Den postkommunistiske situasjon

Østutvidelsen av NATO og EU blir ofte tolket som den definitive slutten på den kalde krigen. Ofte forutsetter man i den sammenhengen at den forsvunne kommunismen bare utgjorde et avbrudd, en pause, en forsinkelse i den «normale» utviklingen til de østeuropeiske landene – en forsinkelse som ikke har etterlatt seg annet enn et behov for å «ta igjen det tapte».

Kommunismen fremtrer fra dette perspektivet nok en gang som det kommunistiske spøkelset – som det manifeste intet som etter sin forsvinning har løst seg opp i intet. Det å snakke om den postkommunistiske situasjonen betyr derimot å ta kommunismen på alvor som en historisk hendelse og spørre om hvilke spor kommunismen har etterlatt seg, i hvilken utstrekning erfaringen med kommunismen fortsatt preger vår egen samtid – men også hvorfor det overhodet er mulig å tenke på kommunismen som intet annet enn en historisk pause. Denne spørsmålsstillingen gjelder for øvrig ikke bare de eks-kommunistiske landene, men hele verden, som for øyeblikket befinner seg i en situasjon som kan betegnes som postkommunistisk.

I lang tid var kommunismen bare et løfte, en utopi, en tankekonstruksjon, en politisk visjon. Denne visjonen har en lang historie bestående av formuleringer og reformuleringer – fra Platon via Thomas More til 1800-tallets utopiske sosialisme. Hvorvidt denne visjonen lot seg realisere forble imidlertid ubesvart gjennom hele denne lange historien. Den kommunistiske utopiens sted var fremtiden. I dag er kommunismens plass i fortiden. Kommunismen har funnet sted som en reell hendelse i realhistorien. Det faktum at denne hendelsen nå er avsluttet, utgjør selve dens realitet. Og faktisk: I den sovjetiske sosialismens kontekst var kommunismen fortsatt et fremtidig mål, en ideologisk visjon. Først etter at realiseringen av den kommunistiske visjonens historie ble avsluttet, har den fått en definitiv historisk realitet. Med «avsluttet» menes på ingen måte at den er uttømt, overvunnet eller gjort umulig. Med «avsluttet» menes blant annet og fremfor alt: fristilt til historisk gjentakelse.
Nå blir man imidlertid stadig vekk fortalt at det kommunistiske eksperimentet i det 20. århundret aldri frembrakte noen ekte kommunisme. Sovjetsosialismen skal tvert imot ha vært et svik mot det kommunistiske idealet, et totalitært diktatur som var en parodi på kommunismen, ikke en sann realisering av den. I samsvar med dette blir det hevdet at erfaringen med den realiserte sosialismen egentlig ikke har noen relevans for formuleringen og videreutviklingen av det kommunistiske idealet. Og av denne grunnen bør man snarest glemme dette sørgelige skuespillet. Ikke bare fra det vi kan kalle et antikommunistisk perspektiv, men også fra en venstreorientert, prokommunistisk synsvinkel fremstår dermed den realiserte sosialismen i det 20. århundret som et intet, en ren forsinkelse, en pause i utviklingen av det kommunistiske idealet. Men det er bare på overflaten denne diagnosen virker overbevisende. Enhver realisering av et abstrakt ideal er per definisjon et svik mot dette idealet – og de sosialistiske landene hevdet aldri for sin egen del at de hadde realisert kommunismen. De betraktet seg bare som overgangsformer på en svært lang vei i retning av kommunismen.
Som en virkelig hendelse i en virkelig historie er kommunismen ikke et «system» eller en «institusjon», men en scene der det oppføres en kamp om å bygge opp kommunismen som et reelt historisk alternativ. Eller sagt på en annen måte: Kommunismen som reell hendelse består i at diskusjonen om kommunismen overføres fra det teoretiske feltet til den virkelige politikkens arena. Til denne hendelsen hører alle mulige kommunistiske ortodoksier og kjetterier, men også antikommunismen, utbrytergruppene og dissidentene. Avslutningen av kommunismen som historisk hendelse medfører at denne diskusjonen flyttes fra det realpolitiske feltet og tilbake til det teoretiske.
Imidlertid er det en postkommunistisk diskusjon om kommunismen er prinsipielt forskjellig fra den prekommunistiske diskusjonen om kommunismen. For alle deltakerne i denne teoretiske diskusjonen vet i dag innerst inne at de, dersom denne diskusjonen igjen skulle bevege seg over i det realpolitiske feltet, vil befinne seg i en realisering av kommunismen de allerede kjenner, i det samme skuespillet de kjenner fra historien. Den nye oppføringen av dette stykket vil sikkert få et annerledes forløp – rollene blir besatt annerledes, en del ting vil trolig bli gjort «bedre» og andre ting «verre» – men det vil likevel med nødvendighet dreie seg om en nyoppsetning av det samme skuespillet.
En god analogi til dette er forsøket middelalderens monarkier gjorde på å danne en kristen stat. Det ville være urettferdig å beskylde disse monarkiene for ikke å ha realisert «den sanne kristendommen», for kristendommen selv betrakter seg som fullstendig realisert bare i Guds rike. I middelalderen ble imidlertid spørsmålet om hvordan man kan opprette Guds rike til et politisk spørsmål. Det bør her bemerkes at middelalderens monarkier var genuint kristne. Det var også satanistene og ateistene, for de tilhørte også den kristne hendelsen i historien, på samme måte som antikommunistene i den kalde krigen hørte til kommunismen som historisk hendelse fordi de bekjempet, og dermed bekreftet, kommunismen som et reelt politisk alternativ.
I dag har kristendommen funnet sin plass i den politisk uforpliktende «tankens frihet», men man vet at middelalderens strid om realiseringen av det kristne idealet vil oppnå akkurat den samme politiske aktualiteten dersom omstendighetene forandrer seg og religionen igjen får en direkte politisk relevans.
Den postkommunistiske situasjonen er imidlertid ikke bare kjennetegnet ved at realiseringen av kommunismen ikke kan betraktes som det absolutt Andres inntreden, men i beste fall bare som en ny oppføring av det samme stykket med andre midler. Enda viktigere er det faktum at den dagsaktuelle politiske situasjonen i Vesten i økende grad blir oppfattet og skildret med de samme begrepene som den sovjetiske kommunismen ble det i sin tid – det vil si som realisert utopi, eventuelt som realisert dystopi. Den vestlige kapitalismens selvbeskrivelse som en realisert utopi har sine røtter i den kalde krigens retorikk. Den gang var den vestlige kapitalismen stilt overfor en betydelig legitimeringstvang, som førte til at Vesten i stadig økende grad har overgått det kommunistiske idealet om en global offentlighet. På 1800-tallet og et stykke inn i det 20. århundret ble kapitalismen generelt regnet som en måte å ordne samfunnet på som rett nok var økonomisk effektiv, men moralsk sett urettferdig og ufullkommen. Denne samfunnsordenen måtte man akseptere bare fordi menneskenaturen fra det fortsatt regjerende kristne perspektivet ble betraktet som urettferdig og ufullkommen per se. Det var ikke før under den kalde krigen at den eksisterende vestlig-kapitalistiske ordenen fikk sin uforbeholdne apologi. Denne ordenen har siden innehatt posisjonen ikke bare som den økonomiske velstandens arnested, men også som den sanne realiseringen av menneskerettighetene, sosial rettferdighet, individuell kreativ frihet og den høyeste moral.

Under den kalde krigen fremstod Vesten som modell for hele verden – en modell som på samme måte som den kommunistiske kunne og burde eksporteres til resten av verden. I den forstand oppfatter Vesten seg selv som den realiserte utopi – i betydningen et ideologisk potlatch med sovjetkommunismen. Men i samme slengen har Vesten stilt seg lagelig til for en potensiell total avvisning i egenskap av å være den realiserte dystopi. Orwells visjon om en dystopisk, totalovervåket verden i permanent unntakstilstand ble konsipert som en satire over forholdene i Sovjetunionen, men retorikken er nå blitt vendt mot de rådende politiske forholdene i Vesten. Det kommunistiske kravet om realiseringen av utopien i det dennesidige ga den tradisjonelle politikken et slag som den trolig aldri vil hente seg inn fra. Dette kravet åpner nemlig for muligheten til enten å akseptere eller forkaste det eksisterende «samfunnet» i sin modellaktige totalitet. Mellom valget mellom total tilslutning og total avvisning finnes det ikke lenger rom for den tradisjonelle politikken. I tidligere tider var det fremfor alt religionene som representerte de «verdiene» man som helhet kunne akseptere eller forkaste. Samfunnet slik det faktisk forelå, presenterte bare de politiske rammebetingelsene for et slikt valg. I postkommunismen er det de enkelte samfunnene selv som i sin helhet må inkarnere bestemte verdier og frembys som ferdige produkter på det internasjonale politiske markedet, enten det nå dreier seg om den europeiske, den nordamerikanske eller den islamske samfunnsmodellen. Det er dette som er kommunismens egentlige historiske arv: Den forvandlet samfunnet til en samfunnsmodell.
Det vil si: Den lot ikke samfunnet som helhet slippe unna med å være et produkt av historien, og dermed noe unikt, men betraktet det som en kunstig konstruksjon som både kan eksporteres og importeres fra land til land. Det som egentlig var så uforskammet ved det sovjetiske eksperimentet, var Stalins påstand – senere stadig gjentatt av den sovjetiske ledelsen – om at Sovjetunionen var den realiserte utopi. Om den ikke var den endelige, fullkomne utopi, så var den i det minste utopi i praksis. For å overgå sovjetkommunismen så konkurrentene seg nødt til ikke bare å gjøre denne påstanden til sin egen, men også til å overgå den, og dermed omdefinere sine egne samfunn til samfunnsmodeller. Vår tids politiske og kulturelle situasjon er resultatet av disse kampene om å overgå hverandre. Det nøytrale rommet mellom tilslutning og avvisning av de enkelte samfunnsmodellene er gått tapt. Tvangen til å velge er blitt sterkere, det å skille mellom utopi og dystopi er blitt det sentrale politiske spørsmålet i vår tid.
Eller sagt på en annen måte: Kommunismens inntreden innledet en epoke preget av et globalt, internasjonalt politisk marked for samfunnsmodeller. Alle disse modellene hyller seg selv som en utopi – og konkurrentene avviser dem som dystopier. Og det betyr dessuten: Urscenen i det kommunistiske skuespillet gjentas ikke bare når kommunismen igjen blir satt ut i livet, men hver gang et gammelt eller nytt postnasjonalt prosjekt blir lagt frem på det internasjonale markedet for politiske prosjekter, modeller og systemer. Disse prosjektene og modellene er postnasjonale i den forstand at de lar seg løsrive fra sin nasjonale sammenheng og tilbys et internasjonalt publikum. Dermed hyller enkelte «det europeiske prosjektet» som inkarnasjonen av utopien om menneskerettighetene, freden og velstanden, mens andre forkaster det som et forsøk fra det lyssky byråkratiet i Brüssel på å skape en stat med total overvåkning og kontroll. Den islamske fundamentalismen oppfattes av sine motstandere som en ny versjon av det kommunistiske marerittet. Tilhengerne hyller den som en universell modell for Guds rike på jord. Atter andre snakker om neobolsjevismen til de neokonservative i USA, og så videre.
Historisk sett var kommunismen den første av disse postnasjonale samfunnsmodellene. Den kommunistiske hendelsens «postnasjonale» karakter forklarer også hvorfor denne hendelsen kan betraktes som i beste fall en pause, et rent avbrudd, i nasjonalhistorisk sammenheng. Enhver hendelse utspiller seg i en historie som trenger en helt dersom den skal kunne bli fortalt. Vi lever imidlertid fortsatt i et system av nasjonalstater – vår historieskrivning kan derfor bare fungere som fortelling når hovedpersonen er en nasjon, en nasjonalstat. Menneskehetens historie fremstår ikke som annet enn summen av nasjonalhistoriene. En hendelse blir altså først historisk for oss når den lar seg fortelle som en episode i historien til en nasjon. Kommunismen var på sin side programmatisk antinasjonal. Den hadde som mål å overvinne de overleverte nasjonale forskjellene, avskaffe de eksisterende nasjonal-kulturelle identitetene og erstatte dem med en ny, verdensomspennende, kommunistisk menneskehet som helten i en ny historie. Denne nye, postnasjonale menneskeheten så imidlertid aldri dagens lys – eller den løste seg snarere opp sammen med kommunismen. Dermed har kommunismen som historisk hendelse mistet det historiske subjektet som den kunne ha tilhørt historien til.

Dette utgjør for øvrig en stor forskjell mellom kommunismen og for eksempel fascismen og nasjonalsosialismen, som kommunismen ofte sammenlignes med. Fascismen definerer seg innenfor systemet av nasjonalstater – som en hendelse i en bestemt nasjons historiske liv. Derfor har fascismen en fast plass i en historieskrivning som vil fortelle historien til en nasjon. Kommunismen opptrer derimot i hver enkelt nasjonale historiografi i beste fall som en ødeleggende påvirkning utenfra, som den Andres, den fremmedes verk, som skumle krefter som bryter seg inn fra u-topiens ekstrahistoriske ikke-sted. Derfor viser det seg da også – til forskjell fra hva som gjelder for den fascistiske fortiden – umulig å «ta et oppgjør» med kommunismen som historie, for man mangler det subjektet som skulle ha båret ansvaret for den kommunistiske fortiden. Dette subjektet kunne bare ha vært spøkelset etter en utopisk kommunistisk menneskehet. Men den er like sporløst forsvunnet som den kommunistiske nomenklaturens «nye klasse», som representerte denne menneskeheten i historien – og spøkelser kan ikke bære ansvaret for noen historiske hendelser.
Derfor finner den positivistiske, realistiske historiografien, som vil beskjeftige seg med fakta og ikke spøkelser, ingen samfunnsrelaterte steder å koble kommunismen som sådan til. Isteden betegner de som regel kommunismen som ikke annet enn en ny, vakker fasade for gamle nasjonale interesser. Denne typen positivistisk historieskrivning repeterer i bunn og grunn den tradisjonelle marxistiske avmytologiseringen og demystifiseringen av religionshistorien, som i den klassiske marxismens øyne tjente som en fasade for mer håndfaste klasseinteresser. Men fordi klassene, sammen med marxismen, har forsvunnet ut av synsfeltet til historieskrivningen, står nasjonene igjen som de eneste «reelle» protagonistene i historien. I samsvar med dette er det blitt karakteristisk for den nye historiografien i de forhenværende kommunistisk dominerte landene i Øst-Europa at den i kommunismen bare ser den ideologiske fasaden til den russiske imperialismen.
Selv om denne tolkningen synes å ha mange belegg i fakta, bør man ikke glemme at det kommunistiske ideologiske apparatets undertrykkelse av den nasjonale identiteten ikke var svakere, men tvert imot ble praktisert om mulig enda mer konsekvent i Russland enn andre steder. Både den russiske kirken og den russiske filosofiske tradisjonen, historiografien og litteraturen fra tiden før revolusjonen ble for det meste forbudt eller kraftig sensurert. Det er altså ingen overraskelse at avskaffelsen av det kommunistiske regimet på begynnelsen av nittitallet i Moskvas gater ble akkompagnert og drevet frem av parolen «Russland! Russland». Den russiske antikommunistiske revolusjonen ble på den tiden ført som en kamp for nasjonal frigjøring – for å løsrive Russland fra Sovjetunionen, for å befri Russland fra de sovjetiske myndighetenes diktat. Borgerkrigen mellom de røde og de hvite, som munnet ut i opprettelsen av Sovjetunionen, var en krig mellom den kommunistiske «Internasjonalen» og det nasjonalistiske «Russland». Den gangen vant «Internasjonalen». I åtti- og nittiårene fikk «Russland» sin revansj. Dagens russiske nasjonalister snakker om kommunismen som andres verk – jødenes, latviernes, georgiernes og så videre. Det betyr ganske visst ikke at de russiske nasjonalistene ikke er stolte over hva den sovjetiske staten oppnådde i kommunisttiden – selv om disse bragdene utelukkende tilskrives det russiske folkets evne til kreativitet, motstand og seier på tross av det ødeleggende kommunistiske diktaturet. Alt «godt» som oppstod i sovjettiden, tilskrives dermed den russiske nasjonal-kulturelle identiteten, alt «ondt» får kommunismens antinasjonale aspekter skylden for.

Fra det «realistiske» perspektivet til den positivistiske historieskrivningen, der nasjonene er hovedpersonene, kan kommunismens universalistiske prosjekt altså bare oppfattes som ødeleggende og undertrykkende. Det samme gjelder imidlertid også for alle andre postnasjonale prosjekter. Derfor konfronterer vilkårene under postkommunismen oss med et eiendommelig problem.
På den ene siden fortsetter forskjellige samfunnsprosjekter, -modeller og -systemer å bli budt frem på det internasjonale politiske markedet. Og ikke nok med det: Hver samfunnsmodell står i dag under press for å hevde seg på dette internasjonale markedet. De samfunnsmodellene som erklæres å gjelde bare for én nasjon, mistenkes i dag med rette for i ytterste konsekvens å være rasistiske. Men på den andre siden mangler vi stadig en historieskrivning som kan fungere for de postnasjonale, importer- og eksporterbare samfunnsprosjektene og -modellene.
En annen historieskrivning, der heltene ikke er de angivelig «naturlige» nasjonene, men «kunstige», ideologisk produserte folk som bare har funnet sammen ved hjelp av felles politiske prosjekter – som for eksempel det kommunistiske folket eller det europeiske folket.
Bare en slik ny historieskrivning vil også være i stand til å gjøre spørsmålet om en overnasjonal «europeisk identitet» overflødig og isteden åpne for en kunstig nydannelse, nemlig et til nå ikke-eksisterende folk ved hjelp av et felles politisk prosjekt.

© LMD Norden