Kamp for mediemangfold

Motstanden mot konsentrasjon av medieeierskap i USA øker og er i ferd med å bli en organisert bevegelse. Mediepolitiske avreguleringer og manipulering med informasjon er derfor blitt et sentralt tema i den amerikanske valgkampen.

april 2004

Utgjør visse amerikanske mediebedrifter en trussel mot den globale sikkerheten? Siden 11. september har feilrapportering av internasjonalt stoff i nyhetene i USA bidratt stort til oppbyggingen av krigsstøtte i befolkningen. I følge en meningsmåling utført av University of Maryland, tror 60 prosent av alle amerikanere og 80 prosent av Fox News-seerne på minst én av disse påstandene: 1) Det er funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak. 2) Det finnes bevis på forbindelser mellom Irak og Al-Qaida. 3) Verdensopinionen støttet USAs krig mot Irak.

Det er faktisk slik at jo mer folk ser på Fox News, jo større er sannsynligheten for at de tror på en av disse påstandene. Ifølge direktør Jeff Cohen ved medieovervåkningsorganisasjonen Fairness and Accuracy in Reporting (FAIR), viser denne undersøkelsen at om løgnen bare er stor nok og blir gjentatt ofte nok, så vil den til slutt gå for å være sann. Og disse falske sannhetene har konsekvenser, ikke minst legitimerer de president Bushs radikale utenrikspolitikk overfor de menneskene som kunne stemt ham ut av presidentkontorene.

Den progressive journalisten John Nichols hevder at «om vi hadde hatt ærlige, sannhetssøkende medier, så hadde ikke George Bush vært president, og vi ville ikke ført krig mot Irak». For kort tid siden kunne dette vært tom retorikk, men 2003 representerte et vannskille for medieaktivismen i USA. I dag leder John Nichols organisasjonen Free Press, som arbeider for reformer av mediene og er en del av en raskt voksende sosial bevegelse som utfordrer den amerikanske journalistikkens struktur og sammensetning. Ifølge kongressmedlem Bernie Sanders «er spørsmålet om selskapenes kontroll over mediene for første gang i USAs historie blitt et aktuelt politisk spørsmål.» Hans kollega Maurice Hinchey legger til at mediereformer «er det mest kritiske spørsmålet det amerikanske folk står overfor. Det handler om å kontrollere debatten, og demokratiets fundament står på spill.» Men hvordan kan man få igjennom en meningsfull mediereform i et land der ti enorme selskaper kontrollerer nyhetsbildet? Hva kan en slik bevegelse oppnå?

To sammenfallende hendelser i fjor – de kommersielle nyhetsmedienes ukritiske dekning av krigen i Irak og Den føderale kommunikasjonskommisjonens (FCC) svært upopulære beslutning om å gå enda lenger i avreguleringen av medieindustrien inspirerte millioner av amerikanere til å protestere. I november organiserte Free Press den største konferansen om mediereformer noensinne i USAs historie. Konferansen pågikk over tre dager i Madison, Wisconsin, og 2000 mennesker deltok – inkludert Jesse Jackson, presidentkandidat for Demokratene i 1984 og 1988, Bernie Sanders, John Sweeney, leder for den faglige sammenslutningen AFL-CIO, og historikeren Studs Terkel. Akkurat som økologer gjorde miljøvern til en viktig politisk sak for 30 år siden, politiserer dagens medieaktivister nå spørsmålet om endringer i mediene. Kampanjen har allerede hatt en effekt, men du vil neppe se det på amerikansk tv eller lese om det i mainstreampressen.

FCC har lenge lagt rammene for USAs mediepolitikk. De har innført teknisk kompliserte regler nesten uten offentlig innsyn, siden kommersielle nyhetsselskaper foretrekker å holde dette ute av nyhetsbildet. Under ledelse av frimarkedsfundamentalisten Michael Powell (sønn av utenriksminister Colin) gikk FCC svært langt, og anbefalte en lovgivning som tillater store mediekonglomerater å øke sin andel av markedet. I de åtte årene frem mot denne viktige politiske beslutningen i 2003 brukte telekommunikasjons- og kringkastingsindustrien – de samme selskapene som FCC skal regulere – nesten tre millioner dollar på over 2500 fullt betalte turer for FCC-medlemmer og -ansatte til byer som Las Vegas, Hong Kong og Rio. De største kringkasterne hadde over 70 private møter med FCC-representanter. For Charles Lewis, leder av Senter for offentlig integritet (CPI), var det åpenbart at «FCC har vært i klørne på industrien».

Mens FCC forberedte seg på å kunngjøre beslutningen om avregulering i 2003, skrev to millioner amerikanere – et sensasjonelt høyt antall – brev til kommisjonen, og 99 prosent av disse uttrykte motstand mot avreguleringen. To av de fem FCC-medlemmene, Michael Copps og Jonathan Adelstein, lyttet til dette demokratiske ønsket og stemte for å beholde de eksisterende eierskapsbegrensningene. De tre andre medlemmene, Michael Powell, Kevin Martin (tidligere rådgiver for Bush-kampanjen) og Kathleen Abernathy (tidligere direktør i telekommunikasjonsindustrien), valgte å se bort fra det massive folkelige engasjementet. Den 2. juni offentliggjorde FCC sin kjennelse, som tillater aviser å eie tv-stasjoner i samme by og gir kringkastingsselskaper rett til å kjøpe opp andre lokale og nasjonale tv-stasjoner. I følge Jonathan Adelstein var dette «det største og mest ødeleggende tilbakeslaget for beskyttelsen av forbrukerne i amerikansk mediehistorie».

En hendelse som viser hvor alvorlig denne utviklingen er, fant sted for to år siden i byen Minot i Nord-Carolina. Et tog med fire vogner fulle av ammoniakk sporet av, og mer enn 800 000 liter ammoniakk ble spredt utover skogområdet. Da myndighetene i byen ville advare innbyggerne om det som hadde skjedd, oppdaget de at de seks lokalradioene var i hendene på ett og samme konglomerat. For å redusere kostnadene, hadde disse eierne samlet virksomheten på ett kontor, som var tomt akkurat den dagen. Sendingene besto av musikk og forhåndsinnspilte talk-show-programmer. Advarselen om ammoniakk-utslippet kunne derfor ikke bli sendt på det nødvendige tidspunktet.

Demokrater og progressive var ikke de eneste motstanderne av FCCs avreguleringsplaner. Republikanske kongressledere som alltid hadde støttet Michael Powell, forsto betydningen av den folkelige responsen mot FCC, og mange av dem endret holdning.

I 1997 kjempet den konservative Mississippi-senatoren Trent Lott for å få Powell inn i FCC. Den 6. juni 2003 kunngjorde Lott imidlertid at «hvis konsentrasjonen blir for stor, vil selskapene ikke lenger måtte konkurrere om priser eller produkter. Det blir mindre initiativ til å produsere noe nytt, noe annerledes, noe med fornuftig pris eller noe som målbærer andre synspunkter. I noen markeder er det allerede slik at annonsører og kunder ikke har noe valg, og er nødt til å bruke ett bestemt medium. Denne situasjonen vil bare forverres med FCCs nye regler. Store riksdekkende aviskjeder har allerede så godt som monopol enkelte steder. Økt konsentrasjon av medieeierskap kan være i de store Washington- og New York-baserte mediegigantenes interesse, men det vil ikke være i tråd med interessene til medieforbrukere som deg og meg.»

I september 2003 stemte både den republikaner-dominerte Kongressen og Senatet for å omgjøre FCCs vedtak. Det hvite hus truet imidlertid med å legge ned veto mot enhver endring, og presset Kongressen til å akseptere et «kompromiss» som legaliserte eierandelene til News Corporation (som eier Fox) og Viacom (som eier CBS og UPN) – som tidligere hadde gått ut over eierskapsbegrensningene. Det endelige forslaget fra Kongressen beholdt adgangen til kryss-eierskap og tillot et selskap å eie både de største tv-stasjonene og den ledende avisen i et marked.

Kampen mot FCC har likevel bare så vidt begynt, og Kongressen vil vende tilbake til mediereguleringsspørsmålet. Michael Powells radikale agenda har hatt den utilsiktede konsekvensen at mediestyring er blitt en viktig politisk sak, og kandidatene til både Kongressen og presidentvalget vil måtte ta dette opp i løpet av årets valgkamp.

Jeff Cohen, som har jobbet med mediepolitikk i 15 år, sier at FCC «aldri før har stått overfor en mer helhetlig, sammenhengende og effektiv kampanje». Som senator Lott forstår, bryr amerikanere seg i stor grad om tv, radio og til og med pressen, og de er opprørt over mangelen på kvalitet og mangfold i det nåværende kommersielle tilbudet. Bernie Sanders rapporterer at folk i valgkretsen hans med større sannsynlighet vil delta på politiske møter om media enn om noe annet tema.

Amerikanere erfarer konsekvensene av mediekonsentrasjonen hver gang de skrur på radioen eller fjernsynet. Telekommunikasjonsloven av 1996 avregulerte radiomarkedet så grundig at antallet stasjonseiere sank med 34 prosent på sju år, og ett selskap, Clear Channel, driver nå over 1200 stasjoner. I noen byer driver ett selskap størsteparten av de lokale stasjonene, og lytterne har problemer med å finne det de ønsker å høre. Lokal-tv er like utsatt. I følge Jonathan Adelstein «finansieres i dag rundt 14 prosent av alle programmer på lokal-tv gjennom betalte infomercials. Så det er mulig vi får strammere magemuskler, men vi får et mer kvapsete demokrati».

Problemet med det kvapsete demokratiet blir mest synlig i krigsdekningen. Før invasjonen i Irak ga amerikanske medier, inkludert New York Times og Washington Post, nesten ingen plass til det flertallet av amerikanerne som var imot å angripe Irak før våpeninspeksjonene var fullført og uten bred internasjonal støtte og FN-aksept. Disse mediene vil fortsatt ikke innrømme de dødelige og ødeleggende konsekvensene av denne kampanjen.

Det er velkjent at USAs medier sjelden rapporterer om sivile ofre i Irak og Afghanistan fordi, som Colin Powell sier, «vi teller ikke fiendens døde». De store nyhetsselskapene samarbeider også med Pentagon for å hvitvaske krigen, og de viser sjelden bilder av døde amerikanske soldater eller transfer tubes (kister) som de bringes hjem i. De sender også få rapporter om antallet alvorlig sårede soldater.

Amy Goodman, programleder for den uavhengige radiokanalen Pacificas populære show «Democracy Now», mener at «om vi her i landet i én uke fikk se det som resten av verden ser – og da snakker jeg ikke bare om Al-Jazeera, jeg snakker også om forskjellen på CNN og CNN International – så ville ikke amerikanerne støtte denne krigen. Men mesteparten av reportasjene ligner reklamer for militært utstyr.»

Ifølge John Stauber, medforfatter av boken Weapons of Mass Deception og redaktør for nettstedet PRwatch.com, mener at «krigen ikke ville ha funnet sted uten medienes delaktighet».

Et klart tegn på den økende mistroen overfor USAs krigsdekning så vi da krigen startet og et rekordantall seere slo over til BBCs tv-nyheter for mer troverdig dekning. På Madison-konferansen klaget kongressrepresentanten Tami Baldwin over at «som medlem av USAs kongress må jeg ofte gå til utenlandsk presse for å få grundig og troverdig informasjon – ikke bare om Irak, men også om andre forhold».

I følge Jesse Jackson skyldes variasjonene i ulike nasjoners opinion omkring Irak-konflikten i stor grad forskjeller i nyhetsrapporteringen. Under sluttsesjonen i Madison hevdet han at «vi har undervurdert betydningen av mediekontroll for vår kamp. Hvorfor var det større demonstrasjoner mot krigen i Europa? Fordi de får bedre informasjon om krigen. Fox og Clear Channel organiserer markeringer til støtte for krigen. Våre medier gikk til sengs med panservogner.»

Medieaktivister fokuserer i år på de akutte problemene i Irak og med FCC, men prosjektet deres er så avgjort ikke bare å «reformere» industrien slik at den vender tilbake til tilstanden fra før 2003. John Nichols insisterer på at «å omgjøre FCCs avregulering er ikke nok. Det bringer oss bare tilbake til 2. juni 2003, da vi allerede hadde startet en illegal krig støttet av partiske medier». Hans kollega, Free Press-lederen Robert McChesney, sier at USA lenge har vært i klørne på «mediemonopoler», slik at mediebevegelsens langsiktige mål må være å transformere feltet og oppnå en mer demokratisk offentlighet. Det å bryte opp konglomeratenes kontroll over mediene er deres første mål, og de ser fjorårets protester mot FCC som et bud om fremtidige seire. De neste utfordringene? Å oppnå større og mer stabile statlige bevilgninger til offentlig kringkasting, samt økte subsidier til non-profit-medier, står øverst på mange av aktivistenes dagsorden.

Free Press og nasjonale organisasjoner som FAIR, Media Access, Media Channel og et hundretalls lokale medieaktivistgrupper som nå ser dagens lys, er klar over de mange hindringene som ligger foran dem. Bevegelsen er realistisk, men også ambisiøs. Lederne for bevegelsen har hentet pågangsmot fra de usedvanlige begivenhetene i løpet av det året som er gått, og de er klare til kamp.


Se Harold Meyerson, «Fact-Free News», Washington Post National Weekly Edition, 20. oktober 2003. På dette tidspunktet trodde 48 prosent av amerikanerne at USA hadde bevist tette forbindelser mellom Irak og Al-Qaida, 22 prosent trodde USA hadde funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak, og 25 prosent trodde de fleste landene i verden hadde støttet opp om invasjonen.
Se Eric Klinenberg, «Monopoliseringen av amerikanske medier», nordiske Le Monde diplomatique, april 2003.
Jack Welch, tidligere leder i General Electric har uttalt at denne konsentrasjonen ikke skaper noen som helst problemer og fremla som bevis for dette at tv-selskapet NBC (som eies av General Electric) av og til «ga ham følelsen av å være mellom hendene på kommunister, men [at han] ikke kunne gjøre noe med det». Business Week, 8. mars 2004.
CNN International sender nyhetsprogrammer som har mindre av det amerikanske småstoffet og kjendissladderet, og hadde også en noe mer balansert krigsdekning enn CNN i USA.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal