Michel Foucault i alle kanaler

Det er Foucault-høst i Paris i år. Anledningen er at det er 20 år siden Michel Foucault døde. Konserter, teaterforestillinger, filmprogram, utstillinger og konferanser er viet den franske tenker. Foucault er blitt mer enn en filosof. Men mer enn å hylle Foucault ønsker de forskjellige arrangørene å kaste et nytt og aktivt blikk på Foucault. Et eksempel på dette er kunstverket 24h Foucault.

2. oktober kunne man overvære 24h Foucault på Palais de Tokyo i Paris. 24 timer Foucault på en av Frankrikes, og kanskje Europas, mest profilerte samtidskunst-museer, iscenesatt av den sveitsiske kunstneren Thomas Hirschhorn (f. 1957). Hirschhorn er kjent for å bruke filosofer og tenkere han beundrer som utgangspunkt for sine kunstverk. Tidligere har han laget «monumenter» over blant annet Georges Bataille, Gilles Deleuze og Baruch Spinoza, og han har laget «kiosker» for Fernand Leger, Ingeborg Bachmann og José Bove, Meret Oppenheim. Denne gangen er fascinasjonen og beundringen for Michel Foucault anledningen.

Ved inngangen deles det ut en avis som man ville kalle en utstillingskatalog, dersom dette hadde vært en alminnelig utstilling. Avisen inneholder, foruten kunstnerens intensjonsbeskrivelse av prosjektet og skisser til det, 24 ulike innlegg av kjente og mindre kjente Foucault-fortolkere fra nær sagt hele verden. Blant dem Simon Critchley, og Philippe Artières. De samme bidragsyterne opptrer i løpet av de 24 timene monumentet varer. De har fått en time hver til disposisjon i en sal som er konstruert og dekorert som et slitent forsamlingslokale i tradisjonen etter 68-bevegelsen. Publikum synker ned i diverse loppemarkedsofaer, bannere henger i taket, pappvegger er malt slik at de gir inntrykk av murvegger hvor den virtuelle murpussen skal gi fornemmelsen av at den nærmest er til å ta og føle på. Grafitti og plakater over alt. «Michel Foucault» står det, «MF» står det, «I love him» står det. Stedvis akkompagnert av glorete homsepornoplakater er bilder av Foucault kopiert opp i alle mulige dimensjoner og klistret opp på pappveggene. Sitater fra Foucaults verk på flere forskjellige språk inviterer ikke egentlig til studier og analyser. De har snarere slagordets formel og oppmuntrer mer til aksjon enn til refleksjon. Overalt er det brun tape. Brun tape på gulvet, i taket, rundt plakatene, i sofaene, rundt sofaene. Den brune tapen binder sammen, den skriver Michel Foucault, den skriver initialene MF, den ligger krøllet sammen i bunter, den strekker seg utover, den er tilgjengelig i «atelieret» hvor også sprittusj, spraymaling, trebiter og hvitt lerret står til fri bruk for publikum. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Å konsumere verden gjennom bilder

Default thumbnail
Neste sak

Liberalernes Waterloo

Andre saker om Filosofi

Tilbake til klassen

I over førti år har venstreintellektuelle tolket bort begreper som kapital, klasse

0 kr 0