Søndag 8. februar 2003. Nesten hele Algerie sitter klistret foran tv-apparatet for å se kvartfinalen i Afrika-mesterskapet i fotball: I Sfax, Tunisia, spiller Algeries landslag mot Marokko. Seks minutter før kampen er over scorer algerierne; de er så godt som kvalifisert til semifinalen. De algeriske tv-titterne venter ikke til dommeren blåser i fløyta – flere millioner springer ut i gatene i alle byene i landet. Fra Tlemcen til Annaba, fra Alger til Tamanrasset eksploderer Algerie i glede. «Vi hadde ikke sett liknende oppstyr siden 1990, da Algerie vant Afrika-mesterskapet på hjemmebane. Selv folk som vanligvis ikke bryr seg om fotball ble grepet av stemningen,» forteller den algeriske arkitekten Hamid Mokrani.
Men akk! Noen sekunder før slutt utligner marokkanerne, og i ekstraomgangene avgjør de kampen til sin fordel. Algerie er ute av mesterskapet. «Vi var helt fortvilte, vi gråt av raseri,»fortsetter Hamid. «Rundt meg så jeg mennesker bryte sammen. Folk bannet og det kom til og med til slagsmål mellom folk som fem minutter tidligere hadde gratulert hverandre med seieren. Vi hadde så lyst til å være lykkelige, men nok en gang ble vi dypt skuffet.»
Og historien stopper ikke der. Dagen etter kom det rykter om at Algerie likevel hadde vunnet kampen – det marokkanske landslaget var diskvalifisert på grunn av doping! De falske ryktene ble spredt med lynets hastighet, og medførte ny euforisk feiring, enda mer intens enn dagen før. Selv om de lokale mediene dementerte ryktene gjentatte ganger, fortsatte festen i flere timer. «Det var rene galskapen. Kvinnene hylte av glede, bilene tutet. Alle kunne skrive under på at nyheten var offisiell, at selv Al Jazeera og Eurosport hadde bekreftet den. For en skam!», sukker Aziz Chellig, en 38-årig kjøpmann fra Oran. «Jeg trodde på det jeg også,» legger Hamid Mokrani til. «Det hjalp lite at en spak stemme inni meg minnet om at de samme ryktene hadde versert etter Algeries nederlag i VM i 1982 – jeg ville tro på dette. Det var likevel naivt å innbille seg at vi kunne kvalifisere oss til semifinalen. Alt går jo nord og ned for dette landet!»
Nederlaget mot yndlingsfienden Marokko, inntrykket av å ha gjort seg til latter og ydmykelsen når ryktene forstummet – samt de voldsomme batongslagene det tunisiske politiet ga algeriske supportere (ifølge offisielle tall ble nesten 60 såret, andre kilder hevder det var 200) – gjorde at den stumme mistrøstigheten som har preget det algeriske samfunnet siden slutten av 1990-tallet, kom opp til overflaten. Dette er et hardt prøvet samfunn, forklarer en minister under forhenværende president Houari Boumediene: «[…] sårene har langt fra grodd, og derfor venter man desperat på gode nyheter, en mulighet til å kunne le fritt og glemme disse ulykksalige årene med terrorisme og katastrofer.»
Tolv år etter at valgseieren til Den islamske redningsfront (FIS) ble annullert – en episode som markerte begynnelsen på den «algeriske natten» – klarer ikke folket lenger å skjule sin fortvilelse. «Det er mange følelser på spill. Man gråter for nesten ingenting. Et slående eksempel er bryllupsfeiringene. Folk er ikke så livlige som før, det virker som om de kjeder seg. Da terrorismen raste som verst, ville de tvert om slå seg løs for enhver pris. De grep hver minste anledning for å more seg. Det algeriske samfunnet er kanskje i ferd med å komme til live igjen, men det står opp fra de døde ikledd en grå maske,» sier en trist Yasmina T., statsansatt med utdanning fra Den nasjonale forvaltningshøyskolen, ENA. Flere sosiologer sier som henne at nostalgien for 1970- og 80-årene aldri har vært så sterk som nå. Et tegn på dette er det enorme antallet mennesker som samles ved gjenvisning av filmer eller sportsbegivenheter fra disse tiårene.
«Det er en fortvilelse som først og fremst rammer de voksne, de som har kjent et 'annet Algerie', et Algerie der det var utenkelig å måtte vokte seg for naboen eller ta til våpen for å beskytte slekt og venner,» sier den tidligere ministeren. «Det er først nå, når terrorismen langsomt forsvinner, at de legger merke til de skadene samfunnet har lidd. Vi har hatt en fryktelig tilbakegang hva menneskelige verdier, intellektuell nysgjerrighet og åpenhet mot resten av verden angår. Ærlig talt er det først nå, når vi ser tilbake på denne tiden, at vi lamslått innser omfanget av marerittet – jeg tenker da særlig på massakrene mellom 1996 og 1998.» Traumet stikker så dypt at samtlige generasjoner er merket av det.
Det gjelder også den aldersgruppen algerierne iblant kaller vieille France, som vanligvis var svært velstelt og formelt kledd i henhold til kleskoder nedarvet fra kolonitiden. De var alltid nybarberte, brukte slips og hadde nypussede sko, til tross for alt støvet i gatene. Nå har til og med disse begynt å la det skure, og er nå like uflidde i klærne som de yngre.
«Det som verre er,» sier en kjent algerisk allmennlege, «er at flere og flere av de som bygde det uavhengige Algerie, og som siden 90-tallet er blitt mer og mer marginalisert av systemet, ikke lenger bryr seg om helsetilstanden sin. Mange har gitt helt opp og venter bare på å dø.» Og de er ikke de eneste som har gitt opp. Selvmordsraten er en annen foruroligende faktor, som også vitner om algeriernes lede. Ifølge Foreningen for privatpraktiserende psykiatere, som organiserte et seminar i Alger i februar 2003, har «selvmord og selvmordsforsøk økt klart de siste fire-fem årene». De offisielle tallene vitner om to til fem selvmord og 34 selvmordsforsøk per 100 000. innbygger.
Dette nivået er riktignok 15 til 20 ganger lavere enn gjennomsnittet i de europeiske landene, men psykiaterne slår likevel alarm. De er enige med Dr. Mohammed Boudef, professor i psykiatri og overlege ved sykehuset i Annaba, som stiller seg kritisk til de offisielle statistikkene og mener de ikke gjengir virkeligheten. De kritiserer også fraværet av forebyggende tiltak. Algerie har kun ett mottaks- og forebyggingssenter for suicidale personer – og det ligger nettopp i Annaba. En dråpe i havet av angst og frykt fremkalt av ti års ekstrem vold i Algerie. «Ikke bare klarer ikke styresmaktene svare på hvorfor mordere forblir ustraffet og bortførte mennesker fremdeles er forsvunnet. De er også ute av stand til å sette i gang en skikkelig helsepolitikk som kunne redusere de psykiske og også fysiske konsekvensene av alle disse årene med strid,» fortsetter den algeriske legen, før han viser til en grufull statistikk: En million barn under 15 år skal ha vært ofre for eller direkte vitner til terroristenes voldshandlinger, og nesten ingen av disse får psykologisk oppfølging.
Algeriske ledere vil ikke vedkjenne seg omfanget av disse traumene; de foretrekker heller å snakke om hvor flinke de er til å gjøre slutt på volden. Ifølge en halvoffisiell rapport fra innenriksdepartementet, skal sammenstøt forbundet med terrorisme ha ført til mindre enn 1500 dødsfall i 2003, hvorav 450 bevæpnede islamister. Et tall som ifølge denne rapporten er lavere enn tallet på døde i trafikkulykker (4000 i gjennomsnitt), og på ingen måte sammenliknbart med det «svarte tiåret», da mellom 100 000 og 200 000 måtte bøte med livet.
Et tegn på nedgangen i motstanden fra radikale islamistiske organisasjoner er at de væpnede gruppenes geografiske stillinger er forandret. Skal man tro ledelsen for hæren, har disse gått i oppløsning etter nederlaget til Salafist-gruppen for forkynnelse og krig, GSPC. Den var lenge den best strukturerte av organisasjonene som ville felle regimet med våpen for å bygge en islamsk republikk. Den gamle «emiren» Hassan Hateb mistet sine menns tillit, og skal nå være isolert i Kabylia-regionen. Den nye lederen, Nabil Sahraoui, kalt Abu Ibrahim, skal imidlertid ha ført gruppen, som i begynnelsen av 2003 besto av rundt 500 menn, østover mot grensen. Den blodtørstige Væpnet islamsk gruppe, GIA, skal ikke ha flere enn et trettitalls avdelinger igjen, samlet i Mitidja-regionen, et sletteområde utenfor Alger. Flere andre opprørsgrupper, som Haoumet daâwa salafia (Forsvarerne av den salafistiske forkynnelse), skal imidlertid fremdeles være aktive i enkelte områder på landsbygda i vest.
«GIA kan ikke lenger stille opp flere kompanier på 100 mann hver,» forklarer en spesialist på sikkerhetsspørsmål som ønsker å være anonym. «Det nettverket av støttepersoner de hadde i byene, er for det meste blitt oppløst. På landsbygda har hæren tatt knekken på infrastrukturen deres gjennom sine tunge operasjoner. Noen små, men mobile grupper er imidlertid fremdeles aktive. De er hardbarkede, kjenner området godt, og kan fortsette å herje i flere år. De kan til og med utgjøre en reell trussel, dersom den politiske situasjonen forverrer seg igjen eller den politiske islamismen står opp fra asken.»
Algerierne er ikke uvitende om dette aspektet, men det er ikke det de først og fremst er opptatt av. De siste par årene har folk forsøkt å komme i gjenge igjen, starte et normalt liv, selv om det har vært unntakstilstand i landet siden 9. februar 1992. Avisenes forsider viser at den uavhengige pressen går god for tanken om at terrorismens dager er talte, og at portforbudenes redselstid, de falske veisperringene og til og med nattlige bortføringer utført av ukjente i politiuniformer, tilhører fortiden.
«Vi kan puste fritt nå. Jeg er ikke så redd som før», innrømmer Faysal R., en 40-årig ingeniør som bor i forstaden Ain Naadja, sørøst for hovedstaden. Men han smiler ikke. «En stund sov jeg praktisk talt aldri. Jeg lå hele natten og lyttet til lydene utenfra, gjettet på hvor ekkoene fra skuddsalvene kom fra, skvatt ved den minste lille knirking i trappen. Nå sover jeg bedre, men jeg er alltid litt engstelig før jeg går ut av huset om morgenen. I 1996 oppdaget jeg et avkappet hode plassert på bilen til en av naboene. Vi fant aldri ut hvem sitt hode det var.»
Medlemmene av opposisjonspartiene går gjerne med på at det er mindre vold, men de advarer mot å ta seieren på forskudd. «Folk er helt klart mindre redde. Det store flertallet har akseptert ideen om at de væpnede gruppene er slått,» forsikrer en ledende figur i De sosialistiske krefters parti, FFS (opposisjonsparti som er for en dialog med islamistene). «Man må imidlertid ikke tro at volden er helt forsvunnet. Selv om de store byene faktisk spares for attentater, er situasjonen ganske annerledes på landsbygda. Flere veier, særlig i vest og midt i landet, er fremdeles farlige, og isolerte grender er fremdeles bytte for nattlige mordere.»
Det mest foruroligende er økningen i kriminaliteten. Nyheter om grufulle mord og væpnede angrep dukker til stadighet opp i pressen. Også private næringslivsledere har innsett at de må forsvare seg mot denne «vanlige» volden. 35-årige Tewfik B. er forhenværende soldat. Da livet i militæret tok slutt hadde han ingen problemer med å finne jobb: Han beskytter privatpersoner. «Det er svart arbeid,» forklarer han, men det er godt betalt. «Når en kjøpmann fra landsbygda må reise til Alger med mye penger i kontanter, tar han kontakt med meg, og ganske ofte gjør jeg jobben sammen med to, tre gamle kolleger som trenger litt ekstra for å klare seg ut måneden.»
I mai 2003 ga Det nasjonale økonomi- og samfunnsrådet, CNES, ut en detaljert rapport om forverringen av kriminaliteten. Rapporten understreker fremveksten av strukturerte kriminelle organisasjoner, spesialisert i utpressing, tyveri, narkotikatrafikk og prostitusjon. Dette varselropet blir forsterket av militærpolitiets offisielle statistikker, som viser at nesten 5000 forbrytelser ble begått i løpet av de fire første månedene av 2003 – av disse var 407 voldskriminalitet (terrorisme ikke medregnet). Dette innebærer en økning på 35 prosent i forhold til 2002. Det verste er at myndighetene spår mer enn 100 prosent økning av kriminaliteten for 2004 og 2005. «Det er vanskelig å demme opp for dette,» medgir et medlem av CNES, som legger til at Alger og Oran er de farligste byene.
Utryggheten kan ikke alene forklare det algeriske samfunnets trøstesløshet. «Det at vi er deprimert er kun et symptom,» forklarer Rachid B., medlem i fagforeningen på industristedet Rouiba. «Algerierne er klar over dette: Selv om terrorismen er nedkjempet, har ingen gjort noe med de grunnleggende problemene. Mange tror at det hele kan begynne på nytt.» Det usunne politiske klimaet rett før årets presidentvalg er ikke uten skyld i all pessimismen. Siden sommeren 2003 har folk hatt følelsen av nok en gang å leve i en periode med usikkerhet som varsler om voldeligheter.
Løslatelsen av to forhenværende FIS-ledere, Abassi Madani og Ali Benhadj, åpnet gamle sår, og viste at spørsmålet om den politiske islamismens plass i samfunnet ennå ikke er avklart. «Fundamentalistene er der ennå,» sier en skeptisk journalist fra avisen El Watan. Både angrende syndere, tidligere ledere og aktivister i FIS stikker nå hodet frem igjen.» I Doha (Qatar) den 15. januar 2004 uttalte Madani at FIS ønsket å komme tilbake på den politiske scenen. Til tross for at islamistlederen egentlig hadde garantert myndighetene at han ikke skulle uttale seg offentlig før han reiste til Malaysia for å bli operert, holdt han en pressekonferanse hvor han annonserte et «fredsalternativ», som forutsatte en utsettelse av presidentvalget og amnesti til alle de fengslede islamistene.
Det som imidlertid foruroliget motstanderne av den politiske islamismen mest, var at Madani tok opp igjen sine ideer fra begynnelsen av 1990-tallet: Han krevde «valg av en ny suveren konstitusjonell forsamling som skal utarbeide en grunnlov for en ny republikk». Og denne nye republikken kunne garantere «full frihet så lenge det er innenfor de islamske prinsippenes rammer». Dette får feministene til å steile (se egen sak). De beklager sterkt islamismens gjenoppstandelse, særlig i en situasjon preget av ubesluttsomhet fra de virkelige makthaverne.
«Folk er urolige fordi hæren paradoksalt nok gir uttrykk for at den ikke vil velge side i striden mellom president Abdelaziz Bouteflika og hans motstandere,» forklarer lederskribenten Saadoune al-Maqari i avisen Le Quotidien d’Oran. Denne nølingen blir tolket som et svakhetstegn som kan føre til at volden igjen blusser opp. «Det verste er at den politiske situasjonen er uforståelig for mannen i gata,» fortsetter al-Maqari, og viser til den bitre striden om kontroll av partiet Nasjonal frigjøringsfront, FLN.
Det tidligere eneveldige partiet slites mellom to klaner. På den ene siden står «legitimistene», samlet rundt den tidligere statsministeren Ali Benflis, som også er kandidat til presidentvalget. På den andre siden står de som skal «sette ting på plass igjen», tilhengere av nåværende president Bouteflika. De vil på ny ta kontroll over dette partiet som 30. desember 2003 ble pålagt av domstolen i Alger å legge sin aktivitet på is.
Det hele er en storslagen farse med regionale undertoner: Bouteflika er opprinnelig fra vest, Benflis fra øst. Algerierne klarer imidlertid ikke å le av dette, for det er så altfor representativt for et politisk liv i full oppløsning. I tillegg til alt dette kommer den svært spente situasjonen i Kabylia, hvor stammerådene har besluttet å boikotte valget. Bouteflikas motstandere truer for øvrig også med boikott, for å protestere mot den forutinntatte ledelsen, som blindt følger innenriksminister Yazid Zerhounis ordre. Med mindre hæren til slutt bestemmer seg for å utsette valget.
«Denne politikken for politikkens skyld interesserer meg ikke. Det er uansett allerede avgjort hvem som vil vinne,» skyter den 25-årige oversetteren Nawal inn. Midt i den dystre atmosfæren som gjennomsyrer Algerie, er hun representant for en generasjon som skaper optimisme blant flere observatører. Hun var tidligere ansatt i Khalifa-banken, og etter at den gikk konkurs fant hun en ny jobb som er halvveis svart, halvveis lovlig hos en privat importør. «Khalifa prøvde å få noe gjort. Alle de unge drømmer om å gjøre som han. Han burde aldri gått inn i politikken,» slår hun fast, og oppsummerer ungdommens syn på den falne millionæren. Hun holder på den jobben hun har, men går på «intervju etter intervju» for å finne noe bedre. «For 1000 dinarer høyere lønn bytter jeg jobb. Det er bare sånn det er,» legger hun til. Hun vil imidlertid ikke prøve lykken i utlandet – ikke ennå: «Hvis jeg reiser en dag, skal jeg ha mye erfaring og nok penger. Jeg har ikke lyst til å leve i elendighet, sånn som alle haragas (papirløse innvandrere) gjør.»
Foreldrene til Nawal, som er statsansatte, innrømmer at de er forfjamset over disse holdningene. «Den generasjonen spør ikke – den tar,» er farens analyse. «Nawal var ti år gammel da opprørene i 1988 brøt ut. Hele ungdomstiden hennes har vært merket av vold. Hun har ikke de samme holdepunktene som vi har.» Pressen opplever det samme fenomenet, forklarer Saadoune al-Maqari: «De unge frilanserne oppfører seg iblant som rene kremmere. De har en bestillingsbok, og forhandler med flere aviser for å selge én artikkel. For dem er det helt normalt.»
Disse gruppene er mer diskrete enn Khalifa, og som ekspertene i tidsskriftet Nord Sud Export skrev i 2003, føler de ingen som helst tilknytning til «sosialismen». De er tilhengere av en absolutt liberalisme og sliter sakte men sikkert ned en samfunnspakt som allerede er dårlig stilt etter 1990-tallets økonomiske reformer. «Ettersom de ikke har kunnet engasjere seg i partier eller fagforeninger, har ikke denne ungdomsgenerasjonen noen politisk eller faglig bevissthet,» sier økonomen Ali Chouarbia. «De kommende årene vil være utslagsgivende for den nye økonomiske modellen. Hvis de sosiopolitiske aktørene forblir passive, vil landet litt etter litt gå inn i en laissez faire-æra som vil øke ulikhetene.»
Den sosiale tilstanden i forkant av presidentvalget bekrefter denne bekymringen. I 2003 har Algerie håvet inn mer enn 24 milliarder dollar på utenlandshandel, og valutareservene har kommet opp i over 30 milliarder dollar. Ingen har sett noe liknende siden 1962, men den halvparten av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen får liten glede av dette. Pensjonerte, offentlig ansatte og arbeidsledige overlever kun takket være familiesolidaritet. «Jeg har regnet ut at lønnen min bidrar til å livberge 20 mennesker. Det er dobbelt så mange som for ti år siden,» forteller en ingeniør som jobber for Sonatrach, det mektige oljeselskapet. Hans to sønner på 28 og 30 år er begge arbeidsledige, og han må ta seg av dem, en søster og hennes fire barn, samt flere slektninger fra hjemstedet som ikke ville overlevd uten hans hjelp.
Andre er ikke så heldige. De siste årene har algerierne kunnet se at det finnes hjemløse iblant dem. I hovedstaden og de store byene streifer hele familier rundt i gatene, på jakt etter mat. «De store idealers Algerie er passé. Vi lever definitivt i et samfunn med store sosiale skiller,» sier den forhenværende ministeren under president Boumediene. Og han konkluderer: «Den galopperende fattigdommen kan på kort sikt legge til rette for en oppblomstring av vold og terror.»
Zohra M. er 42 år gammel og arbeider i et laboratorium. Hun er enslig, i likhet med 20 prosent av de algeriske kvinnene som bor i byer (de vil utgjøre 30 prosent i 2010). Hun bor alene i en boligblokk i sentrum av Alger. Regelmessig opplever hun at anonyme personer skriver ondsinnede bemerkninger på døren og postkassen hennes. «Tankegangen til disse idiotene er enkel,» sukker hun. «Det at jeg bor alene betyr at jeg er en kvinne som er lett på tråden. Gudskjelov har jeg en bror som kommer og besøker meg med jevne mellomrom. De som skulle være fristet til å gå til angrep på meg vet at jeg har en mann i familien.»
Zohra M. føler likevel at hun er nødt til å være diskret, og kan ikke engang tenke på å invitere venner hjem til seg, og i alle fall ikke en eventuell beiler. «Det ville være å underskrive min egen dødsdom,» sier hun og minner om at angrep på enslige kvinner er mangedoblet de senere årene, uten at myndighetene løfter så mye som en finger for å gjøre noe med det. Snarere tvert om. Gjerningsmennene bak et barbarisk angrep på enslige kvinner i Hassi Messaoud i juli 2001 ble praktisk talt ikke rettsforfulgt, og byer og landsbyer i Algerie er regelmessig vitner til denne typen angrep. Som oftest er gjerningsmennene religiøse menn som handler i sedelighetens navn, og ofrene er kvinner som kun er skyldige i én ting: å bo alene.
«Økningen av antall enslige kvinner er en alvorlig realitet som krever av styresmaktene at de reagerer raskt, hvis vi skal unngå at samfunnet fører voldstendensene sine over på dem,» advarer en dommer som mener det haster med å kvitte seg med den gjeldende familieloven. Denne sørgelig berømte lovteksten – som blant annet tillater flerkoneri og setter algeriske kvinner under menns formynderskap hele livet – vi snart fylle 20 år. Den ble vedtatt 9. juni 1984 av parlamentarikere fra Nasjonal frigjøringsfront (FLN), som den gangen var det eneste eksisterende partiet.
Feministorganisasjonene i Algerie mobiliserer til dette jubileet, og med slagordet «20 år, barakat!» (20 år, nok er nok!) krever de at denne loven oppheves fullstendig. «Terrorismens nederlag har ikke endret noen verdens ting, kvinnenes situasjon er fremdeles den samme,» sier journalisten Nadia opprørt. «Makthaverne har brukt oss for å skaffe støtte i utlandet, men nå vil de ikke risikere noe som kan vekke islamistene til live!»
Kandidatene til presidentvalget foretrekker nemlig å uttrykke seg vagt når det gjelder kvinners rettigheter. De er klar over hvor viktig islamistenes stemmer er, og de streber etter å oppnå støtte fra de «presentable» religiøse partiene, som Samfunnsbevegelsen for fred, MSP (tidligere Hamas). Ingen av kandidatene har derfor våget å nevne noe om at familieloven bør oppheves, ikke engang at den bør revideres. President Bouteflika ga våren 2003 til kjenne at han skulle endre denne loven, men har siden ikke gjort noe med det.
På dette området er Algerie dårligst i klassen i Nord-Afrika, etter at kong Mohammed VI av Marokko bestemte at deres Moudawana, marokkanernes familielov, skulle reformeres.
Boumediene, hvis egentlige navn var Mohamed Boukharouba, var president i Algerie fra 1965 til sin død i 1978. Landet var svært stabilt under hans styre, med jevn økonomisk vekst og internasjonal påvirkningskraft. O.a.
«Gamle Frankrike»–fast fransk uttrykk for å betegne en foreldet, svært raffinert høflighet og medfølgende stil. O.a.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
