Hvem er redd for storebror?

Skal vi rett og slett bare slå oss til ro med at vi blir konstant overvåket? Det er tendenser til at nettopp det er i ferd med å skje. Vi lar oss overvåke i den tro at det gjør oss tryggere.

Boston, sentrum for avansert forskning på videoovervåking, har plutselig gjort helomvending i sin overvåkingspolitikk. Logan flyplass (som 10 av de 17 11. september-terroristene tok av fra) har nylig stanset et forsøksprosjekt som gikk ut på identifisering via kameraovervåking: De 40 frivillige deltakerne i forsøket ble gjenkjent i bare 60 prosent av tilfellene. Kort tid før bestemte politimyndighetene i Tampa i Florida seg for å skrinlegge et lignende forsøk.

Etter en lang rekke feil (arrestasjon av uskyldige, reelle voldshandlinger som ikke er blitt oppdaget, allerede «arkiverte» ansikter er ikke blitt gjenkjent), har også andre systemer blitt lagt på is de siste årene. Som en talsmann fra en amerikansk organisasjon for sivile rettigheter sier: «Hele konseptet kan være feilaktig. Ansiktsidentifikasjon kan bli det 21. århundrets løgndetektor, en innretning som er viden kjent for sin manglende troverdighet, selv om dens ivrigste forsvarere i flere tiår har erklært at den en dag kommer til å fungere.»
I praksis er det slik at parametrene for å skille ut et ansikt – de øverste linjene av øyeeplet, områdene rundt kinnbena, munnviker, plassering av nese og øyne –ikke er fikserte kriterier. Særtrekkene er for mange, og de endrer seg med alder og ansiktsuttrykk. De kan også bevisst endres. Disse hindringene for en akseptabel gjenkjennelsesrate er sannsynligvis umulige å overkomme, også ved bruk av frivillige prøvekaniner. Likevel, hundrevis av kommuner fortsetter å skaffe seg slike kostbare innretninger.
Den reelle gevinsten synes å ligge i frykten som trusselen om «oppsporing» skaper i befolkningen. Slik er det for eksempel med «Basel»-systemet som er blitt installert av israelske myndigheter ved en veisperring i Gaza. Dette systemet kombinerer to identifikasjonsteknologier som begge er usikre – håndgeometri og ansiktsgjenkjennelse – og kontrollerer ved hjelp av kamera og digitale kort de 30 000 palestinerne som hver dag passerer på vei til jobb. Jo flere potensielle mistenkte, jo mindre er sjansen for å kunne gjenkjenne et individ.
Disney World har brukt et fingerscanningssystem for å hindre at kunder låner sesongkortet sitt ut til andre. Systemet skal identifisere to fingre geometrisk. Denne teknologien er imidlertid enda mindre pålitelig enn scanning av hele hånden, og det er åpenbart at selskapet ønsker en avskrekkende og forebyggende effekt som ikke har noen sammenheng med de reelle resultatene av testene.
Dette er enda mer åpenbart i (de vanvittige) teoriene til den amerikanske nevrologen og FBI-yndlingen Larry Farwell. Han hevder at man i dag er i stand til å finne ut av en persons intensjoner gjennom å lese bildene fra en scanning av personens hjerneaktivitet (brain fingerprinting).
Det finnes riktignok velprøvde metoder, som fingeravtrykk. Men spesialistene er smertelig klar over – selv om de vokter seg vel for å si det høyt – at fingeravtrykk heller ikke er hundre prosent pålitelige. For å ta noen eksempler: eldre personer, visse asiatiske befolkningsgrupper og folk som driver med kroppsarbeid kan ikke alltid «arkiveres» korrekt gjennom fingeravtrykk.

Både statlige og private kontrollinstanser har alltid tatt i bruk de nyeste teknikkene – på grunn av deres avskrekkende effekt – også når disse teknikkene fungerer dårlig. Derfor er det ikke overraskende at de nekter å innrømme nederlag. Det er mer forunderlig at publikum bidrar til å opprettholde illusjonene. Men det gjør de.
Det gjelder for eksempel såkalte «biometriske» kontroller, som kombinerer klassiske fingeravtrykk og identifikasjon av visse kjennetegn (øyefarge, håndform). Denne typen kontroller er på fremmarsj, og det har å gjøre med at publikum aksepterer dem. For eksempel programmet INSPASS (Immigration and Naturalization Service Passenger Accelerated Service System), som gir «hyppig reisende» muligheten til å slippe å vise legitimasjon mellom de internasjonale flyplassene i Los Angeles, Miami, Newark, New Jersey, New York, Washington, Toronto og Vancouver. De mottar et kort hvor deres håndgeometri er kodet inn, og dette scannes ved kontrollpunktene. Mer enn 50 000 personer blir frivillig identifisert på denne måten.
Denne graden av frivillighet er en forutsetning for at kontrollteknologien skal fungere godt. Ifølge et spesialistbyrå på dette området, er nemlig «teknologien for ansiktsscanning nesten fullstendig ute av stand til å identifisere personer som ikke samarbeider.» Men folk som er vant til å betale bompenger gjennom digital registrering og barn som er vant til å spille dataspill der man åpner dørene til korridorer ved å sette i gang virtuelle kontrollmekanismer, ser ikke nødvendigvis at identitetsjekk er mer enn en «forsinkelsesprosedyre» – snarere et uttrykk for politisk underordning.
Man skal heller ikke undervurdere den spontane sansen for kontroll. I Frankrike gjorde man et forsøk med intern tv-overvåking i en boligblokk, der hver beboer fra sin leilighet kunne følge med på hva som skjedde i oppgangen og anmelde ungdommene som oppholdt seg der til politiet. Ordningen ble en suksess – og sier sitt om den utbredte gleden ved å spionere på naboen.
Sosial kontroll som trosbekjennelse i et velsmurt maskin-samfunn har fått enda sterkere fotfeste etter at privatpersoner begynte å benytte seg av systemer som tidligere var forbeholdt myndighetene. Eller motsatt, at institusjoner tar over kommersielle produkter som visker ut skillet mellom politiets funksjon og samfunnsborgerens eller brukerens. Et eksempel på dette er webkameraer (kameraer tilkoblet internett), som ble lansert som et «sosialt» produkt som gjorde det mulig for nettbrukere å se hverandre. Siden har det utviklet seg til et redskap for privat overvåking (se inngangspartiet til fritidsboligen, for eksempel). Deretter ble de koblet opp mot politiets alarmsystemer.
Kontroll av individer handler ikke bare om overvåking og straff. Publikum lar seg mer og mer overbevise av teknologiske løsninger som formodentlig skal «ta det onde ved roten». Myndighetene appellerer til følelser når de skal rettferdiggjøre kostbar utvikling av automatisert bilkjøring, som begrenser mulighetene for å ta individuelle beslutninger som anses for å være hovedårsaken til trafikkulykker: «41 000 drepte per år på europeiske veier» fremstår som et uangripelig argument for å utvikle «intelligente transportsystemer» (ITS) som for eksempel EU-kommisjonens CyberCars-prosjekt.
I USA og Japan forbereder man allerede innføring av såkalte AHS-prosjekter (automated highway systems). I Frankrike tilbyr Arcos-prosjektet flere typer systemer: alt fra sjåførvarsling til full fjernstyring av bilen. Ingeniører og jurister arbeider i disse dager for å løse problemene knyttet til «inntrengning» som denne utviklingen reiser, men meningsmålinger tyder på at publikum er positivt innstilt til dette.

Ulike profesjoner fungerer som mellomledd mellom privat og institusjonell overvåkning. Flere og flere yrkesgrupper driver med fremming av teknologi som en metode for sosial kontroll, noe som bidrar til å normalisere denne i forbrukernes øyne og inspirere institusjoner til mer utstrakt bruk av overvåkningssystemer. Politifolk er mottakelige for argumentet om at undertrykkelsesteknikkene kan «mykes opp» og gjøre deres yrke til en «nøytral» beskjeftigelse.
Et godt eksempel er våpenet Taser X26, som nå brukes i 41 land og kalles «det 21. århundrets våpen». Dette håndvåpenet skyter ut to sonder fra opptil seks meters hold og med en hastighet på 50 meter per sekund. Når disse kommer i kontakt med kroppen (eller klærne) til «målet», avgir de et elektrisk støt på 1,5 milliampere. Dette støtet lammer sentralnervesystemet gjennom å nøytralisere kommunikasjonen mellom hjerne og muskler. Produsenten av Taser X26 hevder at våpenet kan ufarliggjøre en angriper uten å gjøre skade. All informasjon om avfyrte skudd kan overføres til en datamaskin.
Kontroll som ideologi spres raskt gjennom en form for teknologisk-militær ny-koding av det offentlige liv. På en stor jernbanestasjon hvor det florerer av vaktpatruljer og høytaleroppfordringer til årvåkenhet med hensyn til terrorisme, kan man gå inn på et apotek der fem eller seks farmasøyter tar imot videoovervåkede kunder omsluttet av lydreklame med følgende budskap: «Overvåk blodtrykket ditt», «Følg med på vekta». Likheten er blitt så slående mellom kontrollmetodene i det private og det offentlige rom at man spør seg om det ikke er det militariserte politiet som forsøker – med god drahjelp fra terrorskremselen – å innvadere dagliglivet, eller om det tvert imot dreier seg om en modell for styring av «samfunnets velvære», som er i ferd med å virke inn på alle menneskelige forbindelser.
Enkelte skoler i Frankrike og Tyskland har installert håndgeometri-scannere – ofte i samråd med foreldrene – for å holde telling med elevene på vei inn i kantina. Ingen har følelsen av å bli «politiovervåket»: både skoleledelse, foreldre og elever er enige i idealet om en god organisering av folkemengder.
Legg også merke til at yrkesgrupper som formodentlig er blant de mest frihetsopptatte, heller ikke er uberørt av denne lidenskapen for kollektiv regulering. Da den franske helseministeren Jean-François Mattei foreslo å trekke tilbake lovendringsforslaget Accoyer som skulle regulere psykoterapi-feltet og filtrere vekk «ukvalifiserte kvakksalvere», tok en gruppe psykoanalytikere, som påsto å «representere tusenvis av kolleger», på seg å etablere en samlet oversikt over sin yrkesgruppe. For bedre å kunne leke politi i egne rekker.
Denne iveren etter å delta i administreringen av det sosiale feltet er urovekkende, ikke minst når den kommer fra en gruppe som ellers oppfordrer til en tilbakevending til «den symbolske orden». Man husker de sovjetiske psykiaterne som stilte seg til rådighet for politiske kommissærer. På den tiden ble de som ga uttrykk for uenighet med regimet utvilsomt ansett som anormale, mens i dag blir normalitet og patologi definert av teknovitenskapen bak diagnoser og behandlinger. Og den som ikke anerkjenner denne legitimiteten blir ansett som en trussel.

Ikke alle yrkesgrupper som beskjeftiger seg med den sosiale orden utviser like stor servilitet: I USA har en rekke organisasjoner gjort motstand mot videoovervåking på offentlige steder. I Frankrike har sosialarbeidere og lærere gjort opprør mot lovbestemt angiveri, som gjør det enda vanskeligere å drive med forebygging av kriminalitet blant ungdom.
For øvrig har utbredelsen av disse prosedyrene en tendens til å slå tilbake på de som innfører dem. Det kan se ut til at den franske høyresidens nederlag i valget våren 2004 delvis skyldtes den kollektive frykten skapt av automatiseringen av «kontroll-sanksjoner» (radarer for fartsmåling). I tillegg har man antakelig undervurdert konfliktpotensialet i denne typen teknologi. Det samme gjelder det amerikanske «diktatet» om utlevering av 39 ulike personopplysninger om flypassasjerer og «biometrisering» av utenlandske pass. Ved å underlegge nordamerikanske innbyggere de samme kontrollene, har Brasil fått frem tvetydigheten i slike aggressive krav. Den svake motstanden fra europeiske myndigheter – de endte med å akseptere automatisk overføring av 34 av de 39 personopplysningene det var snakk om – viser at kampen ikke er vunnet.
Mange av de som er involvert i utvikling av overvåkingsteknologi er bekymret over mulighetene for misbruk. En ingeniør som arbeider for en større bilprodusent forteller med uro om forsøkene på å lage hjulaksler som kan dreies i en annen retning enn den sjåføren styrer rattet mot. Innenfor ITS-systemet vil datamaskiner kunne rette opp feilkjøring. Men dette kan også brukes til å skaffe tilbake stjålne biler, ifølge den samme ingeniøren.
Kombinert med fremskrittene innen fjernstyring, radarer og GPS, er følgende scenario allerede mulig: Bilen din er stjålet i et land langt borte. Du får beskjed umiddelbart, og kan følge bilen på mobiltelefonen din. Ved bruk av tastene på telefonen kan du ta kontroll over bilen og fjernstyre den, som i et dataspill, til nærmeste politistasjon, som du allerede er i kontakt med via en realtids-satellitt. Du kan til og med sende et elektrisk støt i baken på sjåføren (et system beregnet på taxier, allerede standardutstyr i flere land) slik at han er ufarlig når politiet skal hente ham ut av bilen – etter at du har låst opp bildørene ved hjelp av fjernkontroll.
«Men man kan også forestille seg et annet scenario», sier den samme ingeniøren: «Du er en politisk opponent, og en kveld du er på vei hjem fra et møte nekter bilen din å kjøre hjemover, hvor energisk du enn vrir på rattet. I stedet kjører den deg langt av gårde og svinger inn foran et anonymt skur. Bildørene vil ikke åpne seg før en gruppe menn med finlandshetter kommer og drar deg ut av bilen og inn i en stor hall med hundrevis av andre aktivister og sympatisører.»
Vi vet fra unge demonstranter som deltok på Europas sosiale forum høsten 2003 at slike enorme haller allerede finnes i utkanten av Paris – klare til å ta imot mange «kriminelle» som arresteres samtidig, for eksempel under illegale eller potensielt voldelige demonstrasjoner. Det finnes allerede lydkanoner – som kunne vært hentet fra Syldavia-politiet i Tintins univers – som kan sette store folkemengder ut av spill ved å tvinge dem i bakken med høyfrekvente lydbølger.
Selv i de tilfeller der politimetodene fungerer mest effektivt ser det ut til at denne effektiviteten skyldes en kombinasjon av metoder der det umenneskelige aspektet blir stadig viktigere. En nærmest ufeilbarlig måte å skaffe tilståelser og informasjon på «uten vold», er sanseberøvelse i lydtett rom, som blant annet er benyttet mot fanger på Guantánamo. Denne metoden er ikke offisielt kategorisert som tortur, men burde høre inn under de frykteligste variantene.
«Vitenskapelig kontroll» av befolkningen kan derfor aldri betraktes som en tilpasning av demokratiet, som mange tror, selv om de med rette er opprørt over den økende usikkerheten. Den bærer nemlig i seg frøene til uakseptabel autoritarianisme. Om enn den presenteres som offentlig helsetiltak eller forskningsarbeid for å redusere trafikkulykker eller lettere identifisering av terrorister: Denne utviklingen må alltid granskes med offentlige argusøyne.