Politikk Aktivisme

Symbolsk ulydighet


Norsk aktivisme kritiseres for ikke å være aktivistisk nok. Tar den politiske kulturen i Norge brodden av radikalismen og kreativiteten?
Av

Mens miljøorganisasjonene i «miljønasjonen Norge» drev med sitt, mobiliserte miljøvernere i USA og Europa til i toppmøtet i Verdens Handelsorganisasjon i 1999. I forkant av «slaget i Seattle», som ble referansepunkt for den globaliseringskritiske bevegelsen, skjedde en radikalisering i den internasjonale miljøbevegelsen. Det oppsto grupper som Earth First! og Earth Liberation Front, som drev med direkteaksjoner og økologisk motivert sabotasje. I England hadde man miljøaktivister som hindret veibygging ved blant annet å bygge hytter i trærne og grave tunneler. Som følge av langvarige aksjoner ble 500 av 600 veiprosjekter skrinlagt i Storbritannia fra 1992-97.1«Down with Empire! Up with Spring!», Do or Die? Voices from the Ecological Resistance, nummer 10 (2003).

Ut fra disse miljøene dukket Reclaim The Streets-bevegelsen opp, etter at det ble forbudt å arrangere rave-parties i England i 1994. Ravere allierte seg med direkteaksjonister og lagde enorme gatefester. Mens raverne danset på stylter, gjemte miljøvernerne seg i skjørtene deres og plantet trær i asfalten ved hjelp av pressluftbor.2Naomi Klein, No Logo (2000). Reclaim the Streets-bevegelsen var sentral i toppmøtedemonstrasjonene i Seattle, Praha og Genova. Akkurat som Mardøla- og Alta-aksjonene fikk miljøvern på dagsorden i Norge, har disse store demonstrasjonene satt globalisering på dagsorden internasjonalt.

Men ikke uten kontroverser. Etter opptøyene i Gøteborg og Genova kom en stor voldsdebatt. I etterkant av Alta ble bruken av sivil ulydighet heftig debattert. Aksjonsformer og virkemidler er og har vært gjenstand for kontinuerlig diskusjon både i norsk miljøbevegelse og andre aktivistmiljøer. Har radikaliseringen av miljøbevegelsen internasjonalt også funnet sted i Norge? Brukes nye aksjonsformer, inspirert av internasjonale erfaringer? Miljøbevegelsen i Norge er blitt beskyldt for å være for statstro, og spørsmålet er om globaliseringsaktivistene står i fare for å havne i den samme fella. Bevegelser kan lett ende opp med ufarlige symbolaksjoner. Går norske aktivister langt nok, mener de alvor?

Den 24. mars i år ble ti aksjonister fra aksjonen «Stopp Regionfelt Østlandet» og Natur og Ungdom (NU) arrestert fordi de satt i veien for anleggsmaskinene som skal bygge det som er blitt betegnet som «norgeshistoriens største naturinngrep». Skytefeltet vil rasere urskog, et kjerneområde for bjørn og et populært jakt- og fiskeområde. Forsvaret vil slippe ut en rekke miljøgifter, blant annet tre og et halvt tonn hvitt fosfor årlig. Dette stoffet kan være dødelig selv i små doser og blir værende i naturen over lengre tid.3Faktaark om hvitt fosfor. I slutten av mars prøvde aksjonistene nok en gang å få Forsvaret til å skrinlegge prosjektet, men ble fjernet av politiet.

For Jørgen Johansen, mangeårig aktivist innen freds- og miljøbevegelsen og medforfatter av boka Den nødvendige ulydigheten, var dette et trist syn som han har sett altfor mange ganger før:

– Den måten å aksjonere på var relativt effektiv under Mardøla-aksjonen4Mardøla-aksjonen: I forbindelse med kampen for å redde Mardalsfossen i Møre og Romsdal i 1970, ble sivil ulydighet brukt for første gang i naturvernarbeidet i Norge. I kjølvannet av Mardøla-aksjonen fulgte en langvarig innsats som ledet til en serie verneplaner for norske vassdrag. i 1970, men nå burde de finne på noe nytt. Miljøbevegelsen kopierer bare det som er gjort før. De første fem gangene Greenpeace klatret opp i en fabrikkpipe var det kreativt. Da fikk de oppslag i verdenspressen. Men når de har gjort det 500 ganger, blir det maksimalt et oppslag i lokalavisa. Det er lite nyskapning. De grunnleggende prinsippene er de samme, men man må utvikle dem.

Nina Haukland var aktiv i det europeiske miljønettverket European Youth Forest Action (Eyfa) og klimanettverket Rising Tide på slutten av 1990-tallet. Eksempelvis deltok hun i å arrangere demonstrasjonene i Praha i 2000. Da hun kom tilbake til Norge og Natur og Ungdom i 2001 ble hun skuffet:

– De aller fleste aksjonene vi gjorde var rent symbolske. Regionfeltaksjonen er nok et eksempel. Norsk miljøbevegelse gjør for mye papirarbeid. Båndene til Miljøverndepartementet er altfor sterke. Det blir rett og slett for mye byråkrati og for lite aksjonisme, sier hun og foreslår alternative aksjonsmåter:

– Man kunne gravd tunneler, slik at anleggsmaskinene ikke kunne kjøre inn. Og så kunne man flettet et spindelvev av taukonstruksjoner i trærne og rett og slett bosatt seg der. Det er for lite vilje til virkelig å gå inn for en sak. Det nytter ikke bare å reise opp iblant for å aksjonere. Man må være der helt til man vinner saken, sier Nina Haukland.

Hun finner mye mer av de dypøkologiske holdningene Arne Næss representerer i internasjonal miljøbevegelse enn hjemme i Norge:

– Man lever mer som man lærer, og det er mer rom for personlig initiativ. I Norge går for mye tid til skolering og kunnskap om saksgang.

Per Selle, professor ved institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, har forsket på politiske bevegelser i Norge og funnet ut at de jevnt over er sterkt knyttet opp mot det offentlige:

– Det offentliges rolle er stor i organisasjonslivet. Uansett hvilken gruppering man representerer, søker man staten om midler. Man må dermed rapportere hva man har brukt dem til. Jeg vil ikke si det er en kooptering, for forholdet går begge veier. Det er heller snakk om en kultur. Staten har tradisjon for å samarbeide med organisasjonene, og organisasjoner henvender seg til staten for å få ting gjort.

– Det spesielle med norsk miljøbevegelse er at den i tillegg til den statlige forbindelsen, har en sterk forankring i lokalsamfunnene. Man har en forestilling om at «det virkelige livet» er i periferien. Sjølstyre og autonome lokalsamfunn er viktig. Dette er et syn der menneske og natur er bundet organisk sammen, men der mennesket likevel står øverst. Når miljøet kommer i konflikt med lokalsamfunnet, slik det gjør i spørsmål om hvalfangst, selfangst og rovdyr, trues denne harmonien. I alle andre land er miljøbevegelsen imot hvalfangst og skyting av ulv. I Norge er man pragmatisk. Lokalsamfunnsperspektivet har blant annet gjort at mer radikalt dyrevern har vanskelig for å finne fotfeste i Norge, sier Selle.

Hvilke fordeler og ulemper har sterk forankring til stat og lokalsamfunn?

– Fordelene er innflytelsen. Uten sterk tilknytning til statlige og kommunale institusjoner ville påvirkningskraften til miljøvernerne være begrenset. Det er snakk om organisasjoner med avgrenset oppslutning, men det har lyktes dem å endre det politiske språket. Ingen er lenger i tvil om at miljøvern er viktig. Ulempene er at de kan bli utydelige og lite radikale. Konsekvensen kan være at visse grupper ikke støtter opp om arbeidet deres, sier Selle.

Hvordan ser framtida til norsk miljøbevegelse ut?

– Jeg tror urbane miljøvernere vil stå sterkere. Forankringen til lokalsamfunn er i ferd med å svekkes. At vi begynner å få en bypolitikk her i landet er et tegn på det.

Ane H. Kismul, leder i Natur og Ungdom, hevder på sin side at organisasjonen er blitt mye mer aktivistisk de siste tre årene:

– Det er en NU-aksjon nesten hver eneste dag et sted i landet. Vi er blitt flinkere til å prioritere hva vi skal gjøre. Vi velger først hvilke saker vi skal jobbe med, og så ser vi hvilket papirarbeid det er hensiktsmessig å gjøre. Vi lar oss ikke styre av alle de papirene vi får i postkassen, sier hun.

Kismul mener at analysen Per Selle kommer med ikke gjelder NU:

– Han har skrevet om folk som har byttet stillinger mellom miljøvernorganisasjoner og forvaltningen. Det gjelder jo ikke oss, siden vi er en ungdomsorganisasjon hvor ingen er over 25 år, sier hun.

Kritikken om at miljøbevegelsen er lite nyskapende har hun hørt før.

– Det er klart at miljøbevegelsen kan bli bedre på det vi gjør. Men NU gjør faktisk ganske mange nyskapende ting. I forkant av aksjonen mot Snøhvit-utbyggingen hadde vi for eksempel Aksjonist-aksjonær-kampanjen. Samtidig som vi mobiliserte folk til å sette seg på liste for sivil ulydighet, tilbød vi folk å kjøpe aksjer for oss i Statoil, slik at vi kunne komme innenfor på Statoils generalforsamling. Vi har også malt bussfiler der vi syns det skal være bussfil, og satt fyr på kuer i pappmasjé foran Stortinget. I forkant av Snøhvit-aksjonene, brukte vi internett til å gi politiske oppdateringer til 16-17-åringer over hele landet, slik at de kunne drive lobbyvirksomhet i forhold til sine lokalpolitikere, sier Kismul.

Kurt Oddekalv, utbryter fra Naturvernforbundet, er leder av Miljøvernforbundet – en organisasjon Per Selle kaller en moderne miljøorganisasjon. Oddekalv mener det er for mye syting, mimring og alt for sterke bånd til staten i norsk miljøbevegelse:

– Bellona gjorde mye spennende før de ble helt korrumperte av næringslivet. Natur og Ungdom er for smale. De er aksjonister, men de er ikke utholdende nok. Vi er fokuserte, konkrete og nøkterne. Vår type aksjonisme er å gå inn og definere et miljøproblem. Vi lager løsninger. Opplysningstiden er forbi. Folk vet at miljøet er truet. Nå etterspør de løsninger, og det kan vi tilby. Naturvernforbundet får 4-5 millioner kroner av staten. Vi får 180 000. Vi får ikke dårlig samvittighet av å motta 200 000 kroner fra en dagligvarebutikk fordi vi lærer dem å sortere avfallet sitt. Nå skal vi få penger til en kampanje for trygg mat ved å selge et miljøbrød vi har utviklet, sier Oddekalv og har følgende beskjed til resten av miljøbevegelsen.

– Brett opp ermene og jobb miljøvern!

Kjøpe aksjer, tilby konsulenttjenester og selge brød – er dette framtida for norske miljøaktivister? Eller er det på tide å ta fram pressluftboret? Etter arrestasjonene av aktivister ved regionfelt Østlandet trengs en debatt om hvilke virkemidler både miljøbevegelsen og andre bevegelser kan vinne sine saker med. Det er ikke nødvendigvis nok med symbolsk ulydighet.

Det var med aksjonene i Alta fra 1979-81 at det virkelig ble en stor og synlig miljøbevegelse i Norge. 5000 mennesker var innom den første store leiren sommeren 1979. Siden ble det flere leirer i Alta, også vinterstid. Men mest kjent er kanskje leiren en gruppe sultestreikende samer satte opp foran Stortinget i Oslo. Aksjonstrening gikk hånd i hånd med opplæring i økofilosofi. Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætreng var de store ideologene. De bidro til å systematisere Ghandis tanker om ikkevold. Kraftutbygging og industrialisering ble sett på som vold mot menneskelig og biologisk mangfold. Ikkevoldelige motstandsteknikker ble ikke valgt ut fra rene strategiske hensyn, men fordi man ville bevare mangfoldet.

Flere hundre mennesker ble i løpet av Alta-aksjonene arrestert og bøtelagt. Etter hvert som aksjonene dro ut, tok politiet i bruk paragraf 222, den såkalte tvangsparagrafen som ga mulighet for strengere straff. I tillegg ble fire personer i aksjonsledelsen tiltalt og dømt etter oppviglerparagrafen. Sympatien for «oppviglerne» var enorm. Rettslokalet var fylt av blomster fra sympatisører over hele landet.

Selv om aksjonistene tapte slaget om utbyggingen, vant de opinionen. I løpet av 1980-tallet fikk vi en verneplan for vassdrag i Norge, og mange så det som en seier da Gro Harlem Brundtland i 1989 kom med en offentlig innrømmelse om at Alta-utbyggingen hadde vært unødvendig. Brundtland hadde i 1983 fått i oppdrag å lede arbeidet med «Verdenskommisjonen for miljø og utvikling ». Med kommisjonens sluttrapport «Vår felles framtid» ble begrepet «bærekraftig utvikling» kjent og populært.

Interessen for miljøvern økte, men den var annerledes enn den økofilosofiske. Det var ikke lenger et absolutt motsetningsforhold mellom vekst og vern. Sluttrapporten argumenterte for at ressursgrunnlaget kan bevares samtidig som sosial og økonomisk utvikling skulle være mulig.5Jørgen Johansen, Åsne Berre Persen, Den nødvendige ulydigheten, (1998). Mange mener at begrepets opprinnelige budskap om at vi må bevare ressursene for framtidige generasjoner, er blitt utvannet. Blant dem er leder for Worldwatch-institute, Øystein Dahle, som velger å kalle det «bare kraftig utvikling».


Lillian Halvorsen ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo forsker på sosiale bevegelser, og har valgt Changemaker som kasus. Hun mener organisasjonens oppsving har kommet fordi de treffer veldig godt med sakene sine:

– De har vokst på å fronte motstanden mot bombingen av Afghanistan og krigen i Irak. Dessuten har flere års arbeid med etisk handel gitt dem troverdighet i en sak som mange synes er viktig. Særlig ble de synlige da de fikk undertøysprodusenten Triumph ut av Burma. Jeg synes de er dyktige til å jobbe bevisst med handlingsalternativer i kommunikasjonen med medlemmene. De blir ikke passivisert gjennom bare å betale en medlemsavgift. Faktisk trenger man ikke betale medlemsavgift for å være med i Changemaker. Det holder å gi et minstebeløp til Kirkens Nødhjelp.

Hvordan er forholdet til moderorganisasjonen?

De har utfordret moderorganisasjonen helt siden de startet og har nok vært med på å radikalisere Kirkens Nødhjelp (KN) betraktelig. Et godt eksempel er KNs pågående boikottaksjon mot Coca-Cola, sier Halvorsen.

Changemakers hovedsak vil fortsatt være fred, med spesielt fokus på Forsvarets langtidsplan. Arbeidet med sletting av diktatorgjelden vil også ha høy prioritering. Denne kampanjen har vekket internasjonal oppmerksomhet, og Changemaker ble i den forbindelse invitert til å delta i en paneldebatt arrangert av den britiske avisa The Observer i slutten av mars. Organisasjonens nestleder, Jostein Hole Kobbeltvedt, stilte i London sammen med forfatteren Noreena Hertz og en sentral representant fra Verdensbanken, melder changemaker.no.

Attac, som ble etablert i Norge i 2001 med stor medlemstilstrømming, tapte medlemmer i 2003.

– Attac fikk enorm oppmerksomhet da vi startet. Alle medlemmene kom på én gang, og så har mange falt fra når nyhetens interesse har gitt seg. Slik forklarer organisasjonssekretær Sigrid Klæboe Jacobsen at organisasjonen har gått fra 4000 til 3200 medlemmer. Hun opplyser at Attacs hovedsak framover vil være privatisering lokalt og globalt. Men de vil også jobbe med fredsarbeid, valutaskatt og handelsarbeid.«Jeg kan dessverre ikke komme på jobb i dag, da jeg er homofil.» Flere tusen svenske homofile ringte inn denne beskjeden til arbeidsplassene sine på 70-tallet da homofili fortsatt hadde status som en sykdom.

I 1964 skulle det norske tennislaget spille mot det hvite Sør-Afrika på Madserud tennisbane i Oslo. På tribunen satt flere apartheid-motstandere med lommene fulle av tennisballer. Da kampen skulle starte ble det kastet hundrevis av tennisballer ut på banen, og kampen måtte utsettes og gjennomføres et annet sted.

Regnskogsaktivister fra britiske Earth First! gjennomførte på 90-tallet såkalt «etisk butikktyveri» der regnskogmøbler ble stjålet fra butikker og levert inn til politistasjonen, koordinert med indianeraksjoner mot hogsten i Amazonas samme dag.

Når maktmennesker får en bløtkake midt i ansiktet, åpenbarer deres virkelige karakter seg. Dette er teorien til «bløtkakebrigadenes far», Nöel Godin. I over 20 år har bløtkakekasting blitt brukt som strategi for å få kjepphøye maktmennesker til å miste maska. Både Bill Gates og direktøren i Verdensbanken har fått seg en dypp. Det mest kjente eksempelet på bløtkakekasting i Norge var da Boligaksjonen i Bergen kastet kake på tidligere kommunalminister Sylvia Brustad.

Under Haugesundkonferansen 18. februar i år, prøvde Kurt Oddekalv seg på en lignende taktikk. Han klippet slipset av nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen, fordi han mener opprydningsarbeidet etter Rocknes-ulykken har vært altfor dårlig. Oddekalv sa til VG etterpå at han skulle henge opp slipset sammen med det han klipte av tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen i 1991.

© LMD Norden

Fotnoter   [ + ]

Få tilgang til hele Le Monde diplomatique og papiravis på døren hver måned for bare 490 kr.

Siste fra Politikk

Macrons misère

President Emmanuel Macron var mannen som skulle forsvare demokrati, redelighet og toleranse.
Placeholder

Onde genier

Det er nærmest blitt en lovmessighet at alle uttrykk for sosial og
Placeholder

Kollektiv kollaps

Konkurranse avler konflikter, snarere enn samarbeid, og når klimakrisen strammer seg til
0 kr 0
Gå til Toppen