Tyrkia og EU

Tyrkia og EU

Debatten om Tyrkias eventuelle inntreden i EU om tolv års tid er ikke særlig nyansert, og har gitt rom for mange fantasiforestillinger. Mot en bakgrunn av «sivilisasjonenes sammenstøt» vitner debatten om Vestens identitetsmessige angst overfor islam, og avdekker islamofobien som hjemsøker så godt som alle politiske grupperinger.

Noen regner med at en stor stat med muslimsk flertall instinktivt vil bli avvist, og skyver «tekniske» argumenter foran seg for å nekte Tyrkia EU-medlemskap. De gjør for eksempel geografien til et endelig eksklusjonskriterium, og hevder at ettersom Tyrkias territorium i alt vesentlig befinner seg i Asia, kan landets kandidatur ikke komme i betraktning. Men dette argumentet er null verdt. Fransk Guyana ligger da vitterlig på det amerikanske kontinentet, og øya Réunion befinner seg midt i Det indiske hav – og likevel er de medlemmer av Den europeiske union. Kan vi se bort fra det faktum at Tyrkias egeiske kyst, hvor antikkens Troja lå, er den østlige delen av det gamle Hellas, den europeiske sivilisasjonens vugge?
Man kan lure på hvilke «tekniske» argumenter som kommer til å bli fremsatt for å forsinke EU-medlemskap for to andre stater med muslimsk flertall, nemlig Bosnia og Albania – deres geografiske tilhørighet til Europa lar seg jo ikke bestride.
Andre bruker historien i sin argumentasjon mot Tyrkias medlemskap. EU-kommissæren Frits Bolkestein gikk så langt som til å hevde at hvis Tyrkia blir sluppet inn i EU, «vil frigjøringen av Wien i 1683 ha vært forgjeves».¹ Under den tyrkiske beleiringen av Wien måtte innbyggerne der, som var kjent for sin fremragende bakekunst, rasjonere melet og lage små rundstykker som de utformet som ottomanenes emblem: månesigden, croissanten. Det er opprinnelsen til dette bakverket, som mange tror er typisk fransk …
Som det bysantinske keiserrikets etterfølger hadde det ottomanske imperiet virkelig ambisjoner om å dominere Middelhavet og Europa (et prosjekt som ble knust flere ganger, først og fremst ved Lepanto i 1521). Denne ambisjonen gjør ikke Tyrkia til noe slags «anti-Europa». Andre stater (Spania, Frankrike, Tyskland) har også latt seg friste av tanken om å underlegge seg Det gamle kontinentet. Og ingen bestrider disse statenes «europeiskhet» i dag.

I likhet med de sentrale imperiene (som alle er forsvunnet) og koloniimperiene (som alle er stykket opp), var også det gamle ottomanske imperiet utmattet etter overdrevne militære felttog ved inngangen til det 20. århundre (da det ble kalt «Europas syke mann»). Etter å ha mistet sine besittelser på Balkan og i den arabiske verden, gikk det nye Tyrkia, grunnlagt av Kemal Atatürk, besluttsomt inn for å være europeisk.
Ingen andre land har noensinne gått med på å ofre så mange grunnleggende sider ved sin kultur for å hevde sin europeiske identitet. Det moderne Tyrkia har gått så langt som til å oppgi sitt gamle skriftsystem (det arabiske) for å gå over til det latinske alfabetet. Innbyggerne har måttet kvitte seg med sine tradisjonelle klesplagg og iføre seg vestlige antrekk. Gjennom etablering av en offisiell verdslighet inspirert av den franske loven fra 1905, opphørte islam å være statsreligion.
Gjennom hele det forrige århundret konsoliderte Tyrkia sitt europeiske preg. På begynnelsen av 1950-tallet ble landet medlem av NATO, og deretter Europarådet. Allerede i 1963 anerkjente general De Gaulle og forbundskansler Adenauer Tyrkias ønske om å slutte seg til Den europeiske union. En avtale om tollunion ble undertegnet i 1995. Etter at Det europeiske råd i Helsinki i 1999 og i København i 2002 bekreftet at Tyrkia kunne bli kandidat til medlemskap,² har Ankara gitt seg i kast med en slags «stille revolusjon» for å tilfredsstille de nødvendige kriterier.
Landet gjør fremskritt når det gjelder demokratiske reformer: Statens sikkerhetsdomstoler er i ferd med å forsvinne, dødsstraffen er opphevet, prinsippet om formildende omstendigheter for «æresforbrytelser» mot kvinner er fjernet, og prosjektet med å kriminalisere utroskap er oppgitt. I regionene i Kurdistan er unntakstilstanden opphevet, undervisning i kurdisk er nå tillatt, det er opprettet en kurdiskspråklig fjernsynskanal, og fire tidligere parlamentsmedlemmer som har vært samvittighetsfanger på grunn av sitt arbeid for kurdernes sak, er blitt løslatt.
Det er fremdeles en lang vei å gå når det gjelder respekt for de offentlige friheter og grunnleggende rettigheter. Ankara må også erkjenne folkemordet på armenerne i 1915. Og det må gis amnesti til fordel for tidligere kampsoldater fra Kurdistans Arbeiderparti (PKK), som betyr løslatelse av over tre tusen aktivister som for tiden sitter i fengsel, deriblant Abdullah Öcalan, opprørets tidligere leder.
Men utsikten til medlemskap i EU har allerede ført til at demokratiseringen av Tyrkia er styrket, i likhet med verdsliggjøringen og forsvaret av menneskerettighetene. Overfor de store landene ved det østlige Middelhavet, som trues av vold og reaksjonære strømninger, vil Tyrkias medlemskap utgjøre et konkret budskap om håp, fred, velstand og demokrati.

2 Tidsperspektivet som er lagt frem er: Innledning av forhandlinger fra 2006 og konklusjon i 2015.

1 Financial Times, 8. september 2004. < BR > (…)