Katastrofen som aldri ender

Gas Myian kunne vært et symbol for et drama og en kamp som aldri må glemmes. Men denne unge mannens 20 år gamle liv går sin gang i det fattige området Nawab Colony i Bhopal, hovedstaden i den indiske delstaten Madhya Pradesh. Kinnene hans er furete av kviser, og den skrale kroppen hans sliter. Står man på tærne foran huset hans, som er satt opp uten tillatelse, kan man se pipa på den gamle fabrikken – fabrikken som ble skjebnesvanger for Gas Myian.

Han ble født natt til 3. desember 1984. Kvelden før hadde faren hans, Eshaq, frydet seg over den store magen til Champa, Gas’ mor. Plutselig, i nærheten av huset deres, slapp store mengder giftig gass ut av tank nummer E610 på fabrikken til Union Carbide India Limited.1 Fabrikken produserte to typer sprøytemidler, Temik og Sevin. Gassen var metylisocyanat, MIC (basert på fosgen, den berømmelige sennepsgassen).
Det var kommet vann inn i tanken, og dette hadde skapt en katastrofal kjemisk reaksjon. Ingen av sikkerhetssystemene som burde ha avverget dette, fungerte denne natten. De var enten ute av drift eller under reparasjon som følge av drastiske sparetiltak ved bedriften. Trykkmåleren i kontrollrommet på fabrikken indikerte riktignok overtrykk i tank E610, men de ansatte var så vant til falsk alarm fra de dårlig vedlikeholdte målerne, og bekymret seg ikke nevneverdig.
Samtidig ble 42 tonn MIC-gass spredt utover slumområdet rundt fabrikken – dobbelt så mye som det var lov til å lagre av dette stoffet. Gassen nådde raskt frem til de nærmeste boligområdene. Champa og Eshaq hørte skrik, naboer som hostet, og kjente at øynene begynte å svi. Mange døde momentant mens de lå i sengene sine. En tett tåke la seg over området, hele bydelen gispet etter pusten i gatene. Champa og Eshaq kom bort fra hverandre. Høygravide Champa løp så fort beina kunne bære henne i retning Ghandi Ladies Hospital. Utmattet og med sterke magesmerter måtte hun stanse opp, og fødte i veikanten. Et barn kom dermed til verden mens historiens største kjemiske katastrofe raste som verst. Foreldrene visste ikke hva de skulle kalle sønnen – de endte opp med Gas, Gas Myian.2
Gas er en av de 500 000 som har fått livene sine ødelagt av denne katastrofen. Tusenvis av andre liv gikk tapt.3 Gas har aldri hatt noen jobb, pustevansker gjør at han ikke kan utføre fysisk arbeid. Han studerer ikke heller, familien hans har ikke råd til det. Han sier at han ikke har bestemt seg for hva han skal gjøre senere i livet, men Union Carbide har redusert fremtidsmulighetene hans betraktelig: «Hvis denne katastrofen ikke hadde skjedd, ville jeg vært frisk i dag og kunne ha forsørget familien min,» sier han.

Det multinasjonale selskapet Union Carbide har ikke alltid vært synonymt med ødeleggelse. I 1978 etablerte selskapet en fabrikk i Bhopal for å produsere 5000 tonn plantevernmidler årlig.4 Den indiske regjeringen var en sterk pådriver for etableringen, og så den som et ledd i politikken for økt matproduksjon gjennom «den grønne revolusjonen». Innbyggerne i Bhopal var også positive til den nye fabrikken, som førte med seg arbeidsplasser. Det tok ikke lang tid før fabrikken var omringet av fattige boområder. «Rett overfor inngangen til fabrikken var det en kafé der vi pleide å prate med arbeiderne,» minnes Jagee Myian. «Alle var fornøyd med Union Carbide. Det var svære greier, selv for en stor by som Bhopal. Og det var amerikansk, så det måtte jo være bra. Man kunne tjene 50 rupi per dag på å gjøre reint i gatene på fabrikkområdet, og det var bra lønn for et lett arbeid,» sier han.
Men salget av plantevernmiddelet Sevin gikk relativt dårlig i India, og fabrikken gikk med underskudd fra 1982. For å dekke tapene, kuttet ledelsen i driftsutgiftene og sa opp mange av de faglærte arbeiderne. Den totale arbeidsstokken ble redusert fra 1500 til 950 ansatte. Som konsekvens av dette begynte sikkerhetsproblemene å melde seg: En døde og 47 ble såret i forbindelse med fem store gasslekkasjer i 1981 og 1983, uten at det kom nevneverdige reaksjoner. Helt til den fatale ulykken skjedde.
Som de fleste ofrene for denne kriminelle logikken, har Jagee, Gas og deres foreldre fått en erstatning på 25 000 rupi (715 euro).5 Det er prisen for en ødelagt helse – men den rekker ikke til medisinsk behandling for lidelsene de har levd med i 20 år. Pengene kommer fra de 470 millioner dollar Union Carbide betalte til den indiske staten i 1989 som erstatning til ofrene.6
Den indiske staten representerte ofrene i forhandlingene med det multinasjonale selskapet, i kraft av «Bhopal Gas Leak Disaster (Processing of Claims) Act» av 29. mars 1985. Den gjorde et slett arbeid. Union Carbide og selskapets ledere slapp unna rettslig ansvar i bytte mot en erstatningssum som var seks ganger lavere enn det opprinnelige kravet på til sammen tre milliarder dollar. De fikk på mange måter kjøpe seg ny uskyld for en billig penge.
«Staten var en lett match for selskapet,» er Sattinah Sarangis oppsummering av forhandlingsprosessen. Han er ansvarlig for Sambhavna Trust, en ikke-statlig organisasjon (NGO) som driver en klinikk i Bhopal. «Union Carbides strategi var å lempe alt over på regjeringen og på selskapets indiske filial, Union Carbide India Limited.» Ofrene betraktet forliket fra 1989 som et svik, og opplevde at den indiske staten spilte på lag med de ansvarlige for katastrofen. Ved ikke å stille Union Carbide for retten for industrikriminalitet og ved å akseptere en så lav erstatningssum, bekreftet den indiske regjeringen den grusomme økonomiske beregningen mange multinasjonale selskaper satser på: Et liv i den tredje verden er ikke verdt en brøkdel av et liv i den rike delen av verden. Da erstatningssummene skulle fastsettes, tok man utgangspunkt i at ofrenes resterende levetid ikke ville overstige 30 år og beregnet ut fra en gjennomsnittsinntekt per husholdning på 800 rupi (23 euro) per måned.7
De fleste familier som har mistet en av sine nærmeste har fått mellom 50 000 og 10 000 rupi (1430 og 2860 euro) i erstatning. En latterlig sum. Til sammenligning fikk Lockerbie-ofrenes familier 4 millioner dollar hver, det vil si mellom 1500 og 3000 ganger så mye.8

Den lave erstatningssummen burde uansett vært distribuert til ofrene på en mer nennsom måte. Likevel har det i 20 år vært stadige kontroverser rundt fordelingen av pengene. Først mot slutten av 2004 vil restbeløpet av de 470 millionene bli utbetalt – den indiske regjeringen har endelig bestemt seg for å sette strek for erstatningskravene (med renter utgjør de rundt 300 millioner dollar). 20 år etter katastrofen!
Helt fra starten har den indiske staten vært ute av stand til å fremskaffe nøyaktige tall og vitenskapelige metoder for å identifisere ofrene for katastrofen. «Da forliket ble inngått i 1989 anslo man at 10 000 personer var berørt,» forklarer N. S. Sharma, journalist i avisen The Tribune. «I 1995, da pengene skulle utbetales, var tallet 67 000! Hvordan er det mulig å ikke ha et korrekt tall på dette tidspunktet, fire år etter ulykken?»
For å motta erstatning måtte man altså bevise to ting: at man hadde bodd i en av de 36 sonene som ble rammet den natten i 1984 og kunne legge frem en medisinsk bekreftelse på at man var syk. Men i et land hvor det å avkreve papirer blir ansett som en unødvendig trakassering, spesielt blant de aller fattigste,9 kom disse prosedyrene raskt inn feil spor. Korrupsjon i administrasjonen, svak lese- og skrivekyndighet blant ofrene og selve omfanget av katastrofen bidro til dette. Ofre som fikk lite eller ingen informasjon gjenopptok livene sine så godt de kunne rett etter katastrofen, mens andre startet en evig kamp i byråkratiets irrganger.
«Dette systemet har skapt en egen industri for dokumentfalsk,» sier N. S. Sharma. «Natt til 3. desember 1984 var jeg i Jammu, i Kasjmir, tusenvis av kilometer fra Bhopal. Likevel, da jeg kom til Bhopal i 1991 ble jeg tilbudt å kjøpe et kort som beviste at jeg hadde bodd i en av de berørte sonene. Det kostet 800 rupi.» Ravi Pratap Singh fra Action Aid India legger til: «Helseattester kunne man kjøpe av leger for tusen rupi.»
Ofre eller ikke, flere hundre tusen personer har fått tilgang til gratis helsetjenester de siste 20 årene. De fleste personene jeg møter, ofte fattige folk, unngår likevel å benytte seg av myndighetenes helsetilbud. En av dem, Murlidhar-Sahu, går heller til «private» – deres skilt og småsjapper finnes overalt i Bhopals gater: «Jeg vil helst ikke gå til regjeringens sykehus. Det er ingen vits, køene er altfor lange og de krever så mange papirer,» sier han. Champa på sin side hevder at hennes lege har rådet henne til å gå til en privat lege, og i likhet med flere andre sier hun at tablettene hun får fra de statlige helsemyndighetene ikke virker. 22 år gamle Nihin veksler mellom statlig og privat helsestell.
Sattinah Sarangi underbygger disse utsagnene. Han er ikke nådig i sin beskrivelse av de statlige helsetjenestene: «Disse sykehusene har fortsatt ingen medisinske journaler som gjør det mulig å gi en metodisk behandling, tilpasset mangfoldige symptomer og komplikasjoner. De drives av byråkrater, og kvaliteten er elendig. For øvrig stanset regjeringen allerede i 1994 forskningen på effekter av MIC, til tross for at det er avgjørende å observere over lang tid utvikling av kreftsykdommer og utviklingen hos barn som ble utsatt for gass.»

Likevel har både sentrale indiske myndigheter og delstaten Madhya Pradesh satt i verk konkrete prosjekter for å bedre befolkningens situasjon. I tillegg til gratis helsetjenester, utdeles det fortsatt matrasjoner, hvete, ris og sukker – 20 år etter hendelsen. Det er blitt opprettet egne programmer for å hjelpe folk inn i yrkeslivet igjen, de beskjedne økonomiske kompensasjonene er blitt utbetalt raskt, og det er blitt etablert et eget departement spesifikt for håndtering av problemer knyttet til katastrofen. Ikke overraskende er derfor de lokale myndighetenes oppsummering entusiastisk: «Regjeringen i Madhya Pradesh mener at rehabiliteringen av ofrene er et av de mest vellykkede rehabiliteringsprogrammer som noen regjering noensinne har iverksatt i forbindelse med en industrikatastrofe,»10 hevder Bhupal Singh, som er ansvarlig for Bhopal Gaz Tragedy Relief and Rehabilitation Department. «På det medisinske plan har vi klart å demme opp for konsekvensene av katastrofen. I dag er hjelpen tilstrekkelig.»
Helseansvarlig i det samme departementet, legen B. S. Ohri, deler vurderingen til sin overordnede: «Sykdommer grunnet MIC svarer til et bestemt stadium av katastrofen, og er et avgrenset problem. Gradvis har folks helsetilstand bedret seg, og i dag er situasjonen betryggende – ingen akutt situasjon». For øvrig mener Ohri til og med at det offentlige helsetilbudet til de 500 000 ofrene for katastrofen – 31 statlige sykehus og poliklinikker med totalt 634 senger – er mer omfattende enn nødvendig.
Dette er ikke noen utbredt oppfatning på Nehru Hospital, noen få meter fra Union Carbides fabrikkområde. Her er det lange køer foran skrankene. En ortoped på sykehuset anslår at 4000 pasienter tas imot på den måten hver eneste dag. Likevel står sjefslegen i departementet på sitt: «Mellom 1987 og 1989 ble 362 000 pasienter undersøkt og 95 prosent av dem var ikke syke eller hadde forbigående lidelser. Det er legenes observasjoner. NGOene har en annen oppfatning – men så har de også andre interesser,» sier Ohri.
Men når jeg besøker fattigkvarterene i nærheten av Union Carbide-området, klager likevel alle ofrene jeg møter, uten unntak, fortsatt over utmattende smerter, pustevansker, nevrologiske sykdommer, depresjoner – og ineffektiv behandling. Doktor Ohri har sin forklaring på dette: «Blir de fort slitne? Vel, det hender at hvis man har kraftig menstruasjon eller infeksjoner i endetarmen, at man faktisk kjenner seg tappet for krefter…» Pustevansker? Ikke krefter til å gjøre tungt arbeid? «Vel, de forsøker å vekke sympati, og tiltrekke seg oppmerksomhet ved å prate med journalister,» sier Ohri. Han bruker ikke ord som «bløffmakere» og «manipulatorer», men insinuasjonen er tydelig.

Med en slik mistro kommer det ikke som noen overraskelse at dialogen mellom ofre og indiske myndigheter snarere kan betegnes som bitre forhandlinger. Og det ser ikke ut til at strek er satt. I august 1999 forsvant navnet Union Carbide etter at det multinasjonale selskapet ble kjøpt opp av gigantselskapet Dow Chemical for 9,3 milliarder dollar.11 Hensikten med dette juridiske tryllenummeret var å fjerne enhver juridisk ansvarlig person som kunne bli tvunget til å stå til rette for den dødelige forsømmelsen som førte til gassutslippet.
I mellomtiden har en ny generasjon ofre vokst opp i Bhopal: Både de som var barn da katastrofen fant sted, og også «vannofre» – grunnvannet er nemlig forurenset av kjemisk avfall. «Fabrikken har forgiftet jorda, ikke bare under katastrofen i 1984, men i årevis, gjennom den daglige virksomheten,» forklarer Vinuta Ghopal i Greenpeace India. «Union Carbides egne rapporter tilsier at forurensningen er så stor at noe må gjøres umiddelbart. Tester myndighetene har gjort gir samme konklusjon,» sier hun. Tungmetaller er blitt oppdaget i vannet: sink, kobber, bly, nikkel og kvikksølv. Forekomstene er ofte opptil 6 millioner ganger høyere enn den naturlige forekomsten av disse elementene i jordsmonnet.12 Tungmetaller er også oppdaget i morsmelk – en makaber overlevering av lidelser fra en generasjon til en annen.
20 000 personer blir dermed utsatt for giftig vann. Den 7. mai 2004 erklærte Indias høyesterett at man umiddelbart skulle sørge for rent drikkevann. Beholdere med tusen liter vann ble installert rundt omkring i de utsatte områdene, men dette er ikke blitt fulgt opp logistisk, og beholderne står ofte tomme. I Atal Ayub Nagar drikker Moham Kumar vann fra det forgiftede jordsmonnet. «Det er ikke så viktig for meg, jeg har ikke noe annet valg. Det er ikke nok vann i beholderne.» Murlidhar-Sahu og hans familie forsøker å unngå det giftige vannet, men det er ikke alltid så lett: «I tørkeperioden er det mangel på drikkevann, og da må man gå to-tre kilometer for å få tak i det.» I Nawab Colony, som er blant de aller fattigste områdene i Bhopal, er situasjonen slik: «vanntankene har vært tomme i tre måneder. Kanskje er det fordi veiene er dårlige og trailerne ikke kommer seg frem.» Ifølge organisasjonen Sambavna Trust mangler det hver måned 800 000 liter vann for å dekke grunnleggende behov i de mest utsatte områdene.

En allianse av lokale og internasjonale NGOer har lansert en internasjonal kampanje (International Campaign for Justice in Bhopal, ICJB) for å få slutt på den endeløse kampen for rettferdighet. Ett av kravene kampanjen stiller er at Warren Anderson, som var sjef for Union Carbide Corporation da katastrofen fant sted, blir utlevert og stilt for retten. «Er han over 80 år gammel? Hva så?», utbryter Nihin, som var to år gammel i 1984. «I hvert eneste hus er det noen som har dødd. Det var hans ansvar å avverge denne katastrofen.» Sattinah Sarangi mener en dom mot Warren Anderson ville sende et sterkt signal til selskaper over hele verden.
En annen viktig sak for kampanjen er at Dow Chemical umiddelbart sørger for en rensing av fabrikkområdet. I 20 år har restene av virksomheten stått igjen i byen som en fornærmelse overfor innbyggerne – en rusten, overgrodd søppelkasse av en fabrikk. Sekker og tømte bensinkanner ligger strødd på bakken, det samme gjør åpne beholdere med inskripsjonen «Sevin Residue» (Sevin-avfall) – Sevin var sprøytemiddelet som ble produsert av Union Carbide.
Flere studier, både fra regjeringshold, NGOer og Dow Chemical selv har konstatert at området er kraftig forurenset, og at dette har forgiftet grunnvannet i nærområdene. «Vi har ikke den nødvendige teknologien for å rense fabrikkområdet, og det er ikke snakk om å bruke erstatningspengene til dette,» sier Vinuta Ghopal i Greenpeace India.
Kampanjen krever også en rettferdig rehabilitering av alle ofre, både økonomisk og sosialt. Ikke bare gassofrene, men også deres barn og de som i dag blir forgiftet av vannet. Dette innebærer også medisinsk oppfølging av nye generasjoner for å forebygge eventuelle arvelige sykdommer.
I kampen mot den kjemiske giganten, er det ingen tvil om at det viktigste er å overtale den indiske staten. Den har inntatt en tvetydig holdning de siste 20 årene, og forsøkt å ta seg av befolkningen samtidig som den har latt det multinasjonale selskapet gå fri – av frykt for å skremme vekk andre investorer. «Hva er vitsen med økonomisk vekst i et land dersom den ødelegger befolkningens helse?» spør Sattinah Sangi. «India og Kina er favorittlandene til kjemiske selskaper. Økningen i antall slike selskaper er tre ganger så høy i India som gjennomsnittet internasjonalt. Sannsynligheten for en kjemisk katastrofe er større i dag enn den var i 1984. I slutten av august 2004 var det en kjemisk ulykke i Eloor [i Kerala, sørvest i India] og regjeringen ante ikke hvordan den skulle håndtere det. Redningsmannskapene kom først til åstedet med bandasjer. Bandasjer for en kjemisk katastrofe!» Med et oppgitt smil legger han til: «Vi har ikke lært noe som helst…»

Det kunne vært konklusjonen på Bhopal-saken. Men Sattinah går ikke med på at det slutter slik: «Vi er stadig flere som kjemper for virkelig rettferdighet.» Rasheeda Bee og Champa Devi, to talskvinner for ofrene, fikk dette året heder for sin kamp da de mottok Goldman-prisen, som betraktes som miljøvernernes nobelpris. Deres standhaftighet gir Vinuta Ghopal håp for fremtiden: «Disse aktivistene går foran med et godt eksempel og de viser at til syvende og sist kan man vinne. De har fått kompensasjon fordi de har kjempet. Og kampen fortsetter fordi de holder gløden levende. Jeg tror det først og fremst er dette vi kommer til å markere den 3. desember 2004.»

I slutten av november la Amnesty International frem en rapport om Bhopal-katastrofen, som dokumenterer lokalbefolkningens lidelser og fabrikkeierens totale ansvarsfraskrivelse. Les mer på www.amnesty.no

1 Union Carbide India Limited (UCIL) var på dette tidspunktet en del av det amerikanske multinasjonale selskapet Union Carbide Corporation (UCC) som eide 50,09 prosent av selskapets aksjer. 22 prosent tilhørte den indiske regjeringen, og resten av aksjene fordelte seg mellom private indiske investorer.
2 I den muslimske kulturen i India er det vanlig å gi gutter navnet «Myian» etter fornavnet.
3 Først anslo regjeringen i Madhya Pradesh 3828 døde (og 362 540 ofre, i ulik grad). I november 1989 var det offisielle anslaget 3598 døde, mens det i oktober 1995 økte til 7575. Andre kilder opererer med mye høyere tall: På internettsiden til The International Campaign in Bhopal, som blant andre Greenpeace er delaktig i (www.bhopal.net) anslår man antall døde til å være 20 000.
4 Det var allerede bygd en fabrikk, i 1969, i delstaten Madhya Predesh.
5 1 euro = 34,97 rupi (beregnet ut fra gjeldende valutakurs fra 1. januar 1994)
6 14. februar 1989 falt dommen i Indias høyesterett som påla Union Carbide å betale totalt 470 millioner dollar (50 millioner for UCIL, 415 millioner for UCC, se note 1). Av dette ble 250 millioner dollar dekket av forsikringsselskapene.
7 Ifølge et dokument fra Bhopal Group for Information and Action: «Calcul of Compensation Payable to Bhopal Gaz Victims», 27. februar 1989.
8 Attentat mot et Boeing-fly fra det amerikanske flyselskapet PanAm i 1988. 270 mennesker ble drept.
9 Ifølge en artikkel i Hindu Times fra 30. august 2004, «Need for more awareness about birth registration», blir 20 prosent av fødslene i Madhya Pradesh aldri innmeldt til administrasjonen.
10 «Bhopla Gaz Tragedy, Relief and Rehabilitation», Bhopal Gaz Tragedy Relief and Rehabilitation Department, regjeringen i Madhya Pradesh, Bhopal.
11 UCIL har endret navn til Eveready Industries India Ltd. etter at det ble solgt på billigsalg (90 millioner dollar) til et indisk firma som spesialiserer seg på produksjon av te og batterier.
12 For mer om dette temaet, se www.greenpeace.org/international_en/campaigns/intro?campaign_id=3991