Afrikansk lappeteppe

Hva er afrikansk samtidskunst? Er den annerledes enn den vestlige? I så fall hvordan? Med utstillingen Afrika Remix i Düsseldorf prøver kurator Simon Njami å belyse disse spørsmålene.



Det nyrestaurerte Ehrenhaus-anlegget i Düsseldorf, med sin kalde og strenge arkitektur danner en fin kontrast til den mangfoldige og livlige utstillingen Afrika Remix. Utstillingens puls minner meg om gatelivet i sentrum av Johannesburg – Afrikas urgamle, men samtidig svært unge ansikt trer klart frem.
Det postkoloniale Afrika er knapt førti år gammelt. Kontinentet resirkulerer seg i dette spranget mellom en katastrofal fortid og håpet om en bedre fremtid – for å overleve. Mange av språkene som snakkes i Afrika er hybrider: Engelsk på gata i Johannesburg er ikke lenger engelsk, fransken man hører i Vest-Afrika er ikke lenger fransk. Flere av de europeiske språkene er «kolonisert» av afrikanerne.
Ifølge Simon Njami, kurator for Afrika Remix, er nettopp dette hybride Afrika et sentralt tema i utstillingen. Njami har selv sine røtter i Kamerun, men er født og oppvokst i Frankrike. Han har reist Afrika rundt og valgt ut 88 kunstnere fra 25 land som deltar på Afrika Remix. Utstillingen viser 137 arbeider med hovedvekt på samtidskunst – men den presenterer også musikk, møbeldesign, film, litteratur og mote. Afrika Remix er delt inn i temaene Body & Soul, History & Identity og City & Land. I løpet av de neste to årene skal utstillingen vises i London, Paris og Tokyo, men den vil antakelig aldri bli vist i Afrika. Ifølge kuratoren var det ikke mulig å finne noen som var interessert eller som så seg i stand til å ta på seg et slikt løft.

Et av utstillingens mest iøynefallende arbeider er Victorian Philantropist's Parlour av Yinka Shonibares, som er nominert til den britiske Turner-prisen for 2004. Dette er et viktoriansk innredet rom hvor interiør og vegger er trukket med «afrikanske» stoffer. Setter man seg inn i stoffenes historie viser de seg å opprinnelig være europeiske masseprodukter.
Forskjellen mellom det eksotiske og det siviliserte Europa problematiseres også av sørafrikanske Jane Alexander i installasjonen African Adventure. Hennes vakkert utførte spøkelsesaktige små mennesker med apehode stiller spørsmålstegn ved det autentiske. Kunstneren Fernando Alvim fra Angola skriver i et annet utstillingsarbeid «we are all post-exotic». Ved siden av teksten henger det et rundt speil – sikkert ment som et humoristisk postmoderne tegnspill. Problemet med postmoderne tegnspill er imidlertid at de lett kan brukes til å legitimere og tåkelegge sider ved den kapitalistiske globaliseringen.
Samuel Fosso fra Kamerun driver maskeradespill gjennom å iscenesette vestlige klisjéforestillinger i sine fotografier. En pirat, en matros eller en stammehøvding – slik stammehøvdinger var villige til å selge Afrika til koloniherrene. Her kan man ikke unngå å tenke på den amerikanske fotokunstneren Cindy Shermans postmoderne maskeradespill. Men man kan like gjerne se Fossos fotografier i forlengelse av maskens tradisjon i mange afrikanske kulturer. Masken som kan brukes til mangt: drive bort angst, onde ånder eller gjøre det uforståelige litt mer forståelig. Sørafrikanske Marlene Dumas, bosatt i Amsterdam, viser en rekke akvareller av menn med bind for øyene. Vold i all sin grusomhet – tortur, fangenskap og henrettelse – fremstilles knivskarpt i utflytende akvareller. William Kentridge, også han fra Sør-Afrika, tar for seg landets dramatiske historie i svart-hvitt-tegnefilmen Ubu Tells the Truth. Dette gjøres på en politisk måte uten at det blir endimensjonalt: Her veksler scenene mellom hevn, forsoning og livsglede i et forrykende tempo. Absolutt et av utstillingens høydepunkter.
Bodys Isek Kinglez fra Kongo tar for seg hvordan Afrikas storbyer i fremtiden kan se ut med den futuristiske modellen La ville de Sète en 3009 – bygget med utgangspunkt i afrikanske byggetradisjoner og historiske erfaringer.
Collapsing Guides av sørafrikanske Moshekwa Langa viser kryptiske verdenskart klebet sammen på søppelsekker – verdenskart verden aldri har sett før. I svensk-etiopiske Loulou Cherinets video White Women sitter egyptiske menn rundt et bord og forteller hverandre om sine mest intime erfaringer med hvite kvinner. Sosioøkonomisk ulikhet i møtet mellom forskjellige kulturer fører ikke alltid til det man gjerne liker å tro, ifølge Loulou Cherinet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Å leve i det arabiske språket

Default thumbnail
Neste sak

Adjø til Jacques Derrida

Andre saker om Kunst

Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den sosiale volden og viste

Innsiden ut, utsiden inn

Rachel Whiteread begynte med å legge hverdagsgjenstander i støpeformene og lage skulpturer av det «negative rommet»

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.