Anti-kolonialisten Sartre

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre engasjerte seg kraftig for Algeries uavhengighet under krigen som varte i åtte blodige år, fra 1954 til 1962. «Vi er personlig medskyldige i forbrytelsene som begås i vårt navn», skrev han henvendt til den franske befolkningen, «fordi vi har makten til å stoppe dem».

Det franske tidsskriftet Les Temps Modernes, som ble grunnlagt og ledet av Jean-Paul Sartre, engasjerte seg tidlig i forhold til Algeriekrigen. Et eget temanummer om konflikten kom ut i mai 1955, og i november samme år brakte Les Temps Modernes en artikkel med tittelen «Algerie er ikke Frankrike». Tidsskriftet ble inndratt gjentatte ganger under hele krigen: fire ganger i Algerie, en gang i Frankrike.

Året etter innledet Jean-Paul Sartre for alvor sitt personlige engasjement i saken. Hans første artikkel om Algeriekrigen ble publisert i mars 1956, med tittelen «Kolonialismen er et system». Her gjentok Sartre synspunkter fra et foredrag han holdt på et møte om fred i Algerie som ble arrangert i Paris 27. januar 1956 av De intellektuelles aksjonskomité mot videreføring av Algeriekrigen (Comité d'action des intellectuels contre la poursuite de la guerre d'Algérie). Artikkelen plukker fra hverandre kolonialismens politiske og økonomiske mekanismer og oppfordrer til kamp mot dette «systemet».
Sartres antikolonialistiske engasjement startet imidlertid lenge før denne januardagen, og også lenge før opprøret i Algerie høsten 1954. I flere år hadde han støttet Neo-Destour-partiet1 i Tunisia og Istiqlal (uavhengighet) i Marokko hvis konferanse han deltok på i 1948. I 1952 ga han et intervju til Ferhat Abbas' avis La République algérienne,2 og høsten 1955 tilsluttet han seg De intellektuelles aksjonskomité mot videreføring av Algeriekrigen. Francis Jeanson, som var bidragsyter til Les Temps Modernes og som sammen med sin kone Colette Jeanson skrev boken L'Algérie hors la loi (Det lovløse Algerie) i desember 1955, hadde også innvirkning på filosofens utvikling.
Sartres individuelle engasjement startet for alvor i 1956. I januar 1956 ble Guy Mollet, lederen for den franske seksjonen av arbeiderinternasjonalen (SFIO), statsminister i Frankrike. To måneder senere oppnådde han de spesialfullmakter han trengte for å intensivere krigen i Algerie. Det franske kommunistpartiet (PCF) stemte for dette, noe som markerte begynnelsen på Sartres brudd med partiet – et brudd som ble fullbyrdet da PCF støttet Sovjetunionens invasjon av Ungarn høsten 1956. Som Mohammed Harbi oppsummerte i 1990: «Fra da av skjedde det en etisk forskyvning hos Sartre som litt etter litt fikk ham til å oppdage et nytt historisk subjekt, mer radikalt enn proletariatet: nemlig de koloniserte. Dette kom algeriernes sak til gode.»3
Sartres tekster om Algeriekrigen utkom fra mars 1956 til april 1962.4 De viser en polemisk glød og et mot man sjelden ser i våre dager. Filosofen var truet på livet, leiligheten hans i rue Bonaparte i Paris ble to ganger utsatt for bombeangrep fra Organisation de l'armée secrète (OAS).5 Sartres provokasjoner var noe helt annet enn den typen kvasi-provokasjoner vi ofte ser i dag, som fremfor alt handler om å markedsføre bøker og å bli invitert til å snakke om dem i mediene.

I 1957 utga den tunisiske forfatteren og essayisten Albert Memmi boken Portrait du colonisé (Portrett av den koloniserte). Før det hadde han utgitt Portrait du colonisateur (Portrett av kolonisatoren), hvorav de første utdragene ble publisert i Les Temps Modernes og tidsskriftet Esprit. Sartre omtaler Memmis bok i juli-august-utgaven av Les Temps Modernes i 1957, i en artikkel som senere ble trykket som forord til boken.6
Denne teksten handler i stor grad om vold, et tema Sartre allerede hadde utdypet i artikkelen «Kolonialismen er et system» året før. Han understreker nettopp at «Erobringen er gjennomført med vold. Utbyttingen og undertrykkingen krever at volden videreføres, derav hærens tilstedeværelse […] Kolonialismen nekter menneskerettigheter til mennesker som den har kuet gjennom vold, som den påtvinger elendighet og uvitenhet, og som den derfor, som Marx ville sagt, holder i en tilstand av 'undermenneskelighet'. Rasismen gjennomsyrer selve kjensgjerningene, institusjonene, utvekslingenes natur og produksjonen.»7
Som Mohammed Harbi har bemerket, ser vi her at motsetningsparet undertrykker/undertrykt – et tilbakevendende tema i Sartres tekster – implisitt knyttes til motsetningsparet kolonisator/kolonisert. Den koloniale undertrykkingen fremstår både som økonomisk og ideologisk, og tematikken rundt «undermenneskelighet» står sentralt i artiklene Sartre skrev om Algeriekrigen. Volden antar derimot flere undertrykkelsesformer, noe filosofen vender tilbake til i etterkant av Evian-avtalen og våpenhvilen i april 1962. I en artikkel med tittelen «Søvngjengerne» gir han uttrykk for bitterhet, men også et fortsatt glødende raseri: «Dette er ingen gledens dag: I sju år har Frankrike vært en gal hund som rekende rundt med en kasserolle festet til halen blir mer skrekkslagen for hver dag som går av sin egen skramling. Alle er i dag klar over at vi har ødelagt, utsultet og massakrert et fattig folk for å tvinge det i kne. Det har holdt seg oppreist. Men til hvilken pris!»8
Begrepet om «undermenneskelighet» stammer fra Sartres oppfatning om at de koloniserte er blitt «holdt nede på dyrenes nivå av et undertrykkende system».9 Dette innebærer også at de koloniserte er blitt nektet både rettigheter og kultur – i skarp motsetning til respekten for «menneskerettighetene» som Frankrike til stadighet påkaller.
I en berømt tekst fokuserer Sartre spesielt sterkt på temaene «vold» og «undermenneskelighet»: Det dreier seg om forordet han skrev i september 1961 til Frantz Fanons bok Jordens fordømte.10 Fanon var psykiater, opprinnelig fra Martinique, men ble en sentral aktør i den algeriske uavhengighetskampen. Han var medlem av FLNs eksilregjering (GPRA) og redaktør for den illegale avisen El Moudjahid. Han hadde gjort seg bemerket med essayene «Peau noire, masques blancs» (Svart hud, hvite masker) i 1952 og «L'An V de la Révolution algérienne» (Den algeriske revolusjonens år 5) i 1959. Det intellektuelle møtet og det etter hvert nære vennskapet med Frantz Fanon, skulle sette sitt preg på Sartres utvikling.
Jordens fordømte, som ble en bibel for de antikolonialistiske uavhengighetskampene i den tredje verden, beskriver i detalj de voldsmekanismene som kolonialismen har innført for å kue de koloniserte folkene. I sitt forord støtter Sartre uten forbehold Fanons teser og formidler dem i sin egen, særegne stil. Han skriver for eksempel følgende: «Det er en forbrytelse å plyndre og drepe et annet menneske og å gjøre ham til slave. Ergo er de innfødte i koloniene ikke mennesker. Våre soldaters oppgave er å gjøre denne abstrakte overbevisning til konkret virkelighet. De skal sørge for å redusere urbefolkningen i de okkuperte områder til en slags høyere aper som kolonisatoren med god samvittighet kan behandle som trekkdyr. Når vi bruker vold i koloniene, er det altså ikke bare for å holde befolkningen i sjakk, men for å ødelegge dens menneskelige egenskaper. Vi gjør alt for å få den til å glemme sine tradisjoner og sitt eget språk. Vi påtvinger den våre språk i stedet, men vi gir dem ingen kultur i stedet for den vi ødelegger. Det vi vil, er at den skal slite seg sløv.» Sartre brukte betegnelsen «dyr» også når han skrev om tortur. For bødlene, skrev han, «er det aller viktigste, dersom det fortsatt er tid, å ydmyke [sine ofre], rive stoltheten ut av hjertene deres, behandle dem på linje med dyr.»11 (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Å konsumere verden gjennom bilder

Default thumbnail
Neste sak

Liberalernes Waterloo

Andre saker om Filosofi

Tilbake til klassen

I over førti år har venstreintellektuelle tolket bort begreper som kapital, klasse

0 kr 0