Anti-kolonialisten Sartre

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre engasjerte seg kraftig for Algeries uavhengighet under krigen som varte i åtte blodige år, fra 1954 til 1962. «Vi er personlig medskyldige i forbrytelsene som begås i vårt navn», skrev han henvendt til den franske befolkningen, «fordi vi har makten til å stoppe dem».

Det franske tidsskriftet Les Temps Modernes, som ble grunnlagt og ledet av Jean-Paul Sartre, engasjerte seg tidlig mot Algerie-krigen. Et eget temanummer om konflikten kom ut i mai 1955, og i november samme år brakte Les Temps Modernes en artikkel med tittelen «Algerie er ikke Frankrike». Tidsskriftet ble inndratt gjentatte ganger under hele krigen: fire ganger i Algerie, en gang i Frankrike.

Året etter innledet Jean-Paul Sartre for alvor sitt personlige engasjement i saken. Hans første artikkel om Algeriekrigen ble publisert i mars 1956, med tittelen «Kolonialismen er et system». Her gjentok Sartre synspunkter fra et foredrag han holdt på et møte om fred i Algerie som ble arrangert i Paris 27. januar 1956 av De intellektuelles aksjonskomité mot videreføring av Algeriekrigen (Comité d’action des intellectuels contre la poursuite de la guerre d’Algérie). Artikkelen plukker fra hverandre kolonialismens politiske og økonomiske mekanismer og oppfordrer til kamp mot dette «systemet».

Sartres antikolonialistiske engasjement startet imidlertid lenge før denne januardagen, og også lenge før opprøret i Algerie høsten 1954. I flere år hadde han støttet Neo-Destour-partiet1Destour («Konstitusjon») var det tunisiske uavhengighetspartiet, oppdelt i to fløyer: en islamistisk inspirert («Det gamle Destour»), og en mer moderne fløy, Neo-Destour. i Tunisia og Istiqlal («Uavhengighet») i Marokko hvis konferanse han deltok på i 1948. I 1952 ga han et intervju til Ferhat Abbas’ avis La République algérienne,2Ferhat Abbas (1899–1985) var leder for den algeriske opprørsregjeringen i perioden 1958-61. O.a. og høsten 1955 tilsluttet han seg De intellektuelles aksjonskomité mot videreføring av Algeriekrigen. Francis Jeanson, som var bidragsyter til Les Temps Modernes og som sammen med sin kone Colette Jeanson skrev boken L’Algérie hors la loi («Det lovløse Algerie») i desember 1955, hadde også innvirkning på filosofens utvikling.

Sartres individuelle engasjement startet for alvor i 1956. I januar 1956 ble Guy Mollet, lederen for den franske seksjonen av arbeiderinternasjonalen (SFIO), statsminister i Frankrike. To måneder senere oppnådde han de spesialfullmakter han trengte for å intensivere krigen i Algerie. Det franske kommunistpartiet (PCF) stemte for dette, noe som markerte begynnelsen på Sartres brudd med partiet – et brudd som ble fullbyrdet da PCF støttet Sovjetunionens invasjon av Ungarn høsten 1956. Som Mohammed Harbi oppsummerte i 1990: «Fra da av skjedde det en etisk forskyvning hos Sartre som litt etter litt fikk ham til å oppdage et nytt historisk subjekt, mer radikalt enn proletariatet: nemlig de koloniserte. Dette kom algeriernes sak til gode.»3Mohammed Harbi, «Une conscience libre», Les Temps Modernes, Paris, oktober-desember 1990, s. 1034.

Sartres tekster om Algeriekrigen utkom fra mars 1956 til april 1962.Alle disse tekstene er publisert i Situations, V, Gallimard, Paris, 1964. Se også Michel Contat og Michel Rybalka, Les Ecrits de Sartre, Gallimard, Paris, 1970. De viser en polemisk glød og et mot man sjelden ser i våre dager. Filosofen var truet på livet, leiligheten hans i rue Bonaparte i Paris ble to ganger utsatt for bombeattentat fra Organisation de l’armée secrète (OAS).4Organisasjon startet av offiserer og kolonialister i 1961, drev terroraksjoner i Algerie og i Frankrike. O.a. Sartres provokasjoner var noe helt annet enn den typen kvasi-provokasjoner vi ofte ser i dag, som fremfor alt handler om å markedsføre bøker og å bli invitert til å snakke om dem i mediene.

I 1957 utga den tunisiske forfatteren og essayisten Albert Memmi boken Portrait du colonisé (Portrett av den koloniserte). Før det hadde han utgitt Portrait du colonisateur («Portrett av kolonisten»), hvorav de første utdragene ble publisert i Les Temps Modernes og tidsskriftet Esprit. Sartre omtaler Memmis bok i juli-august-utgaven av Les Temps Modernes i 1957, i en artikkel som senere ble trykket som forord til boken.5I 2004 vil Albert Memmi gi ut boken Portrait du décolonisé arabo-musulman et de quelques autres (Portrett av den dekoloniserte arabiske muslim og noen andre), Gallimard, Paris, 2004.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Denne teksten handler i stor grad om vold, et tema Sartre allerede hadde utdypet i artikkelen «Kolonialismen er et system» året før. Han understreker nettopp at «Erobringen er gjennomført med vold. Utbyttingen og undertrykkingen krever at volden videreføres, derav hærens tilstedeværelse […] Kolonialismen nekter menneskerettigheter til mennesker som den har kuet gjennom vold, som den påtvinger elendighet og uvitenhet, og som den derfor, som Marx ville sagt, holder i en tilstand av ‘undermenneskelighet’. Rasismen gjennomsyrer selve kjensgjerningene, institusjonene, utvekslingenes natur og produksjonen.»6Les Temps Modernes, juli-august 1957 og Situations, V, se over, s. 51–52.

Som Mohammed Harbi har bemerket, ser vi her at motsetningsparet undertrykker/undertrykt – et tilbakevendende tema i Sartres tekster – implisitt knyttes til motsetningsparet kolonisator/kolonisert. Den koloniale undertrykkingen fremstår både som økonomisk og ideologisk, og tematikken rundt «undermenneskelighet» står sentralt i artiklene Sartre skrev om Algeriekrigen. Volden antar derimot flere undertrykkelsesformer, noe filosofen vender tilbake til i etterkant av Evian-avtalen og våpenhvilen i april 1962. I en artikkel med tittelen «Søvngjengerne» gir han uttrykk for bitterhet, men også et fortsatt glødende raseri: «Dette er ingen gledens dag: I sju år har Frankrike vært en gal hund som rekende rundt med en kasserolle festet til halen blir mer skrekkslagen for hver dag som går av sin egen skramling. Alle er i dag klar over at vi har ødelagt, utsultet og massakrert et fattig folk for å tvinge det i kne. Det har holdt seg oppreist. Men til hvilken pris!»7«Les Somnambules», Les Temps Modernes, april 1962 og Situations, V, s. 161.

Begrepet om «undermenneskelighet» stammer fra Sartres oppfatning om at de koloniserte er blitt «holdt nede på dyrenes nivå av et undertrykkende system».8«Portrait du colonisé», s. 56. Dette innebærer også at de koloniserte er blitt nektet både rettigheter og kultur – i skarp motsetning til respekten for «menneskerettighetene» som Frankrike til stadighet påkaller.

I en berømt tekst fokuserer Sartre spesielt sterkt på temaene «vold» og «undermenneskelighet»: Det dreier seg om forordet han skrev i september 1961 til Frantz Fanons bok Jordens fordømte.9Utgitt på norsk første gang i 1967. De påfølgende sitatene fra Sartres forord er hentet fra Jordens fordømte, Pax Forlag, 1991, s. 7–29. O.a. Fanon var psykiater, opprinnelig fra Martinique, men ble en sentral aktør i den algeriske uavhengighetskampen. Han var medlem av FLNs eksilregjering (GPRA) og redaktør for den illegale avisen El Moudjahid. Han hadde gjort seg bemerket med essayene «Peau noire, masques blancs» (Svart hud, hvite masker) i 1952 og «L’An V de la Révolution algérienne» («Den algeriske revolusjonens år 5») i 1959. Det intellektuelle møtet og det etter hvert nære vennskapet med Frantz Fanon, skulle sette sitt preg på Sartres utvikling.

Jordens fordømte, som ble en bibel for de antikolonialistiske uavhengighetskampene i den tredje verden, beskriver i detalj de voldsmekanismene som kolonialismen har innført for å kue de koloniserte folkene. I sitt forord støtter Sartre uten forbehold Fanons teser og formidler dem i sin egen, særegne stil. Han skriver for eksempel følgende: «Det er en forbrytelse å plyndre og drepe et annet menneske og å gjøre ham til slave. Ergo er de innfødte i koloniene ikke mennesker. Våre soldaters oppgave er å gjøre denne abstrakte overbevisning til konkret virkelighet. De skal sørge for å redusere urbefolkningen i de okkuperte områder til en slags høyere aper som kolonisatoren med god samvittighet kan behandle som trekkdyr. Når vi bruker vold i koloniene, er det altså ikke bare for å holde befolkningen i sjakk, men for å ødelegge dens menneskelige egenskaper. Vi gjør alt for å få den til å glemme sine tradisjoner og sitt eget språk. Vi påtvinger den våre språk i stedet, men vi gir dem ingen kultur i stedet for den vi ødelegger. Det vi vil, er at den skal slite seg sløv.» Sartre brukte betegnelsen «dyr» også når han skrev om tortur. For bødlene, skrev han, «er det aller viktigste, dersom det fortsatt er tid, å ydmyke [sine ofre], rive stoltheten ut av hjertene deres, behandle dem på linje med dyr.»10«Une victoire», L’Express, 6. mars 1958, gjenutgitt i Situations V, s. 86.

I mai 1957 trykket Les Temps Modernes Sartres artikkel «Vous êtes formidables», den første han skrev som utelukkende handlet om tortur. Artikkelen hadde opprinnelig tittelen «Une entreprise de démoralisation» («En demoraliseringsgeskjeft») og var skrevet på oppdrag fra dagsavisen Le Monde, som likevel ikke ville trykke den fordi man mente den var for voldsom. Sartre retter her kraftig kritikk mot bruken av tortur, men også mot andre former for voldshandlinger som ble begått i Algerie, «som har det til felles at de fremkaller denne koldbrannen […] den kyniske og systematiske utøvelsen av absolutt vold. Plyndringer, voldtekter, represalier mot sivilbefolkningen, summariske henrettelser, bruk av tortur for å tvinge frem tilståelser og opplysninger».11«Vous êtes formidables», se over, s. 57.

Metaforen koldbrann – fra sykdommens semantiske felt, som ofte dukker opp i Sartres tekster – kommer tilbake ett år senere i Sartres omtale av Henri Allegs bok La Question. Den ble utgitt i februar 1958, og i mars samme år kom et spesialnummer av Les Temps Moderne viet denne boken. Alleg var aktiv i det algeriske kommunistpartiet (PCA) og direktør for avisen Alger républicain fra 1950 og frem til den ble forbudt i 1955. I juni 1957 ble han tatt til fange av franske fallskjermstyrker og torturert ved «sorteringssenteret» i El-Biar. La Question var den første utgivelsen av denne typen som fikk et reelt publikum. Boken ble inndratt 28. mars 1958. Forfatterne André Malraux, Roger Martin du Gard, François Mauriac og Sartre skrev da en høytidelig henvendelse til den franske presidenten (Albert Camus ville ikke tilslutte seg) og 30. mai deltok Sartre sammen med Allegs kone, Laurent Schwartz og François Mauriac på en pressekonferanse om «brudd på menneskerettighetene i Algerie».

Den 8. mars 1958, like etter utgivelsen av La Question, skrev Sartre en artikkel i tidsskriftet L’Express med tittelen «Une victoire» («En seier»), som skulle føre til at tidsskriftet ble inndratt. Sartre skrev: «Man sier jo av og til for å rettferdiggjøre bødlenes handlinger at det er riktig å plage en mann dersom hans innrømmelser kan spare hundrevis av menneskeliv. For en skinnhellighet! Like lite som Audin er Alleg noen terrorist. Beviset for det er at han er anklaget for ‘angrep på statens sikkerhet og gjenoppbygging av oppløst liga.’ Var det for å redde liv at man brant brystvortene og kjønnshårene hans? Nei – man ville tvinge ham til å røpe adressen til kameraten som hadde gitt ham husly. Hadde han gjort det, ville bare nok en kommunist ha havnet bak lås og slå, det er alt. I tillegg blir folk arrestert fullstendig vilkårlig. Alle muslimer risikerer å bli avhørt: De fleste torturerte sier ingenting nettopp fordi de ikke har noe å si.»12L’Express, 6, mars 1958. I Situations V, s. 81.

Også i denne artikkelen benytter Sartre den smittsomme sykdommen som metafor: «Og for øvrig brer koldbrannen seg, den har krysset havet. Det har til og med gått rykter om at man driver utspørring i visse fengsler i ‘metropolen’.»13Ibid., s. 80. Da Algeriekrigen omsider var blitt et innenrikspolitisk spørsmål i Frankrike, utvidet Sartre koldbrann-analogien til å gjelde mer enn kolonialismen. I september 1958, i forbindelse med folkeavstemmingen om den femte republikkens konstitusjon, skrev han: «Velgermassen er en udelelig enhet: når koldbrannen setter inn, sprer den seg umiddelbart til alle velgere.»14«La Constitution du mépris», L’Express, 11. september 1958. I Situations V, s. 105.

Det samme bildet ble brukt i 1955 av forfatteren Aimé Césaire i Discours sur le colonialisme: «Man må først studere hvordan koloniseringen desiviliserer kolonisatoren […] en universell regresjon trer i kraft, koldbrannen bryter ut, infeksjonen sprer seg.15Aimé Césaire, Discours sur le colonialisme, Présence africaine, 1955, s. 11. I 1959 ble denne sykdomsmetaforen brukt som tittel for en samling vitnesbyrd fra algeriske studenter torturert i desember 1958. Også denne boka, La Gangrène, ble beslaglagt.

Sykdomsmetaforen dukker også opp i andre former hos Sartre, som i dette utdraget fra forordet til Jordens fordømte, der han henvender seg til den franske befolkningen: «Det er nok best, kjære landsmenn, at dere ikke engang overfor dere selv med et ord røper at dere vet hvilke forbrytelser som er blitt begått i deres navn, hvis dere vil unngå å måtte dømme dere selv. Til å begynne med visste dere det ikke, det vil jeg gjerne tro. Men etter en stund begynte dere å ane det, og i dag vet dere det. Men dere tier fremdeles. Åtte års taushet, det er noe som tærer på selvrespekten. […] Hver gang to franskmenn møtes, ligger det et lik mellom dem. For ikke å si tusen. En gang i tiden var Frankrike navnet på et land. Hvis vi ikke passer oss, blir det snart navnet på en nevrose.»

Helt fra sin første artikkel om Algeriekrigen i 1956 pekte Sartre på den franske befolkningens taushet om grusomhetene, og håpet å få den til å forstå sitt kollektive ansvar for kolonialismen. Han gjentok igjen og igjen at den koloniale undertrykkingen sto i motsetning til idealene Frankrike påberopte seg: «Snakk og atter snakk: frihet, likhet, brorskap, kjærlighet, ære, fedreland, og så videre. Hvilket ikke hindret oss i å snakke om skitne jøder, skitne negere og skitne arabere.»16Situation V, se over, s. 192.

Sartre trakk også paralleller mellom kolonialisme og fascisme: «Den er vår skam, den ler av våre lover og gjør dem til en karikatur, den infiserer oss med sin rasisme […] Den tvinger våre unge til å dø mot sin vilje for nazistiske prinsipper vi kjempet mot for ti år siden. Den forsøker å forsvare seg ved å bringe en form for fascisme også til oss, i Frankrike. Vår rolle er å hjelpe den med å dø. Ikke bare i Algerie, men overalt hvor den eksisterer. […] Det eneste vi kan og bør forsøke – og det er hovedsaken i dag – er å slåss for å befri både algerierne og franskmennene fra det koloniale tyranni.»17Ibid., s. 187.

Veien er kort fra taushet til medskyldighet, noe Sartre illustrerer i artikkelen «Vous êtes formidables». Hans raseri bringer frem minnene fra en relativt nær historie, nemlig andre verdenskrig: «Falsk troskyldighet, forakt, ensomhet, stumhet, fornektet medskyldighet – å innrømme alt dette, det var det vi i 1945 kalte det kollektive ansvar. Den tyske befolkningen måtte ikke late som om de ikke kjente til konsentrasjonsleirene. Vi sa: ‘Og det skal de få oss til å tro? De visste alt!’ Vi hadde rett, de visste alt, og det er først i dag vi kan forstå det, for også vi vet alt. […] Våger vi fortsatt å dømme dem? Våger vi fortsatt å renvaske oss selv?»18«Le colonialisme est un système», se over, s. 47–48.

Det var ikke bare Sartre som gjorde denne sammenligningen. Den gikk igjen i alle publikasjoner som støttet Algeries uavhengighet. Og Sartre hamret videre: «Vi er personlig medskyldige i forbrytelsene som begås i vårt navn, fordi vi har makten til å stoppe dem.»

Statsledernes løgner ble støttet opp av medier som ikke ville at franskmennene skulle vite hva som skjedde i Algerie: «Skjule, bedra, lyve: Metropolens informatører anser det som sin plikt.» Helheten av dette fremstår for Sartre som et tegn på en sivilisasjon i forfall: «Feberhet og utmattet, besatt av sine gamle storhetsdrømmer og forutanelsen om sin skam, kjemper Frankrike i et uklart mareritt landet ikke kan unnslippe eller tyde. Enten ser vi klart, eller så kommer vi til å krepere.»19«Vous êtes formidables», se over, s. 66.

Sartre bruker dette verbet – som avsverger ethvert understatement – som et motsvar til statsledernes kriminelle kynisme. Han sier til dem: «Guy Mollet har, i Kompaniets navn, slått ned på disse frekke fellahene: De må gjerne forgå i elendighet så lenge Suez-aksjonærene får sitt utbytte.»20Ibid., s. 59.

Men koldbrannen brer seg ikke bare innenfor Vestens grenser. Sykdommen vil også bryte ut blant de koloniserte: «Den innfødte er offer for en nevrose som kolonisatoren har skapt, og som han holder ved like, med den innfødtes eget samtykke,» skriver Sartre i forordet til Jordens fordømte. «Galskapen», som allerede preger den franske venstresiden og «kolonialismens håndlangere», vil ramme de koloniserte. Denne gangen, derimot, vil de ta den til seg og gjøre den til sin: «Les Fanon, så vil dere få bekreftet at mordlysten fyller de undertrykte folks kollektive underbevissthet som en latent mani så lenge de lever i lenker.»

Ved å gå god for deres reaksjon, gjør Sartre i likhet med Fanon en verdimessig snuoperasjon: Han tillegger positive verdier den «galskapen» den undertrykte vender mot sin undertrykker for å fri seg fra trelldommen, unnslippe det koloniale herredømmet. Og konkluderer dermed slik: «Kan vi noensinne bli friske igjen? Jeg tror det. Som Akilles’ lanse kan vold lege de sår som er skapt av vold. […] Det blir siste stadium i dialektikken: Dere fordømmer kolonikrigen, men tør ikke erklære dere solidariske med frihetskjemperne – men ta det bare med ro, dere kan stole på at kolonisatorene og deres leieknekter vil tvinge dere til å ta skrittet fullt ut. Når dere står med ryggen mot veggen, vil dere kanskje få mot til å slippe løs den kamplysten som de gamle, forterpede forbrytelsene har skapt i dere. Men dette, som dikteren sier, blir en annen historie. Menneskets historie. Jeg tror ikke det vil vare lenge før også vi har sluttet oss til dem som skaper den.»

Sartres kamp under Algeriekrigen ble ikke bare ført med pennen. Han var engasjert på alle de fronter begivenhetene utkommanderte ham til. Han talte på en lang rekke møter for fred i Algerie (i juni 1960 og desember 1961 i Roma, blant annet). Han deltok på den stille demonstrasjonen 1. november 1961 etter massakrene av algeriske demonstranter i Paris 17. oktober, og på protestmarkeringen 13. februar 1962 mot den blodige undertrykkelsen på metrostasjonen Charonne. Han vitnet i flere rettssaker mot «koffertbærerne», deriblant rettssaken som gikk under navnet «Jeanson-prosessen» i september 1960. «Bruk meg som dere vil,» insisterte Sartre, som nettopp hadde undertegnet «Manifestet fra de 121», før han bega seg til Latin-Amerika hvor han også fikk frem den algeriske uavhengighetens sak.

«Skyt Sartre!», ropte gamle Algeriekrigere i en demonstrasjon i oktober 1960. I juli 1961 og januar 1962 ble leiligheten hans utsatt for bombeangrep. «Hvem er det nå som opptrer som villmenn og barbarer? Vi har til og med skaffet oss vår egen tam-tam: bilhornene tuter i takt med slagordet: ‘Algérie française’ mens vi brenner muslimene levende,» skrev Sartre i forordet til Jordens fordømte.

«Så mye enklere det er å ikke gjøre noe stort nummer ut av farlige ting, å nøye seg med å gi Fornuftens universelle redskap en siste finpuss! Å hvile seg i taushet, i den lykksalige konformistiske halvsøvnen, mens Ånden ordner alt,» skrev Paul Nizan, Sartres venn ved L’Ecole Normale Supérieure, i boken Les Chiens de garde («Vaktbikkjene»), i 1932.

Sartres stemme lar seg ikke misbruke, og den er fortsatt brysom. Den gir oss samtidig mulighet til å se tilbake på denne perioden i vår historie med litt mindre skam. En intellektuell, tro mot sin oppfatning om den lærdes engasjement, stilte sin penn og sitt navn til tjeneste for en sak han mente var rettferdig. For ham, som for Jeanson for øvrig, var det desto viktigere å kjempe denne kampen slik at ikke det eneste Frankrike algerierne opplevde var en stat med fallskjermtropper som bedrev tortur i fengslene.

Betingelsen for en forsoning mellom algeriere og franskmenn var i Sartres øyne at franskmennene så i øynene hva deres historie i Algerie virkelig innebar: «Dere vet godt at vi er utbyttere. Dere vet godt at vi har hentet gull og andre metaller, og senere olje, fra de ‘nye’ verdensdeler og brakt det hjem til vårt gamle Europa. […] Det rike Europa ga alle sine innbyggere rettslig status som mennesker. Hos oss er ordet menneske ensbetydende med medskyldig, ettersom vi alle har profitert på koloniutbyttingen.»21Situations V, se over, s. 187. Det er ikke sikkert at disse ordene høres like lett i dag som i 1962.

Fotnoter   [ + ]

Default thumbnail
Forrige sak

Å konsumere verden gjennom bilder

Default thumbnail
Neste sak

Liberalernes Waterloo

Andre saker om Filosofi

Sartres nei

I 1980 deltok mange tusen franskmenn i Jean-Paul Sartres gravferd. Med Sartres bortgang lukket en epoke

Tilbake til klassen

I over førti år har venstreintellektuelle tolket bort begreper som kapital, klasse og økonomiske forhold for

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.