Dyreverngeriljaens frigjøringskamp

I USA advares farmasøytiske laboratorier og bioteknologiselskap mot mulige angrep fra dyrevernaktivister. FBIs nye moteord for å beskrive disse radikale aktivistene er «øko-terrorister».

Robin Webb møter oss på en pub i Nottingham. Han er ulastelig antrukket i dress («med syntetiske fibre», som han øyeblikkelig presiserer), og minner mer om en fredelig pensjonist enn en gal dyrevernforkjemper av den typen Brad Pitt spiller i filmen 12 Monkeys.1 Webb er offisiell talsmann for Animal Liberation Front (ALF), en undergrunnsgruppe ettersøkt av Scotland Yards og FBIs antiterroravdelinger. «ALF er uovervinnelig. Staten kan ikke fengsle en tanke», forklarer den forhenværende fagforeningsmannen Webb, som ble militant veganer2 da han en morgen for 25 år siden gikk forbi et slakteri. «Alle som gjør noe for å redde dyr eller skade dyremishandleres private eiendom – alt fra vindusknusing til ildspåsettelse, så lenge verken mennesker eller dyr kommer til skade – kan velge å ta på seg skylden for dette på internett i ALFs navn. Vi vil da til gjengjeld støtte dem hvis de blir arrestert.» Denne desentraliserte organiseringen gjør det vanskelig for politiet å infiltrere og rulle opp ALF. «IRA opererer også med autonome enheter, men de har en sentral, identifiserbar ledelse. ALF har ikke noe slikt. Det nytter ikke å arrestere meg for å kneble organisasjonen», sier talsmannen fornøyd. I 1995 satt han syv måneder i fengsel.

Siden ALF ble grunnlagt i 1976, har 200 aktivister blitt fengslet, og organisasjonen har gjennomført tusenvis av aksjoner. ALF hevder til og med at de har en rekke martyrer. En av dem, Barry Horne, døde av en sultestreik i fengsel i november 2001. Han sonte en dom på 18 år for å ha gått til angrep på en pelsbutikk. Slik Webb ser det, ofret han seg «for å frigjøre de som ikke kan beskytte seg selv» – dyrene.

Storbritannia har alltid vært et foregangsland hva dyrs rettigheter angår. Verdens første dyrevernforening og verdens første lov mot dyremishandling så dagens lys her i 1820-årene. I fjor samlet den britiske dyrevernorganisasjonen Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA – grunnlagt i 1840) inn 80 millioner pund3 fra nesten 300 000 givere.

Fra 1960-årene har en fraksjon av denne bevegelsen (som har tilhengere fra alle lag av samfunnet) satt hardt mot hardt. I 1963 ble Hunt Saboteurs Association (HSA) grunnlagt i Sør-England. «HSA gikk imellom jegere og bytte for å redde dyrene, og samtidig presse Parlamentet til å forby jakt», mimrer Webb. «I 1973 begynte en liten gruppe med Ronnie Lee i spissen å sette fyr på jegernes kjøretøy. Senere gikk de også til angrep på viviseksjonslaboratorier4 og pelsbutikker, og tok navnet Band of Mercy.»

Tre år senere byttet de navn igjen. Denne gangen til Animal Liberation Front. «Frigjøringsbevegelsene var virkelig på moten på denne tiden, i Latin-Amerika og Irland. Slik ALF ser det kan enkeltstående voldsepisoder legitimeres såfremt målet er å oppnå rettferdighet. De kreftene som ville oppheve slaveriet og senere de som kjempet for kvinners rettigheter måtte også ty til sivil ulydighet. I tillegg er Alf en vanlig forkortelse for Alfred, så de som avlyttet våre telefonsamtaler hadde en vanskelig jobb med å forstå hva vi snakket om.»

ALF har et konkret mål med sine attentater og trusler – de vil gjøre det for dyrt for «dyremishandlerne» å beskytte seg. Flere hundre aktivister er villige til å bryte loven for Sakens skyld. CV-en deres taler for seg selv: vindusknusing, angrep på fiskeforretninger for å redde «hummer som ble kokt levende», ildspåsettelse av slakterier og pelsbutikker, trakassering av sirkus og dyrehager, angrep på minkfarmer av maskerte kommandogrupper for å sette fri dyrene (selv om disse rovdyrene gjør enorm skade på den omliggende faunaen når de først er sluppet fri), angrep på viviseksjonslaboratorier og oppdrettsfarmer, trakassering av ansatte hjemme hos dem – steinkasting på ruter, ramponering av biler – ildspåsettelse av slakterienes kjølebiler… ALF tar regelmessig på seg skylden for slike operasjoner både i USA og Nord-Europa.

Noen ganger går det imidlertid for langt. I oktober 1999 bortførte bevæpnede menn journalisten Graham Hall, som holdt på med en sak om ALF for Channel 4. Kidnapperne brant bokstavene A, L og F inn på ryggen hans med smijern. I februar 2002 førte bombetrusler mot aksjonærer i HLS-laboratoriet til evakuering av flere tusen mennesker. I begynnelsen av 2001 ble HLS-direktør Brian Cass og et medlem av ledelsen angrepet av maskerte menn, og samme år ble en oppdretter og en liten jente på seks år alvorlig skadet av en brevbombe. Flere andre som er direkte ansvarlige for eller medskyldige i dyrs lidelser mottar jevnlig dødstrusler og trusler om kidnapping rettet mot barna deres. Andre igjen opplever at brev som anklager dem for pedofili spres i nabolaget.

To grupper «øko-krigere», Animal Rights Militia (ARM) og Justice Department (JD) forsvarer bruk av vold mot dem som torturerer dyr. Trolig opererer de samme ekstreme økologistene for både ALF, ARM og JD. De velger tilhørighet alt etter hva slags aksjon de har utført. Nesten 2000 toppsjefer med firmaer som kan knyttes til dyremishandling har fått regjeringen til å gå med på at adressene deres fjernes fra det britiske handelsregisteret. Et av de potensielle målene, direktør Mark Matfield ved Research Defence Society (RDS) beroliger seg med at «eksplosjonen som skadet den lille jenta5 også var til skade for ekstremistene: Nå passer de ekstra godt på ikke å skade noen. Det dreier seg mer om å skremme – de har aldri drept noen.» Og ser vi bort fra Barry Horne, er de eneste som har mistet livet i denne kampen to «jaktsabotører» og en kvinne som protesterte mot eksport av levende storfe. De ble alle tre overkjørt.

Etter 30 års kamp, kan ALF vise til bemerkelsesverdige resultater: Det er nå nærmest umulig å finne pelsjakker i Storbritannia, og de siste årene er flere gårder som driver med avl av hunder og katter til bruk i dyreforsøk slått konkurs. I januar 2004 så Cambridge University seg nødt til å gi opp et laboratorieprosjekt innen neurologi, der grusomme forsøk skulle utføres på primater.6 Mel Broughton, en venn av Barry Horne som har sonet fire år for oppbevaring av eksplosiver, samkjørte over internett en presskampanje mot bedrifter som samarbeidet med aktørene i dette prosjektet. På tre år skjøt utgiftene i været, fra 24 til 32 millioner pund. Dette ble for dyrt for Cambridges administrasjonsråd, som til slutt måtte kaste inn håndkleet, til stor fortvilelse for statsminister Tony Blair, bekymret for forskningens utvikling, og Mark Matfield, som omtaler dette som «en mørk dag for pasientene». Mel Broughton har nå planer om å gjøre slutt på et liknende prosjekt ved Oxford University: «De kan venne seg til en demonstrasjon i året, men ikke til konstant press på aksjonærer og leverandører», forklarer han. I mars i fjor trakk firmaet Travis Perkins seg rimelig raskt fra Oxford-prosjektet etter å ha blitt kontaktet av dyrevernere.

Øko-geriljaens hovedfiende, Huntingdon Life Sciences (HLS) – Europas største viviseksjonslaboratorium, en regulær festning omgitt av piggtråd – er imidlertid fremdeles i full aktivitet. De har i fire år holdt stand mot dyrevernerne (som ikke nøler med å sammenlikne laboratoriet med en konsentrasjonsleir). Direktør Brian Cass, en av ALFs verste fiender i 20 år, har ikke tenkt å gi opp: «Jeg tror på det jeg gjør. Resultatene fra dyreforsøkene er unektelig en velsignelse for pasientene». I HLS-laboratoriet i Cambridgeshire brukes 70 000 dyr årlig i forskjellige forsøk for verdensindustrien. En av laboratoriets høyere ansatte presiserer: «85 prosent er fisker eller gnagere. Hunder og aper utgjør ikke mer enn en prosent av det totale antallet». Noe som likevel tilsvarer 700 torturerte hunder og aper hvert år…

Da journalisten Zoe Broughton i 1996 fikk jobb som assistent ved HLS, gjemte hun et ørlite kamera under blusen. I mars 1997 viste Channel 4 resultatet av hennes seks måneder lange arbeid, en dokumentar med tittelen «Et hundeliv». TV-publikummet fikk se laboratorieansatte slå beaglehunder for å ta blodprøver av dem, mens likegyldige kolleger bare så på. Labour, som var midt i valgkampen, trakk tilbake støtten de ga HLS, og flere av laboratoriets kunder opphevet kontraktene de hadde med laboratoriet. To ansatte ble avskjedighet og stilt for retten, og myndighetene inndro gruppens lisens til å drive med dyreforsøk i seks måneder. Ledelsen ble kastet, og Brian Cass, forhenværende leder for Covance-laboratoriet, fikk direktørjobben.

Vi får besøke HLS, og får inntrykk av at hundene nå behandles korrekt – idet vi kommer inn til dem, løper de mot oss for å bli klappet. En av dem skjelver imidlertid av skrekk når vi nærmer oss… Burene deres er rene, og står sammen to og to for at hundene ikke skal føle seg ensomme. De går tur i en halvtime hver dag… i en korridor. De laboratorieansatte virker imøtekommende, men under denne positive overflaten har lite egentlig forandret seg: Hver dag får hundene i seg forskjellige produkter, blandet i maten eller ved hjelp av en inhaleringsmaske. Og alle som en vil de tas av dage for post-mortem-undersøkelser, uten noensinne å ha levd i frihet. En vitenskapsmann som kom hit etter skandalen i 1997, sier det slik: «Selvfølgelig har de ikke bedt om å være her, men vi behandler dem så godt vi kan. Hvis vi stresser dem, vil det uansett bare føre til kliniske effekter som ødelegger testresultatenes troverdighet. Ingen av oss liker å bruke hunder som forsøksdyr, men det fins ikke noe alternativ.»

Ifølge en annen forsker kan imidlertid dverggriser brukes i stedet for hunder. «Men vi har mye mer kunnskap om beaglehundenes reaksjoner, ettersom de er blitt brukt i forskning helt siden 1960-årene», forklarer han. En annen legger til: «Slik situasjonen er nå, ville det vært fordelaktig for vårt image å bruke griser snarere enn hunder, men fra et vitenskapelig standpunkt kan det ikke forsvares.» Cass prøver å relativisere tallene og lidelsene litt: «750 millioner dyr drepes hvert år for å bli til mat, mens bare tre millioner tas av dage i forbindelse med forskning. Det er et spørsmål om kulturell kontekst: I Korea spiser man hunder, mens vi i Storbritannia samler inn mer penger til forhenværende galopphesters velvære enn til foreldreløse barn. Og forholdene for forsøksdyrene er langt bedre her enn i Frankrike!» I 1997 ble dyreforsøk i forbindelse med kosmetikkvarer forbudt i Storbritannia, mens det i Frankrike, der kosmetikkindustrien står mye sterkere, fremdeles er lov.

Lekkasjer har likevel avslørt at flere grusomme forsøk finner sted ved HLS: I 2003 ble KFK-gass testet på hunder – 15 år etter at disse gassene ble forbudt.7 Ifølge liknende kilder testet laboratoriet for ikke lenge siden medisiner mot benbrudd på oppdrag fra et japansk firma: 37 hunder endte opp med brukne bein.

HLS sier de gjør dette fordi alle farmasøytiske og industrielle varer ifølge britisk lov (Medecine Act fra 1968, sterkt preget av thalidomide-skandalen8) må testes på to typer pattedyr – som oftest rotter og hunder – før de slippes løs på markedet. Dette for å unngå uønskede virkninger på mennesker og miljø. Situasjonen er imidlertid mer kompleks enn som så, noe denne kommentaren fra en kilde i det britiske innenriksdepartementet viser: «Loven krever ikke dyreforsøk dersom sikker informasjon kan skaffes til veie på andre måter. De fleste antar imidlertid at dyreforsøk formodentlig er nødvendig for å sikre effektive og ufarlige varer.» Formodentlige antagelser, men ingen vitenskapelig sikkerhet. Motstanderne av viviseksjon kan vise til flere eksempler der medisiner har hatt bivirkninger på mennesker, men ikke på dyr, og vice versa.9

Robert Combes er vitenskapelig direktør ved Fund for the Replacement of Animals in Medical Experiments (Frame). Hans forskningsgrupper søker alternativer til dyreforsøk – deres langsiktige mål er å få en definitiv slutt på slike forsøk. Frame mottar økonomisk støtte fra dyrebeskyttelsen, men også fra farmasøytindustrien (noe som gjør dem til et «legitimt mål» for ALF). Ifølge professor Combes, må troen på at dyreforsøk er nødvendig ses i sammenheng med en «vitenskapelig konservatisme»: «Grunnforskningen er ikke interessert i alternativene. Datasimulering, som har et enormt potensial, tas for eksempel ikke nok i bruk.» Men utover mangelen på vilje er det også et spørsmål om penger: «I Japan og USA er dyreforsøk obligatorisk. I tillegg er det enklere med dyreforsøk – alternativene prioriteres ikke», forklarer professoren. Vår kilde i innenriksdepartementet kan bare bekrefte: «Bedriftene vil selge sine varer i flere land, og velger forsøksmetode deretter.»

Farmasøytindustrien snakker mye om viviseksjonens sørgelige nødvendighet, men er lite villig til å investere i alternativene. HLS gir en symbolsk sum til Frame, og det kringkaster de høyt og tydelig. Helse er en industri, og HLS er en underleverandør for bedrifter som følger en profittlogikk: De vil lansere en vare på markedet på billigst mulig vis, og samtidig forsikre seg om at de har ryggen dekket juridisk sett i tilfelle noe uforutsett skulle inntreffe og skade mennesker eller miljø.

For dyreverngeriljaen er HLS blitt et symbol som må nedkjempes. SHAC-kampanjen (Stop Huntingdon Animal Cruelty) offentliggjør navnene på bedrifter som samarbeider med HLS på sitt nettsted,10 og oppfordrer leserne til «å handle»: sende e-post eller faks, ringe eller plassere bilder av parterte hunder ved bedriftenes kontorer. For ikke å snakke om de nattlige demonstrasjonene foran hjemmene til toppsjefene i HLS. Iblant forekommer også vold mot HLS’ eiendom eller ansatte… deres navn og adresser er nemlig også lagt ut på nettet. I motsetning til ALF oppfordrer ikke SHAC offisielt til ulovlige aksjoner. Kampanjens leder, Greg Avery, har imidlertid vært fengslet flere ganger nettopp for ulovlige aksjoner.

Vi møter Avery på Oxford Street i London, der han samler inn donasjoner og underskrifter til støtte for SHAC. «Nedleggelsen av Hillgrove [en oppdrettsfarm som alte opp forsøkskatter – slått konkurs i 1999] viste oss hvordan vi kunne ramme målet ved å ta sikte på aksjonærene», forteller han. En etter en trekker nå også HLS’ aksjonærer seg, for at deres ansatte igjen skal kunne leve i ro og fred: Barclays, HSBC, Oracle, Merrill Lynch…

I januar 2001 trakk selv Royal Bank of Scotland seg ut av HLS, etter sterkt press. Laboratoriet ble reddet fra konkurs i siste liten, da den amerikanske investoren Stephens Group meldte sin interesse. I 2002 forsøkte HLS å kvitte seg med SHAC ved å notere aksjene sine på nasdaq-børsen i New York (hvor aksjonærene kan være anonyme) og flytte laboratoriet. Men da var det HLS’ revisorselskap Deloitte & Touche som ble det nye målet, og de måtte stanse samarbeidet… Kort tid etter gjorde forsikringsselskapet Marsh & McLellan det samme, og dermed måtte den britiske stat direkte forsikre laboratoriet. Mens japanske kunder trakasseres i London, Tokyo, Sverige, Sveits, Italia…

Natt til 25. september 2003 raserte en bombe kontoret til en av HLS’ japanske kunder. Gruppen «Revolutionary Cells» tok på seg skylden for attentatet. Storbritannias vitenskapsminister, Lord Sainsbury, måtte reise til Tokyo for å berolige farmasøytindustrien. I The City11 snakkes det om en «investeringsterrorisme» som truer forskningssektoren. Finanskreftene har planer om å utbetale dusør til den som kan gi kompromitterende informasjon om SHAC. Financial Times kommer børsen til hjelp, og skriver: «En liten gruppe aktivister lykkes der Karl Marx, Baader-Meinhof-banden, og De røde brigader måtte gi tapt.»

I 2003 oppnådde HLS for over 100 000 pund (ifølge Cass) et sivilt påbud som forbyr demonstranter i å nærme seg bedriftslokalene og de ansattes hjem. Laboratoriets kunder har gjort det samme. SHAC lar seg imidlertid ikke stoppe, og tar nå sikte på «sekundære mål» som ikke har nok midler til å legge ut de 20 000 pundene påbudet koster. Samtidig har antallet voldelige aksjoner økt kraftig: 46 de første fire månedene av 2004. I løpet av disse fire månedene har 22 selskap allerede brutt med HLS. For noen henger forholdet til laboratoriet i en tynn tråd, som drosjeselskapet som frakter toppsjefer og kunder. Mark Matfield har lokalisert 400 utsatte personer som han prøver å samle i en forening for ofre. «Flere er depressive, familier terroriseres», forteller han. Den konservative parlamentsrepresentanten Jonathan Djanogly fra Huntingdon krever knallhard avstraffelse for dyrevernaktivistene, slik tilfellet er for hooliganisme. «Disse terroristene angriper demokratiets prinsipper», konstaterer han.

Dyrevernforkjemperne foretrekker å kalle sin praksis for «deltakende demokrati», som en motsats til det representative demokratiets sløvhet. «Før valget i 1997 mangedoblet New Labour løftene til dyrebeskyttelsen. Etter valget brøt de dem», påpeker Mel Broughton. «Barry Horne døde av sult for at Blair ikke skulle glemme hva han hadde vunnet valget på. Politikerne er altfor bundet til oligarkiet til å handle – direkte folkeaksjoner tvinger dem til å følge sin politiske agenda.» Dyrevernernes aksjoner har innflytelse på politikernes beslutninger. Mark Matfield innrømmer at «de lovlige demonstrasjonene bidro til debatt, og ga i 1986 landet verdens strengeste lov om forsøk på dyr.» Politikerne i London vil slå hardere ned på «øko-krigernes» aksjoner, men de lover samtidig å åpne et stort, nasjonalt forskningssenter for utredning av alternativer til dyreforsøk.

I et land med et forvitret topartisystem, der valget står mellom et arbeiderparti som er blitt nyliberalistisk og et konservativt ultrahøyre som fremdeles er merket av Margaret Thatchers ideologier, føler en stor del av folket at de ikke er representert. Sett mot denne bakgrunnen, viser dyrevernernes ikke-voldelige aksjoner at det tross alt er mulig å få noe til å skje i det parlamentariske demokratiet Storbritannia. Og samtidig fremme en edel sak.

1 Kom ut i 1995, regi: Terry Gilliam, hovedroller: Bruce Willis og Brad Pitt. Filmen er inspirert av Chris Markers kortfilm La Jetée.
2 Fire millioner briter er vegetarianere. Omtrent 250 000 er veganere, som verken spiser eller benytter seg av produkt som kommer fra dyr (kjøtt, egg, melk, smør, ost, skinn, ull).
3 Over en milliard norske kroner.
4 Viviseksjon er operative inngrep på levende forsøksdyr. O.a.
5 Brevbomben som skadet en oppdretter og en jente på seks år.
6 Seks timer om dagen, fem dager i uken, fikk en gruppe aper med åpnet kranium plantet elektroder i hjernen mens de var ved full bevissthet. Hensikten var å studere hvordan neuronene fungerer. Tilhengerne av slike forsøk trekker fram det nære slektskapet mellom mennesker og aper for å rettferdiggjøre forsøkene; motstanderne forklarer imidlertid at det nettopp er dette nære slektskapet som gjør disse dyrenes lidelser umulig å rettferdiggjøre rent etisk.
7 The Observer, 20. april 2003.
8 I 1957 førte legemiddelet thalidomide til en regelrett helsekatastrofe. Det ble foreskrevet gravide kvinner for å forhindre morgenkvalme, men resulterte i at over 12 000 barn kom til verden uten armer eller med defekte organer. Motstanderne av viviseksjon ser dette som et bevis på at dyreforsøk er unyttig forsøkene i forbindelse med thalidomide hadde nemlig ikke vist noen ting. Viviseksjonstilhengerne hevder imidlertid at grunnen til mangelen på resultater i dette tilfellet var det lave antallet dyr forsøkene ble gjennomført på.
9 På nettstedet www.experimentation-animale.org finnes informasjon om alternativer til viviseksjon: Bruk av celle-, vevs- eller organkulturer fra mennesker eller dyr, datasimulering og så videre.
10 www.shac.net
11 The City i London er Englands finanssentrum. Her ligger både Bank of England, the Stock Exchange (børsen) og hovedkontorene til en rekke storbanker. O.a.