Nord-Amerika

Mot en ny oljekrise

OLJEMARKEDET: Sabotasjeaksjoner mot oljeanlegg i Irak og attentater i den saudiarabiske oljesektoren skaper uro på oljemarkedet. Men det er ikke bare terrorfrykt som skaper høye oljepriser. I bakgrunnen lurer trusselen om en kommende knapphet.

Hva er årsakene til den kraftige økningen i oljeprisen den siste tiden? Er det et midlertidig konjunkturfenomen eller begynnelsen på en syklus med varig økning av energiprisene? Eller er det, som noen frykter, et forvarsel om en ny og stor oljekrise, fremprovosert av at tilbud og etterspørsel utvikler seg i forskjellig takt?

Disse spørsmålene og bekymringene er svært aktuelle etter at oljemarkedet begynte å koke to måneder etter invasjonen av Irak i mars 2003. Enkelte eksperter håpet på at invasjonen ville medføre en rask vekst i irakisk oljeproduksjon og en nedgang i oljeprisen til rundt 20 dollar fatet. Den totalt uventede stigningen i oljekursen begynte å gå enda raskere tidlig på våren 2004, i en periode da etterspørselen på verdensbasis opplevde en produksjonsnedgang på rundt to millioner fat per dag.

Nedgangen i oljeprisene i etterkant av OPEC-møtet 3. juni 2003 og nyheten om at oljelagrene i USA vokser, var ikke nok til å få bekymringene til å forsvinne. Etterspørselen i verden vil vokse igjen i månedene som kommer, og faktorene som fikk oljeprisen til å eksplodere og komme opp i mer enn 40 dollar fatet, er i all hovedsak fortsatt tilstede. Disse faktorene berører både den geopolitiske situasjonen i verden og markedets mekaniske spill.

Hvis situasjonen i Irak hadde vært annerledes og Saudi-Arabia fortsatt var skånet for attentater, ville oljeprisen naturligvis ikke ha skutt i været så raskt som den har gjort. I Irak har mangelen på sikkerhet og gjentatte sabotasjeaksjoner mot oljeinstallasjoner ført til at produksjonen falt til 1,33 millioner fat per dag i 2003 (mot 2,12 millioner fat per dag i 2002, året før krigen brøt ut). Til tross for en økning til 2,3 millioner fat per dag i mai 2004, ligger produksjonen fortsatt godt under nivået fra perioden 1999-2001.

For øvrig er kontrakter som ble inngått av det gamle regimet med en rekke internasjonale selskaper lagt på is. Disse kontraktene dreide seg om utnytting av nye oljeforekomster med sikte på en fordobling av produksjonen i løpet av seks til åtte år. I Saudi-Arabia, verdens fremste oljeeksporterende land, har flere attentater den siste tiden skapt sjokkbølger, spesielt attentatene rettet mot et petrokjemisk kompleks og oljeområder.

Rekken av attentater skaper naturlig nok frykt for gjentakelse i Saudi-Arabia, Irak og andre steder i Golfen, med forstyrrelser og avbrudd i eksporten som mulige konsekvenser. Den store forskjellen i forhold til det som skjedde i 1973 og i 1979 er at det i dag ikke er snakk om noen embargo fra de sittende regjeringenes side, eller et politisk regimeskifte som i Iran etter revolusjonen i 1979. I dag dreier det seg om fullstendig uforutsigbare terroraksjoner, gjennomført av ansiktsløse grupper. Og det som verre er: Truslene om destabilisering som saudiarabiske styresmakter nå konfronteres med, svekker landets muligheter til å fortsatt spille en dominerende rolle i å dekke verdens oljebehov.

I det store og hele er spenninger som følge av den forverrede situasjonen i Irak og i Saudi-Arabia for en stor del årsak til den siste økningen i oljeprisen – et «risikotillegg» som anslås til mellom 6 og 10 dollar fatet, avhengig av omstendighetene. Dette inkluderer like mye økningen i forsikringsutgifter som tap i forbindelse med spekulative terminforretninger som de store investeringsbankene har brukt flere titalls milliarder dollar på.

Den spente geopolitiske situasjonen og spekulative kjøp har forsterket tendensen til prisøkning, som i virkeligheten har sine dypeste røtter i utviklingen av tilbud og etterspørsel. Tre faktorer bør her fremheves:

Den ene, som man har en tendens til å glemme, er knyttet til de konsekvensene etniske konflikter og streikebevegelser i Nigeria har for den nigerianske oljeproduksjonen. Streiken som lammet oljeindustrien i Venezuela i 2003 førte også til en kraftig nedgang i oljeproduksjonen i dette landet.

Den andre faktoren er å finne i flaskehalsen når det gjelder raffinering av olje i de store oljeforbrukende landene. På grunn av underinvestering de siste årene ligger dagens kapasitet på verdensbasis under 83,6 millioner fat per dag, det vil si litt mer enn etterspørselstoppen på 82,5 millioner fat per dag, som ble registrert i februar 2004. I tillegg er ikke denne kapasiteten strukturert slik at den kan håndtere utviklingen i etterspørselen av raffinerte oljeprodukter. Dette er spesielt tilfellet i USA, som forbruker så mye som 9,6 millioner fat hver eneste dag, og hvor bensinmangelen begynte å gjøre seg gjeldende i begynnelsen av «the driving season» i mai, noe som igjen førte til prishopp. Prisøkningen når det gjelder raffinerte oljeprodukter har naturlig nok trukket opp råoljeprisen.

Den tredje faktoren er avgjørelsen OPEC annonserte 10. april om å redusere taket for oljeproduksjon til 23,5 millioner fat per dag. Denne avgjørelsen, og de kraftige protestene den skapte i de industrialiserte landene, førte til økte spenninger og forsterket prisøkning. Likevel har ikke OPEC-landene redusert sin reelle produksjon, og det globale tilbudet har derfor fortsatt vært tilstrekkelig for å møte etterspørselen.

Dette illustrerer ugjennomtrengeligheten som preger statistikkene i oljemarkedet. Hvor overraskende det enn kan høres ut, offentliggjør OPEC-landene tallmateriale om sin reelle produksjon flere måneder på etterskudd. Dette opprettholder forvirringen omkring de teoretiske produksjonskvotene og den reelle produksjonen som generelt sett overstiger kvotene. Operatører og observatører må derfor leke en merkelig form for gjemsel: Denne svært vanskelige øvelsen består i å spore bevegelsene til oljetankere som forlater lastehavnene, samt å forhøre seg med sekundære kilder for å anslå, så godt det lar seg gjøre, hvor mye olje de eksporterende landene virkelig produserer per dag.

Mangelen på gjennomsiktighet gjelder ikke bare det reelle produksjonsnivået. Den kompliserer også problemet med produksjonskapasitet og utviklingen av ikke-utnyttet kapasitet i de ulike eksportlandene. Dette er et spørsmål som blir spesielt viktig når den ikke-utnyttede kapasiteten er liten, slik tilfellet er i dag.

Ifølge de mest pålitelige anslagene er den ikke-utnyttede kapasiteten i verden i størrelsesorden 2,5 til 3 millioner fat per dag. Mesteparten befinner seg i Saudi-Arabia, mens landene som ikke er medlemmer av OPEC og de fleste medlemslandene utnytter sin kapasitet maksimalt.

Det skal altså ikke mer til enn en kraftig forstyrrelse i saudiarabisk eller irakisk oljeeksport, eller en streik eller alvorlig ulykke i et av de andre store eksportlandene for å skape et underskudd i tilbudet og et nytt feberutbrudd på markedet. Disse risikoscenariene har også bidratt til det siste prishoppet, i tillegg til at den forventede økningen i etterspørselen i løpet av andre halvdel av 2004, vil svekke den lille tilleggskapasiteten som fortsatt er tilgjengelig.

Et annet stort, svart hull i oljestatistikkene er skepsisen knyttet til den informasjonen som offentliggjøres om påviste oljereserver, samt hvorvidt man kan feste lit til de kort- og langsiktige prognosene om tilbud og etterspørsel i verden. Når et internasjonalt børsnotert selskap som Shell i løpet av noen få måneder nedskriver omtrent en fjerdedel av sine oljereserver, er det ikke overraskende at det stilles spørsmålstegn ved tallene som offentliggjøres av andre private storselskaper.

Mer alvorlig er tvilen som i flere år har hersket rundt de offisielle statistikkene for påviste oljereserver i Russland og de viktigste OPEC-landene. For de reservene som betraktes som påviste er ikke bekreftet av uavhengige instanser. Problemet har store dimensjoner: De påstått påviste reservene til de åtte største statlige oljeselskapene i OPEC-landene tilsvarer i prinsippet 662 milliarder fat, mot bare 57 milliarder fat for de åtte største internasjonale selskapene. Uroen ble ytterligere forsterket av den nylige kontroversen rundt Simmons-rapporten om statusen for oljeforekomstene i Saudi-Arabia og de reelle mulighetene for å utvikle det saudiarabiske oljeselskapet Saudi Aramcos reserver. Disse utgjør nesten en fjerdedel av de totale reservene i verden.

Etterspørselen etter olje antas å stige fra 80,3 millioner fat i 2004 til opp mot 120 millioner fat i 2025, det vil si det dobbelte av nivået for 30 år siden. Kan tilbudet følge samme utvikling? Det er bare Midtøsten som kan sørge for hoveddelen av tilbudet, og produksjonen i denne delen av verden må altså mer en fordobles frem mot 2025 dersom man skal hindre oljemangel. På mellomlang sikt er hindringene for dette først og fremst politiske. En slik produksjonsvekst forutsetter et politisk klima som er vennlig innstilt til kolossale investeringer, som anslås til nærmere 27 milliarder dollar per år i regionen. Dette er svært langt unna situasjonen slik den er i dag. På lengre sikt er det store spørsmålet, som ingen har svar på verken når det gjelder Midtøsten eller andre steder: Når vil produksjonen nå toppen og starte sin ugjenkallelige tilbakegang i land etter land?

Debattene som fant sted på den internasjonale konferansen organisert av Association for the Study of Peak Oil (ASPO) i Berlin i mai, er ikke spesielt beroligende. Uansett hva representanter for de respektive «optimistiske» og «pessimistiske» retningene måtte hevde, er oppdagelsene av nye forekomster sjeldne og stadig mindre. En eneste gigantisk forekomst (oljefeltet Kashagan i Kasakhstan) er oppdaget de siste 30 årene, og de nye funnene veier ikke opp for den mengden olje som utvinnes hvert år. Som en geolog så fint har sagt det: Oljeutvinningen kan sammenlignes med en jaktekspedisjon hvor teknologiske fremskritt har gitt jegeren mulighet til å forbedre sine våpen, mens viltet er blitt stadig mindre og sjeldnere.

En annen kjensgjerning det kan være verdt å understreke: Fra 2001 til 2025 vil den sterke økningen i etterspørselen på verdensbasis kombinert med nedgangen i reserver og produksjon i de industrialiserte landene, øke USAs avhengighet av oljeimport fra 55,7 prosent til 71 prosent. Vest-Europas importavhengighet vil øke fra 50,1 prosent til 68,6 prosent og Kinas fra 31,5 prosent til 73,2 prosent – for ikke å glemme de andre oljeimporterende landene. Denne økende avhengigheten på et område som er så livsviktig som energi, forklarer «krigen for olje» som stormaktene og deres oljeselskaper fører for å skaffe seg kontroll over reservene i Midtøsten, Afrika og Sentral-Asia, ikke minst den siste krigen mot Irak.

Det er altså ikke uten grunn at tolkningen av oljeprisøkningen den siste tiden har skapt debatt: Er ikke dette et forvarsel om en stor oljekrise, som før eller siden vil utløses av at etterspørselen øker jevnt og trutt, mens produksjonskapasiteten taper seg?

Utviklingen av produksjonskapasiteten i årene som kommer er like avhengig av politisk stabilitet, spesielt i Midtøsten, som av størrelsen på de reservene som fortsatt finnes. På lengre sikt vil reservene brukes opp – sakte men ubønnhørlig – og man slipper til syvende og sist ikke unna en gradvis overgang til andre energikilder enn olje.

I tillegg til politisk stabilitet krever denne overgangen at energiprisene er attraktive nok til å muliggjøre globale energiinvesteringer av den størrelsesorden Det internasjonale energibyrået har anslått, nemlig 16 480 milliarder dollar (2000-dollar) i perioden 2001-2030, så vel i olje- og gassindustrien som i utvikling av andre energikilder. I den forstand kan man si at bekymringene som følge av den siste oljeprisøkningen er en velsignelse i den grad den gjør slutt på den generelle bedøvelsen rundt disse spørsmålene – en bedøvelse som opprettholdes av at tilbudet hittil har vært mer enn tilstrekkelig og av en oljepris som heller ikke på dagens nivå overstiger (i konstante dollar) rekorden som ble satt for et kvart århundre siden.





1 OPEC består av elleve land: Saudi-Arabia, Irak, Iran, Kuwait, Qatar, De forente arabiske emirater, Algerie, Libya, Nigeria, Venezuela og Indonesia.




2 Uncharted Seas: 2004 Energy Markets, juni, 2004.
3 Se Yahya Sadowski, «Krig for olje?», Nordiske Le Monde diplomatique, april 2003.

Posted on

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver