Katastrofen som aldri ender

I desember 1984 slapp flere tonn giftig gass ut av Union Carbides sprøytemiddelfabrikk i Bhopal. 20 år etter står restene av fabrikken fortsatt igjen i byen, som et makabert minnesmerke over en av historiens største industriforbrytelser.

Gas Myian kunne vært et symbol for et drama og en kamp som aldri må glemmes. Men denne unge mannens 20 år gamle liv går sin gang i det fattige området Nawab Colony i Bhopal, hovedstaden i den indiske delstaten Madhya Pradesh. Kinnene hans er furete av kviser, og den skrale kroppen hans sliter. Står man på tærne foran huset hans, som er satt opp uten tillatelse, kan man se pipa på den gamle fabrikken – fabrikken som ble skjebnesvanger for Gas Myian.

Han ble født natt til 3. desember 1984. Kvelden før hadde faren hans, Eshaq, frydet seg over den store magen til Champa, Gas' mor. Plutselig, i nærheten av huset deres, slapp store mengder giftig gass ut av tank nummer E610 på fabrikken til Union Carbide India Limited.1 Fabrikken produserte to typer sprøytemidler, Temik og Sevin. Gassen var metylisocyanat, MIC (basert på fosgen, den berømmelige sennepsgassen).
Det var kommet vann inn i tanken, og dette hadde skapt en katastrofal kjemisk reaksjon. Ingen av sikkerhetssystemene som burde ha avverget dette, fungerte denne natten. De var enten ute av drift eller under reparasjon som følge av drastiske sparetiltak ved bedriften. Trykkmåleren i kontrollrommet på fabrikken indikerte riktignok overtrykk i tank E610, men de ansatte var så vant til falsk alarm fra de dårlig vedlikeholdte målerne, og bekymret seg ikke nevneverdig.
Samtidig ble 42 tonn MIC-gass spredt utover slumområdet rundt fabrikken – dobbelt så mye som det var lov til å lagre av dette stoffet. Gassen nådde raskt frem til de nærmeste boligområdene. Champa og Eshaq hørte skrik, naboer som hostet, og kjente at øynene begynte å svi. Mange døde momentant mens de lå i sengene sine. En tett tåke la seg over området, hele bydelen gispet etter pusten i gatene. Champa og Eshaq kom bort fra hverandre. Høygravide Champa løp så fort beina kunne bære henne i retning Ghandi Ladies Hospital. Utmattet og med sterke magesmerter måtte hun stanse opp, og fødte i veikanten. Et barn kom dermed til verden mens historiens største kjemiske katastrofe raste som verst. Foreldrene visste ikke hva de skulle kalle sønnen – de endte opp med Gas, Gas Myian.2
Gas er en av de 500 000 som har fått livene sine ødelagt av denne katastrofen. Tusenvis av andre liv gikk tapt.3 Gas har aldri hatt noen jobb, pustevansker gjør at han ikke kan utføre fysisk arbeid. Han studerer ikke heller, familien hans har ikke råd til det. Han sier at han ikke har bestemt seg for hva han skal gjøre senere i livet, men Union Carbide har redusert fremtidsmulighetene hans betraktelig: «Hvis denne katastrofen ikke hadde skjedd, ville jeg vært frisk i dag og kunne ha forsørget familien min,» sier han. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Tyrkia og EU

Default thumbnail
Neste sak

Sviktende medier

Andre saker om Miljø

Parasittens perspektiv

Verdenssamfunnet har reagert på koronapandemien som langt mer enn et praktisk problem. Mens viruset invaderer oss

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.