Iran

Irans oppvåkning

Renault-konsernets beslutning om å gjøre store investeringer i Iran illustrerer i hvilken grad landet har forandret seg i løpet av de 25 årene som er gått siden revolusjonen i 1979. Andre selskaper er i ferd med å følge etter.

Posted on

Jorden skjelver ofte i Iran – både bokstavelig og i overført betydning – men iranerne har klart å gjenreise de sammenraste byene, det traumatiserte samfunnet og det ødelagte hverdagslivet. Siden sommeren 2003 kan det se ut til at Irans historie er i ferd med å skyte fart. Det er ikke snakk om det «regimeskiftet» som både Washington og mange iranere ønsker så inderlig, og heller ikke om noen ny ideologisk og sosial «revolusjon», men om det eldgamle landets overgang til en ny dynamikk. Denne dynamikken berører ikke bare eliten og stormaktene, men alle «borgerne», alle provinsene og verdenssamfunnet. Landet våkner etter en langvarig og svært urolig «søvn», som ofte har vært preget av mareritt.

I oktober 2003 viste tre viktige begivenheter at situasjonen er ferd med å endres: Den 10. oktober ble det kjent at Shirin Ebadi ville få Nobels fredspris, 21. oktober aksepterte den iranske regjering det internasjonale regelverket for atomvåpen, og 27. oktober bestemte den franske bilprodusenten Renault seg for å foreta den første internasjonale industrielle investeringen i stor målestokk i Iran siden 1979.

Hver av disse hendelsene er resultatet av en lang og ofte dramatisk kamp. Disse «oktoberrevolusjonene» får kanskje større konsekvenser enn en ny revolusjon, som iranerne ikke lenger ønsker å betale prisen for. Etter årene med håp som fulgte med valget av den reformvennlige presidenten Mohammad Khatami, kan man saktens frykte at den nye oppvåkningen bare er enda et paradoks, som landet er så vant til. I 1997, da Khatami ble valgt, sto imidlertid ikke amerikanerne i Kabul og Bagdad.

Khatami tilhørte den nærmeste kretsen rundt Den islamske republikkens grunnlegger, ayatollah Khomeini. Mer enn mange andre har han bevart viljen til å trekke islam ut av den kulturelle, sosiale og politiske konservatismen for å gjøre religionen til en av den moderne verdens konstruktive krefter. Som Olivier Roy forlengst har vist, har maktkampen fått denne utopien om et politisk islam til å grunnstøte, men tanken er ikke død. Ambisjonen om en reform innen islam fortsetter å gå sin gang både på de religiøse skolene i Qom og i de troendes intellektuelle kretser, med personligheter som Mohsen Kadivar, Moshtahed Shabestari, ayatollah Amoli og Abdolkarim Soroush.

Disse tankene representerer riktignok et mindretall og mobiliserer ikke de store folkemengdene lenger. De har likevel slått rot, til tross for den dominerende maktposisjonen til en annen gruppe av ayatollah Khomeinis arvtakere, som først og fremst har opprettholdt de politiske strukturene og metodene fra den revolusjonære perioden og krigen mellom Irak og Iran. Denne blokkeringen mellom «konservative» og «reformtilhengere» har ført til at enhver henvisning til islam blir avvist av et økende flertall i befolkningen. Debatten om forvandlingen av islam som Khatami har satt i gang på nytt, vil likevel ikke stanse opp, for i dag har den det som skal til for å overleve politiske endringer, selv om disse skulle bli radikale.

I løpet av 25 år er islam i Iran blitt modernisert, og har fått ankerfeste i kulturen, samfunnet, økonomien, politikken og de internasjonale forbindelsene. Videre har en ny elite tatt plass, sprunget ut av revolusjonen, presteskapet, krigen og republikken. Man har ikke lenger tall på alle de tidligere medlemmene i revolusjonsgarden (pasdaran) som vervet seg frivillig etter artium i 1980, kom inn på universitetet med dispensasjon samtidig som de hadde politisk ansvar, og nå vender tilbake til Iran med doktorgrad etter å ha tilbrakt flere år i Canada, Australia eller Storbritannia.

Privatiseringspolitikken Ali-Akbar Rafsandjani førte fra begynnelsen av 1990-tallet, har forøvrig gitt et solid økonomisk grunnlag for den nye eliten, som har mye å takke revolusjonen og presteskapet for. Vi befinner oss langt fra den tradisjonelle basaren. Den mektige «Spesialistforeningen» går inn for å samle disse lederne, som ofte er konservative på det politiske og sosiale planet, men modernister i forretningslivet og liberale på det internasjonale plan.

Det er vanlig å fremheve motløsheten blant «khatamismens desillusjonerte», men man må ikke glemme hovedtrekkene i oppsummeringen av Khatamis to perioder. Presidenten og hans tilhengere har gjort det mulig for de nye generasjonene som har vokst opp med Den islamske republikk, å utdanne seg i politisk debatt og å skape et nytt styrkeforhold på lokalt nivå, på grunnplanet. Denne kampen har vært vanskelig, særlig for kvinnene, men den har ført frem fordi Khatamis regjering har holdt undertrykkelsen tilbake og brakt Iran nærmere en rettsstat. Det er fortsatt langt igjen, men disse årene har ubestridelig ført til at begreper som republikk, demokrati og fri tenkning har fått feste i politisk og sosial praksis, særlig ute i provinsene. Betingelsene for en dyptgripende forandring som kan gi det politiske islam en ny plass, er nå til stede.

Irans befolkning er ikke yngre enn nabolandenes (50 prosent under 20 år), men den unge generasjonen i Iran har en svært sterk identitetsfølelse. Det dreier seg om mennesker som har vokst opp etter den islamske revolusjon, og som har vært konfrontert med dramatiske situasjoner og diskusjoner angående politikken og deres eget levesett. Selv fjernt fra Teheran har de nye måter å forstå og å handle på, for i dag er alfabetiseringen allment utbredt. Og flertallet bor i byer.

Til tross for undertrykkelsen er Iran et land hvor folk diskuterer, snakker, uttrykker seg og protesterer. Uansett hvor mye de anstrenger seg, er ikke de religiøse myndighetene, som kontrollerer rettsvesenet og politiet, lenger i stand til å styre tilgangen til informasjon eller fremsettelsen av krav. Dermed blir den «prinsipielle» undertrykkelsen som særlig rettes mot journalister, desto mer brutal og systematisk, men også kraftig og effektivt fordømt, selv av regjeringsmedlemmer.

Som unge mennesker overalt i verden vil også unge iranere delta i forbrukersamfunnet og få tilgang til internasjonal kultur, men de er samtidig politiserte. De har stemmerett fra de er 15 år gamle, og vet at det gir dem makt. Disse «Khomeinis barn» er ikke gamle nok til å ta makten, men de er blitt godt utdannet i løpet av Khatami-årene, og det vil de fortsette med de fem kommende årene også. De vil kunne finpusse tankene sine og oversette dem til politiske begreper for å erstatte de apolitiske, teknokratiske eller islamske elitene som klamrer seg til makten. En slik maktoverføring forutsetter ikke en revolusjon, men den vil ikke kunne skje uten gnisninger.

I like høy grad som de unge, om ikke mer, er kvinnene nå blant de mest paradoksale, men effektive aktørene i Irans politiske og sosiale liv. Noen tall kan illustrere disse irreversible forandringene, som vi ennå ikke kan fastslå følgene av: 62 prosent av de nye studentene er jenter, og 62 prosent av kvinnene på landsbygda kan lese og skrive (17 prosent i 1976). En iransk kvinne hadde gjennomsnittlig 6,8 barn i 1980, mot under to i dag. Andre land, som Syria eller Algerie, opplever en delvis sammenlignbar utvikling, men Irans politiske, historiske og internasjonale kontekst har frembrakt en særegen dynamikk som kan komme til å spre seg i den muslimske verden.

I sin metodiske erobring av det offentlige rom blir de iranske kvinnene ofte støttet av moderniseringsvennlige religiøse menn som forsøker å holde islams religiøse dimensjon atskilt fra sosial praksis. Et eksempel på det er skautet, som først og fremst er nedarvet fra despotiske, patriarkalske eller mannssjåvinistiske tradisjoner. Enda det kanskje ikke ser slik ut, er alle betingelsene til stede for å få til en revolusjon når det gjelder kvinnens status i dette muslimske landet.

Ved å støtte palestinerne (Yasir Arafat var den første utenlandske lederen som besøkte Iran etter revolusjonen) og ved å opponere mot USA (amerikanske diplomater ble tatt som gisler i 1979 og holdt i 444 dager) under den kalde krigen, ga Den islamske republikk kontinuerlig uttrykk for sin fiendtlige holdning til den internasjonale «orden». Til gjengjeld ble landet isolert og utsatt for sanksjoner. Iran led også under en angrepskrig som varte i åtte år – utgangspunktet for de konfliktene og våpenkappløpet som vi kjenner følgene av i Irak. Spredning av den islamske, anti-amerikanske revolusjonen med hemmelige og ofte terrorpregede midler, særlig til Libanon, kjennetegnet lenge utenrikspolitikken til det revolusjonære Iran, som lå i krig mot Irak og dets allierte.

Den «hemmelige» krigen og anstrengelsene for å produsere raketter og masseødeleggelsesvåpen, særlig kjemiske våpen og atomvåpen, skulle gjøre det mulig for Iran å veie opp for den konvensjonelle hærens svakheter: Den var opptatt på Irak-fronten, og dessuten blottet for utstyr i funksjonsdyktig stand. På det tekniske planet har resultatene vært mer foruroligende enn farlige på kort sikt, men Iran ble etter hvert en potensiell trussel. De brutale, anti-israelske talene mot den «Store Satan» USA og i det hele tatt mot resten av verden, skapte og rettferdiggjorde til slutt betegnelsen «røverstat», som det islamske Iran lenge trivdes med, og som landet nå har vanskelig for å bli kvitt.

Det viktigste resultatet av disse tiårene er imidlertid ikke den rollen som blir tilskrevet dette landet i «ondskapens akse», men snarere den politiske uavhengigheten landet har skaffet seg. Den iranske nasjonalismen er ubestridelig blitt styrket av motgangen, av slagord som «verken øst eller vest», og av det iranske diplomatiets ustanselige arbeid for å knytte forbindelser, som ikke alltid har noe særlig innhold, med et svært stort antall land, ikke minst i den «tredje verden», og med internasjonale institusjoner. Det er ikke til å komme fra at Den islamske republikk har gjort landet til en uavhengig, men svekket nasjon. Iran utgjør langt fra noen trussel for sine 15 naboland. Det er snarere Iran som frykter påvirkning utenfra via den grensekryssende kurdiske, azeriske, balutsjiske og arabiske befolkningen.

Den amerikanske offensiven i regionen etter 11. september 2001, har gjort USA til Irans umiddelbare nabo. En militær invasjon av landet virker utelukket, men presset på det islamske regimet og den enstemmige viljen til å bevare den nasjonale uavhengigheten tvinger Iran til å konsentrere seg om det vesentlige. Styrkeforholdene har forandret seg utenfor landets grenser, men også innenfor, hvor befolkningen krever å få delta i det internasjonale liv på høyt nivå – på det økonomiske og politiske, men også på det kulturelle og vitenskapelige plan.

Det er altså både etter eget valg og som følge av tvang at Teheran forsøker å forhandle om en tilbakevending til det internasjonale fellesskap. Europeere, russere, kinesere, japanere og til og med amerikanere forsøker hver på sitt vis å knytte bånd til dette rike, store og tett befolkede landet som tvinger seg frem som det mest stabile i regionen – et land der man ikke lenger risikerer å måtte gjennomgå noen islamsk revolusjon. Dermed er Iran i ferd med å skaffe seg en plass som en aktør det ikke er mulig å komme utenom når det gjelder sikkerheten og utviklingen av regionen. Men det kommer fremdeles til å ta tid før tilliten er gjenopprettet og forholdet til USA – nøkkelen til alt – er «normalisert».

Det verst tenkelige er fortsatt mulig, særlig med en konfrontasjon mellom representanter for så ekstremistiske ideologier som de amerikanske nykonservative på den ene siden og den islamske revolusjonens nostalgikere på den andre. Den nære fortiden må imidlertid sees i sammenheng med de nye styrkeforholdene og metodene som kom frem i oktober 2003, når det gjelder menneskerettigheter, internasjonal sikkerhet og økonomisk utvikling.

Tildelingen av Nobels Fredspris til Shirin Ebadi har to dimensjoner. Den bekrefter at menneskerettighetene inntar en sentral plass i den nåværende dynamikken, og den styrker posisjonen til dem som i likhet med prisvinneren forsøker å være effektive samtidig som de arbeider innenfor rammen av islamsk kultur. Det er nødvendig å forandre lovene, men det er ikke nok til å forandre mentalitetene.

Islam er og blir en av landets levende og grunnleggende krefter, og initiativene overfor de svært mange velvillige iranske muslimene, selv de «konservative» blant dem, prioriteres. I motsetning til president Khatami, som er fange av den geistlige kulturen, setter disse iranske aktivistene, som arbeider for individets rettigheter, pris på internasjonal støtte og ber om det. Denne støtten er blitt desto mer effektiv fordi iranerne i dag føyer seg langt mer inn i verdens økonomiske, intellektuelle, kunstneriske, vitenskapelige og snart også politiske liv.

Den 21. oktober undertegnet Hassan Rouhani, lederen for det nasjonale sikkerhetsrådet, en avtale med Frankrikes, Tysklands og Storbritannias utenriksministere hvor Teheran forplikter seg til å rette seg etter internasjonale regler i atomspørsmål. Dermed overskred han for første gang den fryktens mur som alltid har lammet beslutningene i presteskapets Iran.

I stedet for å forskanse seg bak det anti-israelske og anti-amerikanske maktspråket som dekket over et stort, politisk tomrom, har den islamske regjeringen forstått omfanget av de forandringene som har skjedd på internasjonalt og nasjonalt plan. Uten noen mulighet til å snu har den akseptert å gå inn i en samarbeidsprosess, i stedet for brudd og skjulte agendaer. De skrittene Iran har tatt i retning av gjennomsiktighet på et så følsomt område som atomvåpen, må riktignok fullføres og bekreftes for å gjenopprette tilliten og muliggjøre allianser, men prinsippavgjørelsen er tatt.

Denne atomavtalen, hvor Frankrike har spilt en sentral rolle, utgjør også en revolusjon for europeerne. For første gang på 50 år har de fratatt amerikanerne initiativet og vist at deres metode er effektiv. Samtidig som de øver press, og av og til kommer med trusler, har de foreslått en positiv løsning som tilsvarer Teherans legitime behov og forventninger: tilgang til moderne teknologi og en rolle i regionens sikkerhet. Mens 25 år med amerikansk fiendtlighet ikke forandret noe som helst, har det europeiske initiativet for å finne en løsning gjort det mulig både å gi verdenssamfunnet sikkerhetsgarantier og å fordømme det revolusjonære Irans gamle uvaner.

Renault-konsernets beslutning om å investere 700 millioner euro for å opprette en bilfabrikk, for på sikt å erstatte den berømte Peykan-modellen som har vært produsert i over 40 år, stadfester stabiliteten og fraværet av enhver betydelig politisk eller økonomisk risiko. Denne investeringen viser at Iran betraktes som et land som ikke lenger risikerer å bli kastet hulter til bulter av en revolusjon som ville kunne sette en stopper for utviklingen. I likhet med oljeselskapet Total, som «brøt» den amerikanske oljeembargoen i 1995, har Renault vurdert realiteten i Irans oppvåkning. Andre selskaper er i ferd med å følge etter.

Rent umiddelbart er Irans historie fortsatt preget av konflikter, og ofte av tragedier. De geistlige kreftene som har makten, særlig gjennom Vokterrådet, gjorde sitt for å pervertere den nylige valgprosessen ved å fjerne de opposisjonelle allerede før valget, og ved å nekte å kunngjøre lovene. Men konteksten er ikke lenger den samme som i 1990-årene, for nå utgjør de indre og de ytre kreftene en uløselig helhet.

Det hindrer ikke visse iranske konservative og teknokrater i å håpe på et kinesisk eller saudiarabisk system, som er åpent for teknologi, men stengt for tanker. Og det hindrer heller ikke de amerikanske nykonservative i å kreve et radikalt regimeskifte. Men i begge tilfeller overser disse kreftene i hvilken grad Iran har utviklet seg på 25 år. Ved å kombinere nasjonalismens, islams og kunnskapens dynamikk, har landet vent seg til uavhengighet, og samfunnet har vent seg til ytringsfrihet, før handlefrihet.




Olivier Roy: L'échec de l'islam politique, Éditions du Seuil, Paris 1992.
Fahrad Khosrokhavar og Olivier Roy: Comment sortir d'une révolution religieuse, Éditions du Seuil, Paris 1999.
Marie Ladier-Fouladi: Population et politique en Iran, Institut national d'études démographiques (INED), Paris 2003.
Det iranske samfunnets nye identiteter har vært gjenstand for tallrike publikasjoner. Jf. Jean-Pierre Digard, Bernard Hourcade og Yann Richard: L'Iran au XXe siècle, Fayard, Paris 1998; Fahrad Khosrokhavar: Anthropologie de la révolution iranienne, L'Harmattan, Paris 1997; Bernard Hourcade: Iran. Nouvelles identités d'une République, Belin, paris 2002.
Azadeh Kian-Thiébaut: Les femmes iraniennes entre Islam, Etat et famille, Maisonneuve et Larose, Paris 2002.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver