Generasjonsskifte i afrikansk litteratur

Franskspråklig afrikansk litteratur har en sterk tradisjon for politisk engasjement og antikolonialisme. Dagens unge forfattere søker imidlertid mer mot det universelle og det selvrefleksive ? med globalisering og emigrasjon som bakteppe.

I desember 2003 døde forfatteren Ahmadou Kourouma fra Elfenbenskysten. Hans bortgang markerer slutten på en epoke som har vært grunnleggende for moderne afrikansk litteratur. Epoken kjennetegnes av mange nyvinninger, deriblant selve begrepet afrikansk frankofon1 litteratur, et begrep som både er sammensatt og paradoksalt: Denne litteraturen definerte seg fra første stund i opposisjon til kolonialismen og fremmet det afrikanske særpreg, samtidig som den brukte kolonimaktens språk. Den var antikolonialistisk samtidig som den lånte både koder (realisme) og konvensjoner (eksotisme) fra europeisk litteratur for å skrive om Afrika.

Disse paradoksene har ikke hindret frankofone afrikanske forfattere i å skape en original og sterk litteratur som ifølge den franske surrealisten André Breton var «vakker som nyfødt luft».2 Uttrykket formulerer det nye og det «uunnværlige» i négritude-bevegelsens3 poesi – som var første sats i denne litterære symfonien.
I fortsettelsen har talentfulle forfattere gjort seg gjeldende i andre sjangere: teater, selvbiografi og selvsagt også romansjangeren. Innenfor sistnevnte sjanger har Kourouma – sammen med kongoleseren Sony Labou Tansi, kamerunske Mongo Beti og senegaleseren Ousmane Sembène – tilpasset afrikansk forestillingsverden og uttrykksmåte på mesterlig vis.[ ]Denne sosialt engasjerte litteraturen, som var sterkt preget av négritude-bevegelsen, ble etterfulgt av en ny generasjon forfattere ved inngangen til 1990tallet. Disse forfatterne har til felles at de mer eller mindre bevisst motsetter seg at den afrikanske litteraturen skulle ha som oppdrag å være engasjert eller å bære vitnesbyrd om Afrika. Samtidig som de plasserer sine fortellinger i et turbulent afrikansk landskap, målbærer de et syn på litteraturens oppgave som bryter med deres forgjengeres.
De første generasjonenes suksess bygde nettopp på visjonen om en litteratur med et direkte politisk og sosialt engasjement. Gjennom ulike litterære registre – fra satire til sosialrealisme via det mytologiske, det barokke, det magiske og det lyriske – søkte de å uttrykke virkeligheten med alt den innebærer, fra det sublime til det uutholdelige. Dette sterke ønsket om å gi det svarte folks virkelighet et litterært uttrykk preger derfor både de «lovprisende» arbeidene til négritude-poeter som Léopold Sédar Senghor og Aimé Césaire, og den postkoloniale afrikanske fiksjonsfortellingen fra de første årene etter uavhengigheten – der sidene fylles av Afrikas mangfoldige lidelse.
Ahmadou Kourouma er ofte blitt oppfattet som en forfatter som bryter med den politisk engasjerte antikolonialistiske litteraturen. Dette på grunn av hans nyskapende eksperimentering med romanformen og det franske språket. Allerede i sin første roman, Les Soleils des indépendances (1970), integrerer han med stort hell ord og strukturer fra sitt morsmål malinke.4 Kouroumas begavelse har også bestått i å gi fortellingen om samtidens konflikter en episk form.
Kourouma har samtidig videreført den engasjerte og virkelighetsnære tradisjonen fra sine forgjengere, både gjennom fire romaner som utforsker de grunnleggende faser i det moderne Afrikas historie – kolonisering, uavhengighet, diktatur og stammekrig – og gjennom sterk kritikk av postkoloniale diktaturer. Samtidig har han slått opp et bredere lerret for å vise hele Afrikas videre utvikling. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Tyrkia og EU

Default thumbnail
Neste sak

Sviktende medier

Andre saker om Litteratur

Gud i en kakerlak

Den brasiliansk-jødiske forfatter Clarice Lispector var en stemme så anderledes at ingen kunne placere hende. Hendes

Den hellige klovn

I både skrift og billede søgte den franske digter og maler Henri Michaux en idé om

Hinsides reparasjon

Hva ville skjedd hvis Alan Turing ikke begikk selvmord, Storbritannia tapte Falklandskrigen og roboter kunne forelske

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.