Å konsumere verden gjennom bilder

Det er ikke hva man ville kalle et slående bilde. I 1995 samlet den amerikanske kunstneren Richard Prince fotografiene sine i en tykk bokutgivelse, og omslagsbildet han valgte viser ganske enkelt en flytemadrass omgitt på alle kanter av turkis bassengvann. Bassengvannet glitrer overbevisende som i en feriekatalog, og bortsett fra at skyggen av madrassen avtegner seg uklart mot bassengbunnen, er det ingenting som bidrar til spenning eller dybde. Det er ikke desto mindre et tiltrekkende bilde. Det er tiltrekkende fordi det er overflatisk – et streif av noe pent, men uviktig har fått lov til å feste seg til en billedflate takket være et tilfeldig innfall av sjenerøsitet. Det er ikke vanskelig å være sjenerøs med et kamera for hånden. Utover dette er det ikke mye å si.¹

Det er heller ikke lett å vite hva man skal si om de øvrige 235 fotografiene i boken, bortsett fra at samtlige har en høyst uklar status – som kunst, som dokumentasjon. Noen av motivene er konvensjonelle: helt på slutten av boken finner man for eksempel et pent naturromantisk foto av en brygge i sivet. Men dette kommer like etter et litt inkongruent bilde av et stativ med tidsskrifter og blader, som vakler mot et stykke tom hvit vegg. Det er bilder av ulike typer «kulturobjekter»: Et motlysbilde av Lenny Bruce’s bok How to Talk Dirty and Influence People, plassert på et notestativ. En bunke malerier stilt opp mot veggen, klare til å henges opp. Innrammete fotografier av kjente fotografer som Diane Arbus, Cindy Sherman og Hans Bellmer, plassert på bord eller hengt på veggen. Dessuten: bunker med musikkkasetter, nærbilder av bokhyller slik at tittelryggene kan leses, og fotografier av avisutklipp, deriblant ett som viser «verdens mest fotograferte tre». (…)