I 1980 deltok mange tusen franskmenn i Jean-Paul Sartres gravferd. Med Sartres bortgang lukket en epoke med engasjement og opprør seg. Siden har medieekshibisjonisme og akademisk tilbaketrekning kjennetegnet de intellektuelle i Frankrike.
For Frantz Fanon fra den franske øya Martinique var ikke de undertrykte og kolonisertes frigjøring «et resultat av en magisk operasjon, en naturlig omveltning eller en vennskapelig overenskomst». Den revolusjonære humanisten Fanon skapte en svart bevissthet uten å sperre den inne i en essensialisme, i en unik og frosset identitet.
Hva kan tre romaner fra den spanske borgerkrigen fortelle oss om historien’Viljen til å bevare minnet om den spanske borgerkrigen er sentral i disse bøkene. Skriften gir en detaljert beskrivelse av livet i leirene, av «forfallsspiralen». I dag gjør flere organisasjoner et omfattende arbeid for å åpne de gamle massegravene. Men noen fransk anerkjennelse av gjelden de står i til de spanske republikanerne er fortsatt marginal.
Paul Nizan var både en innflytelsesrik kommunistisk journalist og en anerkjent romanforfatter og essayist. Som intellektuell og polemiker var han aldri redd for å angripe eller kritisere makthaverne, ofte ved hjelp av ironi. Journalistens daglige kilder avhenger av hvor de kommer fra og måten de blir videreformidlet på. Må man til syvende og sist enten offentlig innrømme sin i lang tid skjulte allianse med herrene, eller proklamere sin tilslutning til tjenernes parti. Nizan bringer til live en tid som ikke er så fjern fra vår, der harme var en dyd og polemikk var legitimt.
Den franske filosofen Jean-Paul Sartre engasjerte seg kraftig for Algeries uavhengighet under krigen som varte i åtte blodige år, fra 1954 til 1962. «Vi er personlig medskyldige i forbrytelsene som begås i vårt navn», skrev han henvendt til den franske befolkningen, «fordi vi har makten til å stoppe dem».
