Mellom drøm og virkelighet

Dekonstruksjon av sionismens opprinnelsesmyter er et sentralt tema for israelske kunstnere. I politisk eksplisitte verk viser de brutale sider ved det som i Israel kalles «situasjonen»–konflikten mellom Israel og Palestina.

november 2004

Kunstneriske uttrykk i Israel har en særegenhet, og det er at de ofte bærer i seg en spenning, en nervøsitet som speiler landets politiske situasjon. Selv om samfunnet er splittet i forhold til palestinakonflikten, virker det som om kunsten ignorerer denne skillelinjen. Alt tyder på at så godt som alle kunstnerne har tatt sitt valg, at de bestemte seg allerede under krigen mot Libanon (1982), en krig som satte dype, traumatiske spor i den offentlige opinionen i Israel. En rekke utstillinger, iblant også med deltakelse fra palestinske kunstnere, fungerer som symbolske handlinger, forsøk på å få i gang en dialog ved hjelp av kunstens språk – men fremfor alt en plastisk fremstilling av den opprørende tilværelsen i et samfunn hjemsøkt av vold.

Selv om ikke alle kunstnere følger maleren Moshe Gershunis bud fra 1977 om at «det eneste problemet israelsk kunst bør ta for seg er palestinaproblemet», er det åpenbart at israelske kunstnere svært sjelden kommer utenom denne konteksten. Ofte får man inntrykk av at hver eneste fargeflekk malt på et lerret, hver eneste blyantstrek er fylt med mening, alltid forbundet med den debatten som ryster dette samfunnet.
Et eksempel blant mange er utstillingen på Israels nasjonalmuseum i Jerusalem høsten 2003 med de to israelerne David Reeb og Michael Kratzman.1 Fotografen Kratzman har i en årrekke tatt bilder som viser forholdene palestinerne lever under. David Reeb maler store, mektige og realistiske bilder – skildringer i «naturlig størrelse» av en tragisk virkelighet. De som besøkte utstillingen gikk stille gjennom de enorme salene, uten kommentarer.
Noen vil kanskje spørre hva som skiller denne situasjonen fra situasjonen i andre samfunn herjet av skjult eller åpen krig? Svaret på dette spørsmålet er todelt: På den ene siden, «glødende» reaksjon fra kunstnernes side er ikke alltid regelen. Bare se tilbake på den kunstneriske stillheten i Frankrike i forbindelse med en av de siste store kolonikrigene, Algeriekrigen. På den andre siden strekker israelske kunstneres problematikk seg utover den væpnede konflikten – den tar også unngåelig for seg forholdet mellom det jødiske folkets skjebne og Israel-Palestina-konflikten.
Selvfølgelig er det ikke slik at israelske malere og skulptører i sine arbeider alltid er ute etter å forstå det jødiske folkets «røtter» eller det kontroversielle spørsmålet om tilhørighet til landområdene. Den israelske kunstens kritiske og iblant militante posisjon er mer enn en «enkel» dialog med virkeligheten. Den går i dybden, undersøker den israelske nasjonens konstituerende komponenter og hvordan det palestinske og det jødiske spørsmålet overlapper hverandre.

I tillegg til eksplisitt politiske utstillinger, har også andre uttrykksmåter utviklet seg de siste årene, og hatt stor suksess. Alle disse har et fellestrekk, nemlig en sterk følelse av nostalgi. Et eksempel er utstillingen ved Museet for samtidskunst i Tel-Aviv i 2003, hvor hundrevis av fotografier ga det lokale publikummet et lengselsfullt innblikk i de jødiske pionerenes svunne tid.2 Overalt i museet stanset folk opp og snakket fortrolig med hverandre. De eldste viste de yngre som var med dem et gulnet fotografi fra et sted de engang hadde kjent: En smal sti mellom sanddynene som var blitt en hovedåre i Tel-Aviv. En hvit bygning i ottomansk stil, forlengst revet, som i flere tiår var en kino. En øde strand som nå er full av Hilton- og Sheraton-hoteller.
Tilsynelatende intet nytt i dette heller. Selv om nostalgien «ikke lenger er hva den var», er lengselen tilbake til et preindustrielt, økologisk samfunn preget av opphøyd ro, et vestlig og sågar globalt fenomen. Det spesifikke ved den israelske nostalgien er at den er et tveegget sverd. Enten fungerer den som et minne om en helliggjort periode i landets historie – pionerenes epoke, en historisk modell for heroisme og renhet. Eller så fremstår nostalgien avmystifisert og dekonstruert, og brukes tvert om til å granske sitt eget ideologiske aspekt i en prosess vi kan kalle «tilbakeblikk på tilbakevendingen». Med andre ord fungerer nostalgien enten som gruppeterapi, der man en kort periode kan slippe unna en virkelighet som er vanskelig å holde ut, eller som sjokkterapi som tvinger frem en ubarmhjertig (men ofte forløsende) granskning av både fortid og fremtid.
Det er svært få land der den kunstneriske utviklingen er så uløselig knyttet til historien som i Israel. Det er åpenbart at grunnsteinen i israelsk billedkunst paradoksalt nok var ideen om tilbakevending. Sentralt lå drømmen om å vende tilbake til Sion, løftet som i 2000 preget tilværelsen til den jødiske diasporen: på den ene siden fantes virkelighetens territorium (det funksjonelle rommet jødene faktisk levde i) og på den andre siden drømmens territorium (det «lovede land» som begjær og forhåpninger strakk seg etter – «neste år er vi i Jerusalem»). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal