Slummens hellige krigere

En voldelig fundamentalistisk retning er i ferd med å utvikle seg i Marokkos slumstrøk. Selvmordsaktivistene i Casablanca i mai 2003 kom fra en av byens forsteder, som preges av elendige sosiale forhold og total eksklusjon fra resten av samfunnet.

Attentatet i Taba, Egypt, som tok livet av flere titalls mennesker i midten av oktober, viser at den hellige krigens sak ikke begrenser seg til «utkant»-konflikter i Afghanistan, Tsjetsjenia og det tidligere Jugoslavia, men slår til midt i hjertet av den arabisk-muslimske verden. Jordan, Saudi-Arabia og Marokko er blitt direkte rammet. Attentatene i Casablanca 16. mai 2003 viste verden at en ny form for fundamentalistisk ideologi har fått fotfeste, nemlig retningen takfir, som ikke nøyer seg med kamp mot USA og Israel, men også anklager muslimske ledere (og alle deres støttespillere) for å være «ikke-muslimer» og frafalne (takfir betyr å erklære noen for frafallen). Denne strømningen tyr til vold mot statene for å tvinge dem til å «finne tilbake til Guds lover og det opprinnelige islams profetiske samfunn». Den ønsker ikke bare å velte korrupte og upopulære regimer, men å rense den rådende politiske orden.

Retningen Takfir Wal-Hijra vokste frem på 1970-tallet etter en splittelse i den egyptiske organisasjonen Det muslimske brorskap,1 og ble en av de viktigste voldsfremmende ideologiene i den muslimske verden, spesielt fra begynnelsen av 1990-tallet. Den representerte også et brudd med de andre islamistiske strømningene, som var mer tilbøyelige til å delta i det politiske spillet og om nødvendig gå veien om valgurnene i forsøket på å etablere en islamsk stat. Av og til brukes begrepet «takfiristisk salafisme» for å betegne denne retningen.2
Viktigheten av takfir-doktrinen blant terroristgrupper er også uttrykk for et brudd mellom denne ekstreme fløyen innen politisk islam og land som er forankret i en tradisjonell islam, som Marokko. Situasjonen i Marokko, der kongen «nedstammer fra profeten», er et godt eksempel på hvordan grensene har flyttet seg mellom jihadistene og deres utpekte mål, innad i de muslimske samfunnene selv.
Noen uker før attentatet i Casablanca 16. mai 2003 utstedte fundamentalistiske smågrupperinger i Marokko en erklæring om frafallenhet rettet mot det marokkanske samfunnet og den marokkanske staten. Erklæringen ble distribuert i moskeer i utkanten av Casablanca. I august 2003 ble Mohammed Fizazi – en 57 år gammel marokkansk lærer og takfir-«teoretiker» dømt til 30 års fengsel for å ha inspirert til Casablanca-attentatene.3 En militant salafist omtalte saken slik: «Forbrytelsen Fizazi er dømt for består i å si den muslimske troserklæringen [Det finnes ingen annen gud enn Gud og Muhammed er hans sendebud] på en annen måte enn andre!» En slik uttalelse innebærer at forholdet til islam er annerledes for takfiristiske salafister og at andre muslimer er å betrakte som gudløse.
Undersøkelsene som ble satt i gang etter attentatene i Casablanca har vist at flertallet av takfir-gruppene kommer fra slumstrøk i Casablanca, Meknes, Fes og Tanger, samt nedbrutte områder i utkanten av marokkanske byer.4 Det samme viste undersøkelsene etter attentatene i Madrid 11. mars 2004. Undersøkelsene har også vist at disse ekstremistiske gruppene har en sterk lokal forankring, og at de ikke bare kan betegnes som «sovende celler» som venter på ordre fra Al-Qaida – selv om Osama Bin Ladens nettverk spiller en viktig rolle når det gjelder logistikk og utarbeidelse av strategiske mål.5
Takfiristenes voldsutøvelse er betydelig i Marokko. Bare i løpet av 2002 tok de livet av rundt 166 sivile. Denne volden, som mediene er lite villig til å fortelle om, foregår først og fremst i fattige strøk i forstedene. Gjengsjefer og selvutnevnte «emirer» – som Fikri i en forstad til Casablanca eller Rebaa, lederen for militsene i utkanten av Meknes, samt andre «emirer» med kommando over et titalls lokale grupper – står for uavhengige aksjoner. De handler etter eget initiativ og ikke bare etter ordrer som er tenkt ut dypt inne i Afghanistan.

Disse takfiristene er en del av en ny generasjon fundamentalister som har sine røtter blant de utstøtte i helsefarlige og oppløste bydeler.6 Deres enemerker befinner seg i det man kaller al karyan, gamle steinbrudd i industriområder som har ligget brakk siden uavhengigheten i 1956. I flere tiår har det vokst frem utallige slumbyer i disse områdene – her ender de jordløse bøndene opp, som ofre for utvandringen fra den fattige landsbygda. De fleste takfiristene og selvmordsaktivistene fra 16. mai 2003 er såkalte karyanister – de kommer fra en avskydd og utstøtt del av befolkningen, de som lever i disse infernalske slumbyene.
I Sekouila, som er en del av Stor-Casablanca, hersker «emiren» Fikri. Både dette området og slumbyene Thomas og Lahraouiyine, som selvmordsbomberne 16. mai 2003 kom fra, er illegale boområder. De improviserte brakkene er laget av planker og papp funnet på gata, og de er organisert i anonyme blokk-ansamlinger. Det finnes ingen skilter, ingen navn, ingen offentlig identitet. Innbyggerne livnærer seg utelukkende på smugling og tyveri – en uformell overlevelsesøkonomi. Disse miserable gettoene, som ligger omtrent en halvtime fra Casablanca sentrum, har verken innlagt vann, kloakksystem eller elektrisitet. Det brukte vannet – forpestet og stinkende – blir liggende i de leirete småveiene som råtner i varmen. Dette tiltrekker seg innsektssvermer som bærer med seg alle slags sykdommer. Innbyggerne i finere boligstrøk kaller disse slumbyene for «Tsjetsjenier», en betegnelse som sier mye om graden av urban, sosial og kulturell oppløsning.
Disse sonene er blitt en yngleplass for takfirister. Det er nemlig ikke bare en taktisk forskjell mellom takfirister på den ene siden og islamister som har konvertert til legale politiske virkemidler (som PJD, Parti de la justice et du développement) eller sosialt arbeid (som veldedighetsorganisasjonen Al-Adl Wal-Ihsan ledet av sjeik Salam Yassin) på den andre. Det er også viktige sosiologiske forskjeller.
Takfir-salafistene er ikke unge mennesker fra de folkelige bydelene i medinaen (gamlebyen/det historiske sentrum). De kommer heller ikke fra arbeiderbydeler og store blokkområder som for lenge siden ble latt i stikken av partier og venstreorienterte fagforeninger, og som nå domineres av tradisjonalistiske, islamistiske aktivister. Takfiristene er totalt fremmedgjorte mennesker som er oppvokst i nedbrutte sosiale omgivelser, som ikke kjenner noe annet enn gettoenes tarvelige og brutale univers, og som samfunnet har behandlet som ville dyr. Gjennom sin sekteriske islam-forståelse vender de denne nådeløse villskapen tilbake mot den etablerte orden.
Oppløsningen av derb-kulturen – det vil si tradisjonelle folkelige bydeler – er en viktig årsak til utbredelsen av takfiristisk salafisme i disse forstedene. I medinaen kunne de dårligst stilte overleve takket være uformell handel og tradisjonell solidaritet. I slumbyene er det annerledes. Her finnes ingen økonomisk aktivitet, og befolkningens isolasjon og avstanden til resten av samfunnet fremelsker marginal atferd. Den eneste formen for varehandel er noen få ambulerende kjøpmenn. Her er det ikke noe souk (arabisk marked) eller småbutikker. Som besøkende blir man lamslått av de katastrofale forholdene folk lever under.
Tradisjonelt ble det sosiale samværet i medinaen organisert rundt moskeen, brødovnene eller de mauriske badene. I slumbyene eksisterer ikke denne organiseringen av samfunnslivet som var typisk for de gamle folkelige bydelene, og dette har hindret etablering av sosialt samhold. Den salafistiske islamismen i Marokko er derfor et resultat av det tradisjonelle islams oppløsning snarere enn dens oppblomstring. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0