Gaza-plan med baktanker

Yasir Arafats død og George W. Bushs gjenvalg har fått flere til å antyde at fredsforhandlingene i Midtøsten vil gjenopptas. Ariel Sharons tilbaketrekningsplan for Gaza har også avfødt positive reaksjoner, men planen handler først og fremst om å sette fredsprosessen på vent.

Israels statsminister Ariel Sharons plan om å avvikle de jødiske bosettingene i Gaza har skapt positive reaksjoner fra flere hold.1 Det israelske Arbeiderpartiet og bevegelsen Fred nå har berømmet Sharon for hans «mot» og «klarsynthet». Til og med Yahad-partiet, som tok initiativ til Genève-avtalen2 som foreslår at man går tilbake til grensene fra 1967 med noen justeringer som kan aksepteres av begge parter, har uttalt seg positivt. Det samme skjer i utlandet: Vestlige statsoverhoder lovpriser den israelske statsministeren, og uttrykker stor glede over å høre ham snakke om å «avvikle bosettingene».

Selvfølgelig ville avvikling av én enkelt bosetting på palestinsk jord være en stor begivenhet etter 37 års okkupasjon, men betyr det at tilbaketrekningsplanen er en fredsplan?
Hvis Ariel Sharon virkelig mente alvor, kunne de jødiske bosettingene ha vært avviklet i løpet av noen få uker, maksimalt to eller tre måneder. Men det er nå mer enn et år siden denne planen ble offentliggjort første gang, og foreløpig har ikke en eneste bosetter forlatt Gaza. Sharon drøyer, han snakker om de «smertefulle ofre» israelerne har gått med på ved å avvikle en håndfull bosettinger – og gjør ingenting. Ved å holde oppmerksomheten rettet mot Gaza sørger han for at fundamentale forhandlinger om en palestinsk stat settes på vent.
Samtidig er det åpenbart at etableringen av jødiske bosettinger på Gazastripen ikke har vært noen suksess: I alt dreier seg om 7000 jødiske nybyggere, mens de er 250 000 på Vestbredden (foruten de 200 000 jødene som bor i Øst-Jerusalem som har vært okkupert siden 1967). Nybyggerne i Gaza utgjør altså en ørliten gruppe sammenliknet med de 1,5 millioner palestinere som er stuet sammen på dette området, men de legger likevel beslag på 40 prosent av jorda og 50 prosent av vannet. Det brukes i tillegg enorme pengesummer for å garantere sikkerheten til bosetterne i Gaza. Mange soldater sendes dit, og det hender de må bøte med livet for denne utakknemlige oppgaven. I en slik situasjon burde det ikke være et offer, men heller en lettelse for Israel å trekke seg ut av Gaza..

Demonstrasjonene blant nasjonalistiske høyreekstremister, trusselen om «borgerkrig» dersom bosettingene fraflyttes, og oppfordringene fra enkelte fascistiske bevegelser om å drepe statsministeren som straff for hans forræderi, er faktorer som brukes av den israelske regjeringen, særlig i utlandet, for å vise hvor pinefull tilbaketrekningen fra Gaza egentlig er, og at det derfor er umulig å tenke seg en tilsvarende tilbaketrekning fra Vestbredden på veldig lang tid.
I mellomtiden legges fredsforhandlingene på is. I et intervju i avisen Haaretz uttaler Sharons høyt betrodde rådgiver og faste utsending til Det hvite hus, advokat Dov Weisglass, seg i klare ordelag om hva statsministeren har i tankene: «Tilbaketrekningen er egentlig formalin. Den gir akkurat den mengden formalin som er nødvendig for å unngå en politisk prosess med palestinerne.»3
Med andre ord: å fryse fredsforhandlingene. Dette sier Weisglass rett ut: «Fredsprosessen innebærer opprettelsen av en palestinsk stat, avvikling av bosettingene (på Vestbredden, red. anm.), flyktningenes rett til å komme tilbake og deling av Jerusalem. Nå er alt dette lagt på is.»
Tilbaketrekningsplanens første punkt presiserer for øvrig at «i mangel av en palestinsk motpart i fredsforhandlingene» må Israel handle unilateralt. Påstanden om manglende forhandlingspartner er ment å gi israelerne frie hender og rett til å overse palestinernes interesser. Den kolonialistiske tenkemåten er tydelig: Okkupasjonsmakten velger ikke bare sine egne representanter, men bestemmer også hvem som skal representere det okkuperte folket. Forslaget om en folkeavstemning i Israel om tilbaketrekningsplanen, er et uttrykk for den samme tenkemåten. De som først og fremst burde spørres er selvfølgelig alle de som daglig lider under denne okkupasjonen, alle dem som lever i et apartheidsystem hvor de jødiske bosetterne har en særegen og langt bedre juridisk beskyttelse enn den palestinske befolkningen, noe som strider mot den fjerde Genèvekonvensjonen.

Ariel Sharon gledet seg over Yasser Arafats plutselige død. Han håper nå å kunne tvinge sine egne planer på dem som skal ta over etter mannen som symboliserte palestinernes nasjonale kamp. Alle de som trodde Sharon ville endre sin unilaterale politikk etter at «hinderet» Arafat var borte, ble fort skuffet. Den gamle palestinske lederens død innebærer ikke for Sharon at Israel har noen ny motpart i fredsforhandlinger. Han slår tvert imot fast at dette er starten på en periode med usikkerhet, og at det slett ikke er sikkert at det nye palestinske lederskapet vil forhindre terrorisme og voldshandlinger eller greie å gjennomføre de nødvendige endringene. I mellomtiden, i lang tid fremover, vil derfor den israelske regjeringen fortsette sin unilaterale politikk.
Ved siden av å legge fredsforhandlingene på is, har Sharon som hovedmål å gi de jødiske bosettingene på Vestbredden – spesielt de store enhetene – en status som gjør det mulig å innlemme dem i Israel. Da planen om tilbaketrekning fra Gaza ble offentliggjort, ga jo også president George W. Bush løfter til Sharon om at disse bebyggelsene vil bli definert som en del av staten Israel i den endelige avtalen.4 Weisglass avslører igjen statsministerens innerste tanker: «Og når det blir nye fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne om noen år, kanskje om flere tiår, kommer verdens hersker til å banke i bordet og si: ‘Allerede for ti år siden sa vi at de store bosettingene skal være en integrert del av staten Israel’.»5
I mellomtiden fortsetter kolonialiseringen med det håp å fordoble antall jødiske bosettere på Vestbredden og dermed skape en irreversibel situasjon som vil gjøre opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat til en umulighet.
En tilbaketrekning fra Gaza som ikke skjer i samarbeid med palestinerne, vil gjøre dette landområdet til verdens største fengsel: Fangevokterne trekker seg ut, men vil fortsatt bli stående ved portene. Den israelske hæren får kontroll over luftrommet, havområdene og landegrensene, og forbeholder seg retten til å trenge inn «for å bekjempe terrorisme».
Det var fordi han ønsker et Stor-Israel at Ariel Sharon ikke støttet forgjengeren Ehud Baraks forslag til avvikling av bosettingene og opprettelsen av atskilte palestinske områder. «Hele Eretz Israël (det historiske Palestina, red. anm.) er vårt,» sa han til elevene ved en skole i Jerusalem noen måneder etter valget i februar 2001.
Sharon har endret mening fordi situasjonen i området er endret. Han har gjort alt han har kunnet for å knuse intifadaen som allerede var godt rotfestet da han kom til makten. Ved å holde sivilbefolkningen i de palestinske områdene i et jerngrep, forventet den israelske statsministeren at de ville kapitulere.
Men der tok han feil. For første gang i Israels krigshistorie trenger fienden inn i israelske byer og dreper hundrevis av sivile. Det er alvorlige problemer i den israelske økonomien, særlig i turistsektoren som står for store deler av inntektene. Befolkningen er i ferd med å miste motet.

Samtidig øker kritikken mot at fredsforhandlingene med de palestinske selvstyremyndighetene ikke blir gjenopptatt og mot de åpenlyse bruddene på menneskerettighetene.
Genève-avtalen som ble inngått etter initiativ fra israelske og palestinske pasifister (Sharon karakteriserer den som «verre enn Oslo-avtalen») får flere tilhengere både i Israel og ellers i verden. Flere vestlige myndigheter har gitt uttrykk for at Genève-avtalen bør være grunnlag for fremtidige fredsforhandlinger.
General Sharons største bekymring er imidlertid den skarpe kritikken fra israelske militære mot den brutale behandlingen av palestinske sivile. 27 piloter fra luftvåpenet, deriblant general Iftah Spector, en kjent veteran fra krigen i 1967, har sluttet seg til de mange hundre «refuzniks» i bevegelsen Yesh Gvul («Det finnes grenser») som har fått fengselsstraff fordi de nekter å utføre militærtjeneste i de okkuperte områdene.
Mot slutten av 2003 skrev de under på en kampanje som fordømte okkupasjonen og beskrev den som «ødeleggende for hele det israelske samfunnet». De nekter å utføre «målrettede likvidasjoner» i de palestinske områdene, «ramme uskyldige sivile» og «angripe tett befolkede strøk». Senere har 13 reserveoffiserer og underoffiserer i hærens eliteenhet nr.1, Sayeret-Matkal, skrevet til statsminister Sharon at de ikke aksepterer å delta i handlinger som «berøver flere millioner palestinere deres rettigheter»: «Vi vil ikke være med på å beskytte bosettingene, vi aksepterer ikke å skitne til vårt bilde ved å delta kamper på vegne av en okkupasjonsmakt.»
Men toppen ble nådd i midten av november 2003, da fire tidligere ledere i den israelske sikkerhetstjenesten Shin Beth slo alarm under en konferanse der de advarte mot en politikk som «driver landet mot avgrunnen». «Uakseptabelt,» svarte Sharon, og beskyldte de fire, som alle var tidligere ansvarlige for Israels indre sikkerhet, for å skape en atmosfære som truet nettopp landets sikkerhet.
Statsministeren rådførte seg med sine nærmeste for å få slutt på denne opptrappingen av protester. Han forstod at han måtte legge frem en plan som både kunne bidra til å nøytralisere Genève-avtalen og dempe kritikken inne og ute. Flere forslag kom opp; å gjøre ende på de palestinske selvstyremyndighetene en gang for alle, eller motsatt å gjenoppta fredsforhandlingene, men uten noe reelt mål om å fullføre dem. Sharon avviste begge forslagene.
I Roma 18. november 2003 delte han sin bekymring med utsendingen fra Det hvite hus, Eliott Abrams. Abrams rådet ham til å gjenoppta samtalene med Syria, noe Sharon avviste. Han nevnte imidlertid overfor Abrams sin plan om ensidig tilbaketrekning fra Gaza.7 Reaksjonene lot ikke vente på seg. Hemningsløst berømmet vestlige statsoverhoder general Sharon for hans «mot».
Genève-avtalen er lagt på hylla. Det israelske Arbeiderpartiet støtter statsministeren og gjør alt for å bli med i den nasjonalistiske og religiøse høyrekoalisjonen igjen. «Sharon har forandret seg,» sier Shimon Peres og hans venner, uten å uttrykke det minste forbehold når det gjelder planens svake sider. Ingen kritikk heller mot hærens forbrytelser i Rafah, Jabaliyya eller andre steder i de okkuperte områdene hvor hundrevis av mennesker, i overveiende grad sivile, er drept og hvor hundrevis av boliger er jevnet med jorden, særlig i flyktningleirene.
Palestinerne på sin side stiller seg skeptisk til tilbaketrekningsplanen. De tror ikke på Ariel Sharon. Den palestinske journalisten Elias Zananiri oppsummerer det slik: «Sharons plan er som gift med litt honning i.»
1 Planen inkluderer også fire mindre bosettinger på Vestbredden som har stått halvtomme i flere år.
2 Se Qadoura Fares, «I Geneve åbnedes et vindue til håbet», nordiske Le Monde diplomatique, desember 2003.
3 Intervju i avisen Haaretz 8. oktober 2004.
4 Tale Geoge W. Bush holdt under Sharons besøk i Washington 14. april 2004.
5 Intervju i avisen Haaretz 8. oktober 2004.
6 Haaretz 13. oktober 2004.