Litteratur Sykdom

På sykeleiet

Boken På sykeleiet ? sykdom og medisin i litteraturen, har som mål å utdype og nyansere sykdomsbegrepet. Den representerer en ny måte å tenke rundt både litteratur og sykdom på, og er et viktig bidrag til alle som forholder seg til sykdom ? privat eller i sitt arbeid. Denne månedens bokutdrag er hentet fra innledningen til denne boken, som utkommer i april.

Posted on

Det kan synes som om medisinsk forskning og industri de siste tiår har stanget mot stadig flere begrensninger og utfordringer skapt av egen suksess. Medisinens opptatthet av fremskrittet vedvarer like fullt. Prestisje, kompetanse og kapital settes inn for å skape fremskritt på områder hvor mulighetene for helsegevinster av betydning er svært små. Man kan for eksempel søke å sikre seg ved å gjøre kostbar billeddiagnostikk av alle med hodepine, eller utvikle nye og dyrere medikamenter for sykdommer vi alt kan behandle effektivt, eller begynne behandling av sykdom med medikamenter som knapt har målbar effekt. Behovet for å gjøre «alt» kan igjen føre til meningsløse «fremskritt». Hva er egentlig hensikten? Hva er medisinens dypeste formål og egenart? Og hva er konsekvensen av å gjennomgå en helsefaglig utdannelse uten å tenke grundig og nøye over slike spørsmål?
Den svake vektleggingen av refleksjon omkring historie, formål og sammenheng i medisinsk utdanning skyldes antakelig en utbredt oppfatning av at medisinen steller med biologiske størrelser – sykdommer – som ikke påvirkes av oppfatninger og fortolkninger, av sosiale og kulturelle forhold. Studier av anatomi og sykdomstegn hos døde mennesker gjorde det i sin tid mulig å lage de første brukbare klassifikasjoner av sykdommer. Siden tidlig på 1800-tallet har medisinere kunnet beskrive sykdommer på en slik måte at de kan kjennes igjen hos ulike pasienter. Bøkenes beskrivelser kunne brukes til å forutsi en sykdoms forløp og utfall. Dette la grunnlag for den moderne sykdomsteorien, som forutsetter at hver sykdom skyldes spesifikke organforandringer og feilfunksjoner, og at de sykelige forandringene har en klar og avgrensbar årsak. Denne tenkemåten fikk vind i seilene da bakteriene ble oppdaget og kunne forklare bestemte infeksjonssykdommer.
Sykdom er et mer mangfoldig fenomen. Ikke desto mindre utøves klinisk praksis for ofte på basis av en forenklet forståelse av sykdom: Det syke mennesket er bærer av en bestemt sykdom som skyldes en bestemt årsak som leger skal finne og fjerne. Hvem pasienten er kan synes underordnet, fordi man betrakter sykdommene som uavhengige av individet, og pasientene som tilfeldige bærere av sykdommene. Det er da ingen medisinsk grunn for legen til å skaffe seg kunnskap om pasienten som person, hvem hun er og hva hun tenker, føler, ønsker osv., bortsett fra alder, kjønn, ernæringstilstand og andre harde data som har betydning for sykdommen. Pasienten forutsettes å bli frisk når sykdommen fjernes. På den annen side er det ikke uvanlig at pasienter snakker om kroppen som om den var en maskin og omtaler legen som en mekaniker. Det er som om den levende kroppen, det levende selvet og den sosiale sammenhengen er fullstendig atskilte fenomener.

Vitenskapeliggjøringen av medisinen på 1800-tallet svekket medisinens forankring i det vi kaller humanistiske vitenskaper. Men praktisk legevirksomhet vil i en viss forstand alltid være humanistisk. Kroppens og sykdommenes mekanismer kan og bør riktignok utforskes naturvitenskapelig, et hoftebrudd eller en hjerneblødning kan ikke helbredes gjennom refleksjon og samtale. På den andre siden må man alltid ha klart for seg at sykdom lindres eller forverres av følelser, opplevelser og menneskelige samspill. Både følelser og opplevelser skapes av at mennesker fortolker sanseinntrykk og mønstre, og gjennom fortolkning utledes fenomenets mening, dets betydning. Medisinen kan aldri forske seg frem til noen endelig oppfatning av betydningen av å rammes av en bestemt sykdom, eller betydningen av et blikk, en stemmeklang, en berøring fra lege eller sykepleier. Betydningene er alltid nye for hver enkelt pasient. I møtet med personen som er blitt rammet må helsearbeideren alltid lære av pasienten, hvis han eller hun skal forstå hva en biologisk tilstand betyr. Legens evne til å lære av sine pasienter, en evne som kommer til nytte i hver eneste konsultasjon, er en kompetanse av en annen art enn den naturvitenskapelige.

Et sted i sin store roman På sporet av den tapte tid begir forfatteren Marcel Proust seg ut i en dialog med leseren. På leserens spørsmål om hvilke fordeler glemsel kan ha, svarer fortelleren: «Vel, kjære leser, det er jo bare sykelige tilstander som utvikler vår observasjonsevne og lærer oss å analysere mekanismer som ellers ville være ukjente for oss.” For den som er satt til å helbrede sykdom, så vel som for den som sliter med en lidelse, vil en slik tanke om sykdommens positive sider gjerne fortone seg som meningsløs. Sykdom er et avvik fra menneskets naturtilstand, et avvik og et onde som skal bekjempes: Forebygges, kureres, og etterbehandles. Ingen er vel egentlig uenig i dette, men fenomenet sykdom er, når man tenker nøyere etter, langt mer komplisert enn som så. Sykdom står i motsetning til vekslende begreper om helse eller sunnhet, og sykdom avhenger av hva man i et gitt samfunn oppfatter som normalt. Selv med en oppfatning som utelukkende baserer definisjonen av sykdom på medisinens kunnskapsmessige og normative premisser, vil sykdom være en del av vårt liv som menneske, en del av vår historie og vår kultur. Sykdom er et svært sammensatt fenomen som involverer oss alle på ulike vis: politisk, økonomisk og sosialt, men også filosofisk, historisk, estetisk – og litterært.
Hva har litteraturen å lære oss om sykdom? Sykdom og medisin er et stadig tilbakevendende tema i romaner, drama og lyrikk. Tidlig var sykdom et symbol på den straff som kunne ramme mennesket om det trosset gudene. Når Sofokles i sin tragedie Kong Oidipus lar pesten true byen, er sykdommen gudenes straff. Først når forbrytelsen (drapet på kong Laios) er sonet, vil byen bli frelst fra pesten. Litteraturen bruker her sykdommen i en oppdragende funksjon, den formidler en moral og konsekvensene av visse handlinger. I en videre forstand får litteraturen også en beskrivende og forklarende virkning, refleksjoner rundt sykdom og sunnhet blir en kilde til erkjennelse. Sykdommen åpner for refleksjon over eksistensens grunnvilkår, som i Thomas Manns filmatiserte novelle Døden i Venedig. Her fører sykdommen, som er en epidemi, til en innsikt i grensene for menneskets oppfattelse av skjønnhet og kunst.
Slik har sykdommens kompleksitet, dens finurlige sammenvevning med selve livet, vært gjenstand for litterær bearbeidelse opp gjennom historien, ofte med overraskende perspektiver som åpner for ny forståelse av mennesket selv. Uventede sammenhenger knyttes gjerne mellom sykdommen og dens omgivelser. Fremstillingene kan variere fra dypt tragiske og sorgtunge til fantasifulle og muntre, eller halvt uforståelige, som i Franz Kafkas underlige beretning En landsens lege.
I perioder har litteraturen og medisinen gått hånd i hånd. I renessansen skrev for eksempel den franske legen Rabelais en form for litteratur hvor medisinens og litteraturens språk går over i hverandre. Det finnes mangfoldige eksempler på at litteraturen har kommet medisinen i «forkjøpet» ved at symptomer og tilstander er beskrevet litterært lenge før de har fått fagmedisinske betegnelser og forklaringer. Romanforfattere har eksempelvis brukt medisinske oppslagsverk og avhandlinger i sitt arbeide, for så i ettertid se at medisinske verk tar opp og bruker den litterære fremstillingen. Gustave Flauberts roman Madame Bovary fra 1857 er et slikt eksempel, med dens fremstilling av diagnosen hysteri. Legesønnen Gustave hadde konsultert medisinske oppslagsverk for å konstruere sin hovedperson, Emma Bovary. I medisinske verk fra tiden etter romanens utgivelse kan vi finne tilfellet Emma beskrevet som typisk eksempel på en hysterisk person.
Avstanden mellom litteraturen og medisinen er i dag større. Er dette uttrykk for at medisinen har fjernet seg fra kulturen og samfunnet, fra livet slik det erfares? I så fall er det som kan ha gått tapt, eller som risikerer å gå tapt i medisinerens selvforståelse, en grunnleggende refleksjon over livet, undringen over hva et menneske er. Gitt at medisinen i dag er svært preget av naturvitenskapelige betraktningsmåter, tilbyr litteraturen en viktig innfallsport til forståelse av sykdom, og ikke minst til forståelsen av forståelsen: Hva vil det si å «forstå» en sykdom, eller forstå hva sykdom i sin videste forstand er og betyr?

Da den amerikanske forfatteren Susan Sontag i 1977 skrev essayet Sykdom som metafor fremhevet hun at sykdom lever sitt eget liv i språket og kulturen, både innenfor og utenfor den profesjonelle medisinens verden. Enkelte av de billedlige talemåtene – metaforene – som vi til daglig forstår og forklarer sykdom med, kan henspeile til bestemte myter eller årsaksforklaringer, som for eksempel at den grådige og hensynsløse person er mer utsatt for å få kreft. Slike myter kan virke stigmatiserende og derfor ønsker Sontag ønsker å avmytologisere sykdom. Særlig er hun kritisk til for eksempel å tale om sykdom i militære vendinger, som i karakteristikken av sykdom som noe som «invaderer» kroppen. Men det er tvilsomt om det i det hele tatt er mulig å avskaffe det sosialt og kulturelt betingede sykdomsspråket.
Litteraturen kan gi oss innsikt i den språklige bearbeiding av sykdom og åpne oss for sykdommens språk. Vi kan avlese sykdomsmytene og sykdomsforståelsen i litterære tekster, noe som kan gi kunnskap om forståelsen og forklaringen av sykdom i et kulturelt og historisk perspektiv. Romanene Trolldomsfjellet av Thomas Mann, Kreftavdelingen av Alexander Solsjenitsyn og den filmatiserte suksessromanen Pesten av Albert Camus kan alle leses som allegorier. Det innebærer at sykdommen brukes som et bilde på noe annet, her som bilde på sterke, onde, og destruktive politiske krefter: Trolldomsfjellet er skrevet mellom to verdenskriger, Pesten under andre verdenskrig, og Kreftavdelingen under det totalitære, sovjetiske kommuniststyret.

Sykdom som skjebne eller sosial nødvendighet
Sykdom får i historiens løp ulike metaforer og myter knyttet til seg, men også vekslende plass i selve utformingen av det litterære uttrykket. I den romantiske periode er sykdom gjerne et varsel om – eller «symptom» på – død, undergang (og dennes skjønnhet) og livets forgjengelighet. Sykdom er i all hovedsak gjenstand for en bestrebelse etter å forstå tilstanden som bestemt av skjebnen. En god illustrasjon er Henrik Wergelands dikt «Paa sygelejet», fra syklusen Jødinnen:

Det Iisdryps Rislen i min Barm ..?
og disse Stik av Ild.?
Lad Døden kalde det sin Seir!
Det er min Himmels Foraarsveir,
dens Vaarfrembrud – snart kold snart varm
min Saligheds April.

Dog kjæmper Hjertet i mit Bryst
mod Dødens Trængen ind.
Det slaar den endnu Dag for Dag
tilbage kjækt med tunge Slag.
Mit Sind er roligt, klart og lyst
som kjern i Maaneskin.

Kanhende da min Torneflor
udsprungen jeg faaer se?
Først Kviste syv, saa to fremskjød,
ialt der elleve frembrød;
og kommer ikke Dødens Lee
den skyder fleer jeg troer.


…O Følelse som af et Bad!
Jeg Alt tilgivet har.
En finger paa mit Øje kom.
En Engels; det min Moders var.
Nu er min Sjel en toet Blom,
saa nyfødt, barneglad.

Sykdommen som klarhet, som kamp mot inntrengning, menneskesinnet som et landskap, døden som noe tvetydig: både uønsket og ønsket. Det er som om litteraturen er det eneste som holder sykdommen i sjakk. Sykdommen overvinnes, ikke bare fordi den tillegges et metafysisk innhold, men også en metaforisk funksjon: «En finger paa mit Øje kom». Døden er med andre ord straks, allerede før den har ankommet, gjenoppstandelsens anledning. At diktet er skrevet på sykeleiet, og det faktum at Wergeland dør bare måneder etter å ha skrevet dette, 12. juli 1845, kan tjene som en bevegende, sentimental ingrediens. Men slik blir også sykdommen mer enn kun et tema, den blir også del av selve tekstens mening. Sykdommen blir en poetisk faktor og drivkraft. Veien fra det konkrete sykeleiet til diktet «Paa sykeleiet» viser til sykdommen som en form for liv.

I mange romaner fremstilles scener med et møte mellom en lege og en pasient. En avgjørende episode i en fortelling kan være øyeblikket der legen presenterer pasienten for en alvorlig diagnose. Selve møtet mellom lege og pasient er en dagligdags scene, men ikke desto mindre en av de mest avvikende kontekster som finnes. Det har mye til felles med skriftemålet ved at utsagn, samtaletemaer og handlinger som er tabu i andre sammenhenger, blir mulige fordi begge parter fortolker dem som ikke-krenkende og ikke-skammelige. Korrekt fortolkning av det andre sier og gjør forutsetter en forståelse av den sammenhengen (konteksten) man befinner seg i.
Mennesker som søker medisinsk behandling uttrykker ofte på en mer eller mindre tydelig måte at livet deres er fragmentert eller gått i stå. Kanskje er det nyttig å betrakte pasienten som tekst, eller fortelling? En slik sammenlikning gjør oss oppmerksomme på det «litterære» aspektet i hvordan mennesker opplever og forholder seg til sykdom, og betydningen av at en behandler har nødvendig kompetanse til å lytte til kompleksiteten i fortellingen og over tid lete seg frem til hva en konkret «pasienttekst» dreier seg om. En god lytter og fortolker kan lettere avdekke årsakssammenhenger, og bidra til at den enkelte pasient finner en konstruktiv ramme for forståelse, sorg, forsoning og handling. Noen ganger kan det by på utfordringer både for behandler og pasient å forstå hva «pasientteksten» handler om og hvilken retning fortellingen skal ta. Ikke minst gjelder det å være åpen for nye og andre fortellinger.



«Etter at det begynte å gjøre vondt for alvor, skjer det noe underlig: Det er helt andre minner, en helt annen alder som begynner å bli viktig for meg. Ekteskap, yrkesliv, herregud! Det glir unna som det skulle være en bagatell, en kort episode, alt det som nylig fylte verden og holdt meg våken med grubling utover natten iblant …»
Lars Gustafssons roman En birøkters død (1978). Ett av mange eksempler på hvordan sykdom fanges opp og bearbeides i litteraturen. Sett både fra pasientens, omverdenens og behandlingsapparatets side er forståelsen av sykdommens mange sosiale, kulturelle og eksistensielle aspekter viktigere i dag enn noensinne.
Antologien inneholder blant annet utdrag av Holberg-epistler og Molière-skuespill, dikt av Henrik Wergeland, Gunvor Hofmo og Tor Ulven, tekster av Virginia Woolf, Franz Kafka og Alf Prøysen.
Jan C. Frich, Edvin Schei og Knut Stene-Johansen (red.): På sykeleiet ? sykdom og medisin i litteraturen, Gyldendal, Oslo 2004.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver

Siste fra Litteratur

0 kr 0
Gå til Toppen