På sykeleiet

Det kan synes som om medisinsk forskning og industri de siste tiår har stanget mot stadig flere begrensninger og utfordringer skapt av egen suksess. Medisinens opptatthet av fremskrittet vedvarer like fullt. Prestisje, kompetanse og kapital settes inn for å skape fremskritt på områder hvor mulighetene for helsegevinster av betydning er svært små. Man kan for eksempel søke å sikre seg ved å gjøre kostbar billeddiagnostikk av alle med hodepine, eller utvikle nye og dyrere medikamenter for sykdommer vi alt kan behandle effektivt, eller begynne behandling av sykdom med medikamenter som knapt har målbar effekt. Behovet for å gjøre «alt» kan igjen føre til meningsløse «fremskritt». Hva er egentlig hensikten? Hva er medisinens dypeste formål og egenart? Og hva er konsekvensen av å gjennomgå en helsefaglig utdannelse uten å tenke grundig og nøye over slike spørsmål?

Den svake vektleggingen av refleksjon omkring historie, formål og sammenheng i medisinsk utdanning skyldes antakelig en utbredt oppfatning av at medisinen steller med biologiske størrelser – sykdommer – som ikke påvirkes av oppfatninger og fortolkninger, av sosiale og kulturelle forhold. Studier av anatomi og sykdomstegn hos døde mennesker gjorde det i sin tid mulig å lage de første brukbare klassifikasjoner av sykdommer. Siden tidlig på 1800-tallet har medisinere kunnet beskrive sykdommer på en slik måte at de kan kjennes igjen hos ulike pasienter. Bøkenes beskrivelser kunne brukes til å forutsi en sykdoms forløp og utfall. Dette la grunnlag for den moderne sykdomsteorien, som forutsetter at hver sykdom skyldes spesifikke organforandringer og feilfunksjoner, og at de sykelige forandringene har en klar og avgrensbar årsak. Denne tenkemåten fikk vind i seilene da bakteriene ble oppdaget og kunne forklare bestemte infeksjonssykdommer. (…)