Mamma jobber deltid

I motsetning til hva man kanskje skulle tro, har kvinner i Vest-Europa fortsatt store problemer med å forene familieliv og yrkesliv når de er i fruktbar alder. Ifølge en studie utført av Organisasjonen for samarbeid og økonomisk utvikling (OECD), er kvinners deltakelse i yrkeslivet direkte avhengig av deres ansvarsoppgaver i familien.¹ I de landene der staten investerer lite i barnehagetilbud for små barn, er morsrollen fortsatt en hindring for kvinner mellom 24 og 49 år når det gjelder å bli eller forbli yrkesaktive. Og graden av investeringer på dette området er nært knyttet til rådende oppfatninger av kvinners rolle – som lønnsarbeidere eller mødre – i ulike vesteuropeisk land.

Man kan dele disse landene i to grupper: Den første gruppen består av Tyskland, Sveits, Nederland og Storbritannia. I disse landene blir det å ta seg av små barn betraktet som en privatsak. Kvinner blir først og fremst verdsatt for sin tradisjonelle rolle som mødre og hjemmeværende barnepassere. Beveridge-rapporten (1942), som lå til grunn for det sosiale systemet i Storbritannia i etterkrigstiden, slo fast at kvinner kunne arbeide før fødselen, men at deres hovedoppgave etter fødselen var å ta vare på avkommet. Rapporten nevnte ikke med ett ord behovet for offentlige investeringer i barnehager og førskoler.
Den konsensus som lå bak denne rapporten bygget på ideen om den altoverskyggende bindingen mellom mor og barn, som ikke kan overlates til fremmede. Ifølge oppfostringsteorier på denne tiden, spesielt arbeidene til psykiateren John Bowlby,² ville et barn som ble skilt fra moren (maternal deprivation) kunne utvikle mentale forstyrrelser som angst, depresjon og asosial atferd. Derfor liten vekt på offentlig barnepass.
Til tross for disse vanskelighetene økte yrkesaktiviteten blant kvinner i Storbritannia fra 49 til 69 prosent i perioden 1959-99. 41 prosent av kvinner med ett barn arbeidet likevel deltid, mens 61 prosent av kvinner med to barn gjorde det.
Dette var problematiske tall, både med hensyn til behovet for kvalifisert arbeidskraft og kvinnebevegelsens krav. Mot slutten av 1990-tallet stilte derfor en mangfoldig koalisjon bestående av fagforeninger, næringsliv og feministiske organisasjoner krav om en landsomfattende barnehageplan for barn under fire år. I 1997 iverksatte Tony Blairs regjering to programmer: National Child Care Strategy og Sure Start. National Child Care Strategy fokuserte på statlige strukturer for å ta vare på barn i førskolealder. Sure Start var rettet mot barn i vanskeligstilte områder og utvikling av deres kognitive, psykologiske og fysiske evner. Programmet innebar også etablering av familieoppfølgingstjenester og initiativer til støtte for foreldre. Sure Start begynte med et budsjett på 452 millioner pund fordelt over tre år.
Disse programmene har ført til etablering av 382 000 nye barnehageplasser siden 1997. Antallet førskoler ble fordoblet mellom 1991 og 2003, til 3800. Antall kvinner i arbeid økte med 770 000 mellom 1997 og 2002. Men fortsatt er offentlige tilsynsordninger for barn under tre år så godt som ikke-eksisterende i Storbritannia. Bare 58 prosent av treåringene har barnehageplass, mens 65 prosent av fireåringene har plass på førskoler som finansieres av offentlige midler. Disse offentlige institusjonene tilbyr likevel bare gratis plass for barn mellom tre og fire år tolv timer i uken, det vil si tre og en halv time per dag. Derfor må man ty til private ordninger, og utgifter til barnepass utgjør i gjennomsnitt 30 prosent av budsjettet til en britisk familie. Økonomisk sett lønner det seg for kvinner med lav utdannelse – og de mest lavtlønte – å helt eller delvis trekke seg ut av arbeidslivet.
I Storbritannia er yrkesaktiviteten blant kvinner uten barn 72, 4 prosent, mot 65,4 prosent blant kvinner med barn. En tredel av kvinnene slutter i jobben etter fødselen, og bare 10 prosent av kvinner med et barn under 5 år arbeider fulltid.

I Vest-Tyskland finner man de samme tendensene som i Storbritannia. Kvinner som lar andre ta vare på barna sine, blir kalt «ravn-mødre» (som bokstavelig talt betyr «som forlater sine barn»). Denne stigmatiseringen og mangelen på barnehagetilbud, fører til at 4 av 10 kvinner i generasjonen født på slutten av 60-tallet velger å ikke få barn – ifølge de fleste undersøkelser som er gjort på dette området. 40 prosent av kvinner med høyere utdanning er barnløse. Nesten halvparten av mødrene (nøyaktig 49 prosent) arbeider deltid, mindre enn 20 timer per uke.
Forskeren Jeanne Fagnani sier at «offentlige og private barnehager tar imot bare to prosent av barna under tre år. 64 prosent av barna mellom tre og fire år tas hånd om i barneparker som ikke er en del av skolesystemet. Men de fleste av disse barneparkene har bare åpent om formiddagen, og barna kan sjelden spise formiddagsmat der.»³ Et annet problem er at grunnskolen kun har åpent mellom 8 og 13.⁴
Jeanne Fagnani påpeker en årsak til at holdningene endrer seg langsomt i den vestlige delen av Tyskland: «Offentlige barnehager betraktes som typiske for det kulturelle og politiske systemet i det tidligere sosialistiske Øst-Tyskland, noe som kan bidra til å forklare de svært sterke kulturelle og ideologiske motforestillingene vesttyskere har overfor kollektive barnehageordninger for svært små barn.»⁵
Det er talende at bevilgningene til barnepass for barn i førskolealder (det vil si under fire år) ikke utgjorde mer enn 0,8 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i Tyskland i 2002. Tilsvarende tall i Nederland var 0,6 prosent og i Storbritannia 0,5 prosent – Storbritannia er for øvrig mester i alle kategorier når det gjelder underbevilgning. I den andre gruppen av vesteuropeiske land som er studert, er tallene 2,7 prosent av BNP i Danmark, 1,3 prosent i Frankrike og 1,9 prosent i Sverige.
Sverige har vært et foregangsland for en likestillingspolitikk med sikte på å gi kvinner muligheten til å kombinere arbeid og familieliv. I motsetning til sine tyske kolleger, har svenske fagforeninger og sosialdemokrater engasjert seg sterkt for normalisering av toinntektshusholdninger, i likhet med kvinnebevegelsen. Fra slutten av 60-tallet iverksatte regjeringen tiltak for å legge til rette for toinntektsfamilier. I 1971 ble det innført separat skattlegging av ektefeller. Som Marie-Thérèse Letablier, spesialist på europeisk familiepolitikk, viser, ble det mer interessant for et par at kvinnen hadde en jobb enn at mannen jobbet mer.
Under Sosialdemokratenes landsmøte i 1972 erklærte statsminister Olof Palme at «likestilling mellom kjønnene går via arbeidsmarkedet og kvinners rett til arbeid må støttes.»⁶ Et system for foreldrepermisjon gjør det mulig for en av foreldrene å vende tilbake til jobben sin etter ett år. Kommunale barnehager for små barn blir etablert, med en dobbel målsetning: å gi foreldre mulighet til å kombinere arbeid og familie, og å sørge for trivsel og tidlig sosialisering hos barna. I 1995, da ventelistene for barnehageplass ble stadig flere og lengre, vedtok man en lov som påla kommunene å utvide tilbudet raskt og gi plass til de som trengte det.
Utover 1990-tallet så man likevel en reduksjon i investeringene i barnehagetilbud for små barn i Sverige, spesielt når det gjaldt statlige bevilgninger. De offentlige utgiftene gikk fra 2,2 prosent av BNP i 1994 til 1,8 prosent i 1999 og 1,9 prosent i 2002. Med økonomisk krise som bakteppe, dalte andelen yrkesaktive kvinner med barn under fire år fra 85 prosent i 1990 til 77,5 prosent i 2002.⁷ Deltidsarbeid, som tradisjonelt er svært utbredt i Sverige, gikk også kraftig ned i samme periode: fra 59 prosent i 1990 til 47 prosent i 2000. (…)