Den postkommunistiske situasjon

Å snakke om den postkommunistiske situasjon betyr å ta kommunismen på alvor som en historisk hendelse. Hvilke spor har kommunismen etterlatt seg, og i hvilken utstrekning preger erfaringen med kommunismen vår egen samtid?

Østutvidelsen av NATO og EU blir ofte tolket som den definitive slutten på den kalde krigen. Ofte forutsetter man i den sammenhengen at den forsvunne kommunismen bare utgjorde et avbrudd, en pause, en forsinkelse i den «normale» utviklingen til de østeuropeiske landene – en forsinkelse som ikke har etterlatt seg annet enn et behov for å «ta igjen det tapte».

Kommunismen fremtrer fra dette perspektivet nok en gang som det kommunistiske spøkelset – som det manifeste intet som etter sin forsvinning har løst seg opp i intet. Det å snakke om den postkommunistiske situasjonen betyr derimot å ta kommunismen på alvor som en historisk hendelse og spørre om hvilke spor kommunismen har etterlatt seg, i hvilken utstrekning erfaringen med kommunismen fortsatt preger vår egen samtid – men også hvorfor det overhodet er mulig å tenke på kommunismen som intet annet enn en historisk pause. Denne spørsmålsstillingen gjelder for øvrig ikke bare de eks-kommunistiske landene, men hele verden, som for øyeblikket befinner seg i en situasjon som kan betegnes som postkommunistisk.

I lang tid var kommunismen bare et løfte, en utopi, en tankekonstruksjon, en politisk visjon. Denne visjonen har en lang historie bestående av formuleringer og reformuleringer – fra Platon via Thomas More til 1800-tallets utopiske sosialisme. Hvorvidt denne visjonen lot seg realisere forble imidlertid ubesvart gjennom hele denne lange historien. Den kommunistiske utopiens sted var fremtiden. I dag er kommunismens plass i fortiden. Kommunismen har funnet sted som en reell hendelse i realhistorien. Det faktum at denne hendelsen nå er avsluttet, utgjør selve dens realitet. Og faktisk: I den sovjetiske sosialismens kontekst var kommunismen fortsatt et fremtidig mål, en ideologisk visjon. Først etter at realiseringen av den kommunistiske visjonens historie ble avsluttet, har den fått en definitiv historisk realitet. Med «avsluttet» menes på ingen måte at den er uttømt, overvunnet eller gjort umulig. Med «avsluttet» menes blant annet og fremfor alt: fristilt til historisk gjentakelse.
Nå blir man imidlertid stadig vekk fortalt at det kommunistiske eksperimentet i det 20. århundret aldri frembrakte noen ekte kommunisme. Sovjetsosialismen skal tvert imot ha vært et svik mot det kommunistiske idealet, et totalitært diktatur som var en parodi på kommunismen, ikke en sann realisering av den. I samsvar med dette blir det hevdet at erfaringen med den realiserte sosialismen egentlig ikke har noen relevans for formuleringen og videreutviklingen av det kommunistiske idealet. Og av denne grunnen bør man snarest glemme dette sørgelige skuespillet. Ikke bare fra det vi kan kalle et antikommunistisk perspektiv, men også fra en venstreorientert, prokommunistisk synsvinkel fremstår dermed den realiserte sosialismen i det 20. århundret som et intet, en ren forsinkelse, en pause i utviklingen av det kommunistiske idealet. Men det er bare på overflaten denne diagnosen virker overbevisende. Enhver realisering av et abstrakt ideal er per definisjon et svik mot dette idealet – og de sosialistiske landene hevdet aldri for sin egen del at de hadde realisert kommunismen. De betraktet seg bare som overgangsformer på en svært lang vei i retning av kommunismen.
Som en virkelig hendelse i en virkelig historie er kommunismen ikke et «system» eller en «institusjon», men en scene der det oppføres en kamp om å bygge opp kommunismen som et reelt historisk alternativ. Eller sagt på en annen måte: Kommunismen som reell hendelse består i at diskusjonen om kommunismen overføres fra det teoretiske feltet til den virkelige politikkens arena. Til denne hendelsen hører alle mulige kommunistiske ortodoksier og kjetterier, men også antikommunismen, utbrytergruppene og dissidentene. Avslutningen av kommunismen som historisk hendelse medfører at denne diskusjonen flyttes fra det realpolitiske feltet og tilbake til det teoretiske.
Imidlertid er det en postkommunistisk diskusjon om kommunismen er prinsipielt forskjellig fra den prekommunistiske diskusjonen om kommunismen. For alle deltakerne i denne teoretiske diskusjonen vet i dag innerst inne at de, dersom denne diskusjonen igjen skulle bevege seg over i det realpolitiske feltet, vil befinne seg i en realisering av kommunismen de allerede kjenner, i det samme skuespillet de kjenner fra historien. Den nye oppføringen av dette stykket vil sikkert få et annerledes forløp – rollene blir besatt annerledes, en del ting vil trolig bli gjort «bedre» og andre ting «verre» – men det vil likevel med nødvendighet dreie seg om en nyoppsetning av det samme skuespillet.
En god analogi til dette er forsøket middelalderens monarkier gjorde på å danne en kristen stat. Det ville være urettferdig å beskylde disse monarkiene for ikke å ha realisert «den sanne kristendommen», for kristendommen selv betrakter seg som fullstendig realisert bare i Guds rike. I middelalderen ble imidlertid spørsmålet om hvordan man kan opprette Guds rike til et politisk spørsmål. Det bør her bemerkes at middelalderens monarkier var genuint kristne. Det var også satanistene og ateistene, for de tilhørte også den kristne hendelsen i historien, på samme måte som antikommunistene i den kalde krigen hørte til kommunismen som historisk hendelse fordi de bekjempet, og dermed bekreftet, kommunismen som et reelt politisk alternativ.
I dag har kristendommen funnet sin plass i den politisk uforpliktende «tankens frihet», men man vet at middelalderens strid om realiseringen av det kristne idealet vil oppnå akkurat den samme politiske aktualiteten dersom omstendighetene forandrer seg og religionen igjen får en direkte politisk relevans.
Den postkommunistiske situasjonen er imidlertid ikke bare kjennetegnet ved at realiseringen av kommunismen ikke kan betraktes som det absolutt Andres inntreden, men i beste fall bare som en ny oppføring av det samme stykket med andre midler. Enda viktigere er det faktum at den dagsaktuelle politiske situasjonen i Vesten i økende grad blir oppfattet og skildret med de samme begrepene som den sovjetiske kommunismen ble det i sin tid – det vil si som realisert utopi, eventuelt som realisert dystopi. Den vestlige kapitalismens selvbeskrivelse som en realisert utopi har sine røtter i den kalde krigens retorikk. Den gang var den vestlige kapitalismen stilt overfor en betydelig legitimeringstvang, som førte til at Vesten i stadig økende grad har overgått det kommunistiske idealet om en global offentlighet. På 1800-tallet og et stykke inn i det 20. århundret ble kapitalismen generelt regnet som en måte å ordne samfunnet på som rett nok var økonomisk effektiv, men moralsk sett urettferdig og ufullkommen. Denne samfunnsordenen måtte man akseptere bare fordi menneskenaturen fra det fortsatt regjerende kristne perspektivet ble betraktet som urettferdig og ufullkommen per se. Det var ikke før under den kalde krigen at den eksisterende vestlig-kapitalistiske ordenen fikk sin uforbeholdne apologi. Denne ordenen har siden innehatt posisjonen ikke bare som den økonomiske velstandens arnested, men også som den sanne realiseringen av menneskerettighetene, sosial rettferdighet, individuell kreativ frihet og den høyeste moral. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Michel de Montaigne:

Default thumbnail
Neste sak

Kunstskatter på avveie

Andre saker om Filosofi

Tilbake til klassen

I over førti år har venstreintellektuelle tolket bort begreper som kapital, klasse

0 kr 0