Menneskeliv på Mars?

Både forskere og science fiction-forfattere har skrevet mye om såkalt terraforming, det å gjøre andre planeter beboelige for mennesker. Men hvor mulig eller ønskelig er det?

desember 2004

Drømmen om å kolonisere verdensrommet – eller i det minste planetene i vårt eget solsystem – støter på et uunngåelig teknisk problem. For å oppnå varige, gunstige levevilkår utenfor jorda, må vi skape et økosystem tilsvarende vårt eget i miniatyr, et økosystem som må være i stand til å utvikle seg og reprodusere seg til tross for ekstreme ytre forhold. Den som vil opprette en menneskekoloni utenfor jorda (det være seg på månen, på Mars eller i gigantiske romstasjoner), står overfor en rekke hindere: Ingen atmosfære, intet vann, ingen vegetasjon, en ytre temperatur som enten er for lav eller for høy, for kraftig UV-stråling og røntgenstråling, eller for stor radioaktivitet. Hva en fremtidig planetkoloni angår, finnes en ambisiøs løsning: Endre forholdene på den aktuelle planetens overflate slik at den blir beboelig for mennesker. Denne enorme planetære ingeniøroperasjonen har et navn: terraforming.

Tanken om at man kan gå inn og endre forholdene på Mars’ overflate finnes allerede i Edgar Rice Burroughs roman fra 1917: A Princess of Mars. Boken er den første i en serie på elleve romaner, der en «atmosfærefabrikk» gjør den røde planeten beboelig. Den engelske forfatteren Olaf Stapledon (1886-1950) fremmer den samme tanken i romanen Last and First Men fra 1930, en monumental skildring av menneskehetens fremtid over to milliarder år. Takket være genmodifiserte planter som suger opp skadelige gasser og skiller ut oksygen, kan menneskene puste i Neptuns atmosfære. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal