmotsigende ved Gibsons prosjekt. Det vil si, la oss tenke oss filmen vist uten teksting på en stor amerikansk forstadskino. Den intendert naturtro gjengivelsen av originalen ville gjort filmen til det motsatte, til en uforståelig eksotisk forestilling.

Det fins imidlertid en tredje posisjon, hinsides religiøs fundamentalisme og liberal toleranse. La oss vende tilbake til den politisk korrekte distinksjonen mellom islamsk fundamentalisme og islam: Bush, Blair og til og med Sharon passer alltid på å prise islam som en stor religion preget av kjærlighet og toleranse, som ikke har noe å gjøre med de grufulle terrorhandlingene… På samme vis som denne distinksjonen mellom «god» islam og «dårlig» islamsk terrorisme er en illusjon, bør man også problematisere den typiske «radikal-liberale» distinksjonen mellom jøder og staten Israel eller sionismen, og altså heve takhøyden for jøder og jødiske israeleres kritikk av staten Israels politikk og den sionistiske ideologien. Ikke bare uten å bli anklaget for antisemittisme, men mer for å formulere en kritikk basert på deres svært lidenskapelige tilknytning til det jødiske, og på det de ser som bevaringsverdig i den jødiske kulturarven.

Men er dette nok? Karl Marx sa om småborgeren at han ser to aspekter ved alle ting, godt og ondt, og prøver å beholde det gode og bekjempe det onde. Man bør unngå å gjøre samme tabbe når det gjelder jødedommen, og snakke om den «gode» levittiske jødedommens rettferdighet, dens respekt for og ansvarsfullhet overfor de andre, og så videre, mot den «onde» tradisjonen med Jehova, hans rier av hevnlyst, vold og folkemord mot nabofolkene. Man bør samle mot til å omforme splittelsen, dette skjæringspunktet, til å bli selve kjernen i jødedommen. Det er ikke lenger et spørsmål om å forsvare den rene jødiske tradisjonen av rettferd og nestekjærlighet mot sionismens aggressive forfektelse av nasjonalstaten.

På samme vis bør man heller oppfatte islams motstand mot modernisering som en åpen mulighet, i stedet for å påpeke det store ved den sanne islam og de fundamentalistiske terroristenes misbruk, eller å gråte over det faktum at islam av alle de store religionene er den som yter mest motstand mot det moderne. Motstanden fører ikke nødvendigvis til «islamo-fascisme», den kan også uttrykkes som et sosialistisk prosjekt. Nettopp fordi islam har i seg det «verste» potensialet for et fascistisk svar på samtidens problemer, kan denne tradisjonen også vise seg å bli arenaen for det «beste».

I stedet for å prøve å redde den rene etiske kjernen i en religion fra dens politiske instrumentaliseringer, bør man altså utrettelig kritisere nettopp denne kjernen – i alle religioner. Mens religionene i dag (fra New Age-åndeligheten til Dalai Lamas billige åndelige hedonisme) selv er mer enn klare for å betjene de postmoderne nytelsessøkende, er det paradoksalt nok bare en konsekvent materialisme som kan opprettholde en sann asketisk, militant etisk holdning.

Kommer på kino i Oslo 26. mars.