Generasjonsskifte i afrikansk litteratur

I desember 2003 døde forfatteren Ahmadou Kourouma fra Elfenbenskysten. Hans bortgang markerer slutten på en epoke som har vært grunnleggende for moderne afrikansk litteratur. Epoken kjennetegnes av mange nyvinninger, deriblant selve begrepet afrikansk frankofon1 litteratur, et begrep som både er sammensatt og paradoksalt: Denne litteraturen definerte seg fra første stund i opposisjon til kolonialismen og fremmet det afrikanske særpreg, samtidig som den brukte kolonimaktens språk. Den var antikolonialistisk samtidig som den lånte både koder (realisme) og konvensjoner (eksotisme) fra europeisk litteratur for å skrive om Afrika.

Disse paradoksene har ikke hindret frankofone afrikanske forfattere i å skape en original og sterk litteratur som ifølge den franske surrealisten André Breton var «vakker som nyfødt luft».2 Uttrykket formulerer det nye og det «uunnværlige» i négritude-bevegelsens3 poesi – som var første sats i denne litterære symfonien.
I fortsettelsen har talentfulle forfattere gjort seg gjeldende i andre sjangere: teater, selvbiografi og selvsagt også romansjangeren. Innenfor sistnevnte sjanger har Kourouma – sammen med kongoleseren Sony Labou Tansi, kamerunske Mongo Beti og senegaleseren Ousmane Sembène – tilpasset afrikansk forestillingsverden og uttrykksmåte på mesterlig vis.[ ]Denne sosialt engasjerte litteraturen, som var sterkt preget av négritude-bevegelsen, ble etterfulgt av en ny generasjon forfattere ved inngangen til 1990tallet. Disse forfatterne har til felles at de mer eller mindre bevisst motsetter seg at den afrikanske litteraturen skulle ha som oppdrag å være engasjert eller å bære vitnesbyrd om Afrika. Samtidig som de plasserer sine fortellinger i et turbulent afrikansk landskap, målbærer de et syn på litteraturens oppgave som bryter med deres forgjengeres.
De første generasjonenes suksess bygde nettopp på visjonen om en litteratur med et direkte politisk og sosialt engasjement. Gjennom ulike litterære registre – fra satire til sosialrealisme via det mytologiske, det barokke, det magiske og det lyriske – søkte de å uttrykke virkeligheten med alt den innebærer, fra det sublime til det uutholdelige. Dette sterke ønsket om å gi det svarte folks virkelighet et litterært uttrykk preger derfor både de «lovprisende» arbeidene til négritude-poeter som Léopold Sédar Senghor og Aimé Césaire, og den postkoloniale afrikanske fiksjonsfortellingen fra de første årene etter uavhengigheten – der sidene fylles av Afrikas mangfoldige lidelse.
Ahmadou Kourouma er ofte blitt oppfattet som en forfatter som bryter med den politisk engasjerte antikolonialistiske litteraturen. Dette på grunn av hans nyskapende eksperimentering med romanformen og det franske språket. Allerede i sin første roman, Les Soleils des indépendances (1970), integrerer han med stort hell ord og strukturer fra sitt morsmål malinke.4 Kouroumas begavelse har også bestått i å gi fortellingen om samtidens konflikter en episk form.
Kourouma har samtidig videreført den engasjerte og virkelighetsnære tradisjonen fra sine forgjengere, både gjennom fire romaner som utforsker de grunnleggende faser i det moderne Afrikas historie – kolonisering, uavhengighet, diktatur og stammekrig – og gjennom sterk kritikk av postkoloniale diktaturer. Samtidig har han slått opp et bredere lerret for å vise hele Afrikas videre utvikling.

Den teoretiske rammen for dette afrikanske litterære og kunstneriske engasjementet ble etablert av en rekke store markeringer på 50-, 60- og 70-tallet – tre «gylne tiår» i afrikansk litteratur. Spesielt gjelder dette de to første kongressene for svarte afrikanske forfattere og kunstnere som ble arrangert henholdsvis i Paris i 1956 og i Roma i 1959 etter initiativ fra Alioune Diop i tidsskriftet Présence africaine. Disse kongressenes slutterklæringer om litteraturens ansvar og funksjon var sterkt inspirert av Jean-Paul Sartres tanker om «en litteratur som er lidenskapelig opptatt av samtiden og ønsker å ta stilling i den politiske debatten»5 og var lenge retningsgivende for den litterære praksis i Afrika.
På denne tiden var Afrika på vei ut av århundrer med undertrykkelse og kolonial utbytting som hadde forkludret kontinentets selvbilde og andre befolkningers oppfatning av det. Man satte sin lit til at forfattere og kunstnere skulle gi kontinentet dets verdighet tilbake gjennom å fremme «en sannferdig beskrivelse av virkeligheten til et folk som i lang tid har vært usynliggjort, fordreid eller fornektet».6
Senghor, Césaire og Damas, som allerede var etablerte og anerkjente diktere på dette tidspunktet, men også nyere romanforfattere som Mongo Beti, Bernard Dadié, Cheikh Hamidou Kane og Sembène Ousmane, svarte på denne forventningen ved å sette opprøret mot undertrykkelsen og fremmedgjøringen deres afrikanske brødre opplevde, i sentrum for sine forfatterskap. Gjennom deres penn er den afrikanske litteraturen blitt preget av anklage, protest og motstand. «Jeg skulle komme til dette landet som er mitt og jeg skulle si til det: ‘(…) Min munn skal være munnen til ulykkene som ikke har noen munn, min røst friheten til dem som segner i fortvilelsens fangehull,» skrev Aimé Césaire.7
Kourouma var nok en av denne strømningens siste kjemper. Den nye generasjonen forfattere fra 1990-årene bryter med forgjengernes politiske visjoner for å utvikle nye litterære former preget av selvrefleksjon – med globalisering og emigrasjon som bakteppe. Den togolesiske dramatikeren Kossi Efoui, som utvilsomt er en av de mest talentfulle forfattere i den nye litterære stallen, gjorde skandale i 2001 på festivalen Etonnants Voyageurs (Overraskende reisende) i Bamako da han hevdet at det ikke finnes noe slikt som «afrikansk litteratur».8 Og han la til: «Den afrikanske forfatteren står ikke på lønningslista til turistministeren. Hans oppdrag er ikke å uttrykke den afrikanske sjel.» Senegalesiske Fatou Diome, som fikk en bestselger med sin første roman Le Ventre de l’Atlantique (Atlanterhavets mage), understreker på sin side at hun «ikke taler på vegne av et samfunn»: «Jeg er ikke talskvinne for Afrika,»9 sier hun.
I en viktig artikkel med tittelen «Les enfants de la postcolonie» («Postkoloniens barn») bruker den nye generasjonens djiboutiske teoretiker Abdourahman A. Waberi fenomener som migrasjon, eksil og kulturblanding for å forklare hvorfor dagens afrikanske forfattere ikke ønsker å være representanter for «afrikanitet». De forfatterne som lever og bor i Frankrike, noen er også født der, nekter å se på seg selv kun som afrikanere. «For å sette det på spissen», skriver Waberi, «kan man si at før ville man først og fremst være afrikaner, mens i dag vil man være forfatter først og så afrikaner.» Ifølge Waberi er det betegnende for den nye situasjonen at «reisen tilbake til fødelandet er nesten blitt borte som tema i afrikansk litteratur: det er det motsatte tema (afrikanerens ankomst i Frankrike) som gjør seg gjeldende hos de unge forfatterne.»10

Tendensen blant de unge afrikanske forfatterne går mot utforskning og definisjon av seg selv, ifølge forskeren Odile Cazenave: «Deres blikk er av en annen type og har en annen rekkevidde enn forgjengernes. Det er et blikk som ikke nødvendigvis rettes mot Afrika, men snarere mot forfatteren selv […]: Gjennom å skrive det afrikanske selvet, eller ’afrikanske skrifter om selvet’11 for å låne et uttrykk og et konsept fra Achille Mbembe, viser de hvordan man kan skrive og tenke seg selv fristilt fra det bilde av Afrika som er preget i Vesten/den gamle kolonimakten.»12
Sylvie Chalaye, spesialist på afrikansk teater, ser den samme tendensen i ny afrikansk dramatikk som «forlater afrikanitetens minefelt for å skrive seg inn i en større verden. Denne nye posisjonen, hvor tilhørighet til menneskeheten er viktigere enn fasttømring av identitet, gjør det mulig for dem å fornye oppfatningene om Afrika og det svarte folk».13
De unge forfattere er likevel ikke helt uinteresserte i krisene som ryster kontinentet deres – kanskje med unntak av Kossi Efoui som har skapt et enestående verk uten klare orienteringspunkter, i tråd med hans oppgjør med négritude-bevegelsens underliggende essensialisme og kulturalisme. Den nye generasjonen finner nemlig det vesentligste av råmaterialet sitt i opphavslandenes håp og skuffelser, samtidig som de leter etter estetiske og formelle grep som kan «av-eksotisere» den opprinnelige diskursen og gjøre den universell. «Jeg har faktisk aldri sluttet å behandle det svarte folkets erfaringer, men jeg forsøker å gjøre det på en slik måte at mitt teater taler til hvert enkelt menneske gjennom det særegne ved disse erfaringene,»14 forklarer teatermannen Koffi Kwahulé.
Koulsy Lamko fra Tsjad og Jean-Luc Raharimanana fra Madagaskar, bruker på sin side allusjoner, myter og besvergelser for å «vise frem de tidløse verdier» i konkrete afrikanske situasjoner som ofte står sentralt i deres fortellinger.15
Den senegalesiske forfatteren Boubacar Boris Diop, som nettopp har publisert sin første roman på morsmålet wolof,16 er ganske alene om å beklage «avpolitiseringen» av afrikanske kunstneriske eliter. Han etterlyser nye former for engasjement, særlig når det gjelder kritikken av globaliseringen og av ideen om de fransktalende kulturers enhet.
Diops valg om å skrive på morsmålet representerer et unntak i det frankofone litterære landskap. Dette valget synes paradoksalt nok å være motivert like mye av et politisk engasjement som av ønsket om å finne en estetisk enhet: å knytte den afrikanske forfatter nærmere hans forestillingsverden. En mer åpenbar politisk fremgangsmåte er valgt av en gruppe unge forfattere som nylig har utgitt en novellesamling om overgrepene som er blitt begått i «Franskafrika» (Françafrique).17 Men det er kanskje tidsskriftet Africultures som best vitner om at det foregår en intens debatt omkring «litteraturens unyttige nyttighet»,18 for å bruke Boniface Mongo-Mboussas uttrykk.

Dilemmaet mellom det afrikanske og det universelle, og mellom kunstens engasjement og dens frihet, sto sentralt på Kongressen for afrikanske forfattere i og utenfor Afrika, som fant sted i N’Djamena (Tsjad) i 2003. Kongressen ble arrangert av Nocky Djedanoum fra Tsjad og Maïmouna Coulibaly fra Elfenbenskysten, som de siste ti årene har arrangert Frankrikes eneste afrikanske kulturfestival, Fest’Africa19 i Lille. Fra 24. oktober til 2. november 2003 samlet kongressen et hundretalls svarte kunstnere fra hele verden rundt temaet «Fred og krig: problemstillinger omkring engasjement». Deltakerne kom raskt til enighet om at den tradisjonelle engasjerte litteraturen har sine begrensninger, særlig etter folkemordet i Rwanda (1994).
I 1998 organiserte Nocky Djedanoum et forfatterseminar i Kigali med den målsetting å skrive folkemordet i Rwanda inn i den afrikanske litteraturens forestillingsverden. Prosjektet ble kalt «Rwanda: Å skrive for ikke å glemme», og resulterte i et titalls bøker som gjennom fiksjon forklarer galskapen, det umenneskelige hatet hos de altfor menneskelige folkemordere og lidelsen hos ofrene og de overlevende. Denne erfaringen av det uutsigelige og av stillheten var et viktig øyeblikk, eller snarere et vendepunkt, i den afrikanske litteraturhistorien fordi den viser både det nødvendige og det umulige i det litterære engasjement.
Dette ble en viktig bevisstgjøring for den afrikanske forfatter som etter et halvt århundre med messiansk tro på litteraturen, begynte å tvile på forbindelsen mellom virkelighet og fortelling. «Det viser seg i enhver kriseperiode at språket ikke er egnet til å uttrykke verden og alle dens nedrigheter. Ordene forblir ubehjelpelige krykker som stadig er på nippet til å miste balansen,» skrev Abdourahman A. Waberi da han kom tilbake fra Rwanda.20
Likevel er det nødvendig å fortsette å skrive for å utsi verden og stille spørsmålstegn ved den. Det er dette afrikanske forfattere gjør. Uten håp, siden idealet om en litteratur som kan forandre verden er smuldret opp.
Men den unge generasjonen skriver med vissheten om at så lenge det er skrift er det liv. Afrika vil klare seg. Det er nok poeten Nimrod fra Tsjad som best har uttrykt denne livsnødvendigheten: «Vi har bare kulturen igjen. (…) Så lenge vi arbeider med vår bakgrunn, så lenge vi kan skildre, skrive og tenke vår tilværelses mysterium, så lenge regnskogen, Sahel og Bozoenes21 sang finnes i våre land, skal vi leve.»22

For mer om franskspråklig litteratur fra Afrika nord og sør for Sahara, se universitetsbiblioteket i Oslos omfattende frankofonisamling: www.ub.uio.no/uhs/sok/fag/RomSpr/fran/kofoni/index.html

Av nyere franskspråklig afrikansk litteratur som er oversatt til norsk, finnes blant annet:
Aimé Césaire: Opptegnelser ved hjemkomsten til fødelandet (2001)
Ahmadou Kourouma: Allah skylder ingen noe (2002), Les soleils des indépendances av Kourouma er planlagt utgitt høsten 2005.
Assia Djebar: Kjærlighet, fantasia (2003)

1 Opprinnelig betydning: «det å snakke fransk», brukes fra ca. 1960 om det fellesskapet (språklig, kulturelt, politisk og økonomisk) som eksisterer mellom fransktalende områder, enten fransk er morsmål (ca. 72 mill., hovedsakelig i Europa og Nord-Amerika) eller innført som offisielt språk (tidligere og nåværende franske og belgiske besittelser). [O.a. Kilde: Caplex.no, «frankofoni».] 2 «belle comme l?oxygène naissant» ? fra forordet til Cahier d?un retour au pays natal (Opptegnelser ved hjemkomsten til fødelandet) av Aimé Césaire, Présence africaine, Dakar-Paris, 1947
3 Négritude: Politisk og kulturell bevegelse i det franskspråklige Afrika og Vest-India. Ønsker å fremheve særegenhetene og verdiene ved ikke-europeisk kultur. Ble utviklet på 1930-tallet og har hatt stor betydning for utviklingen av kulturen i den 3. verden, men er i dag sterkt omdiskutert fordi den angivelig hevder «den svarte rases egenart». [O.a. Kilde: Caplex.no] 4 Denne boken er planlagt utgitt på norsk høsten 2005. O.a.
5 Benoît Denis, Littérature et engagement: de Pascal à Sartre, Seuil, Paris, 2000, s. 268.
6 Présence africaine, nr. 24-25 og 27-28, 1959. Nummeret er viet Den andre kongress for svarte afrikanske forfattere og kunstnere.
7 Aimé Césaire, Opptegnelser fra hjemkomsten til fødelandet, Pax Forlag, Oslo, 2001. Oversatt av Kjell Olaf Jensen.
8 Jean-Luc Douin, «Ecrivains d?Afrique en liberté», Le Monde, 22. mars 2002.
9 Moussa Sawadogo, «Littérature francophone subsaharienne: un manque de popularité», Le Courrier ACP-UE, Brussel, mai-juni 2002, s. 69-70.
10 Se «Nouveaux paysages littéraires», Notre Librairie, nr. 135 et 136, Paris, september-desember 1998, s. 8-15.
11 «écritures africaines de soi»
12 Odile Cazenave, Afrique sur Seine: une nouvelle génération de romanciers africains à Paris, L?Harmattan, Paris, 2003, s. 8.
13 Sylvie Chalaye, «Des dramaturges qui se pensent au monde», Africultures, n° 54, Paris, januar-mars 2003.
14 Samme kilde som over.
15 Se Jean-Luc Raharimanana, Nour 1947, Le Serpent à plumes, Paris, 2003.
16 Doomi golo, éditions Papyrus d?Afrique, Dakar, 2004.
17 Dernières nouvelles de la Françafrique, Vents d?ailleurs, La Roque-d?Anthéron, 2004.
18 Africultures, nr. 59, april-juni 2004.
19 www.nordnet.fr/festafrica
20 Abdourahman A. Waberi, Moisson de crânes: textes pour le Rwanda, Le Serpent à plumes, Paris, 2000, s. 14.
21 Bozoene er et fiskerfolk ved elva Niger [O.a.].
22 Nimrod, Tombeau de Léopold Sédar Senghor, Le Temps qu?il fait, Cognac, 2003, s. 55.