Tanker om frihet i en mørk tid

Nylig mottok Julia Kristeva Holbergprisen i Norge. I dette utdraget fra hennes foredrag ved prisutdelingen, reflekterer hun over frihetens betydning i to typer kulturer, den europeiske og den nordamerikanske.

I vår moderne verden, i denne «nye verdensorden», ser det ut til at vi mangler en positiv definisjon av menneskeheten – ikke i betydningen «menneskearten», men i betydningen hva det vil si å være menneske. Noen ganger, når vi stilles overfor «forbrytelser mot menneskeheten», blir vi tvunget til å spørre oss selv hva «menneskehet» eller «menneskelighet» egentlig er.

På bakgrunn av min egen erfaring tenker jeg at minimumsdefinisjonen av menneskehet, eller menneskehetens nullpunkt, for å låne et uttrykk fra Roland Barthes, er gjestfrihet. Grekerne gjorde rett i å velge ordet «ethos» for å betegne den mest radikalt menneskelige egenskapen, som siden er blitt referert til som den etiske egenskapen, og som består i evnen til å foreta valg, velge mellom godt og ondt – og alle andre mulige «valg». Det er interessant å merke seg at den opprinnelige betydningen av ordet «ethos» var «regelmessig soveplass eller tilholdssted for dyr». Senere ble betydningen av ordet avledet til «sedvane», «karakter» – i betydningen hva som er karakteristisk for et individ og en samfunnsgruppe.
Jeg møtte denne typen gjestfrihet da jeg kom til USA, som fremdeles for mange representerer et bilde på vår fremtid som et globalt samfunn der utlendinger deler sine liv med andre utlendinger – dette til tross for de mange negative sidene ved «the American way of life».

Berlinmurens fall i 1989 brakte frem i lyset forskjellen mellom to typer kulturer, en europeisk kultur og en nordamerikansk kultur. For å unngå enhver misforståelse, vil jeg gjøre det klart med en gang at jeg henviser til to oppfatninger av frihet, som alle demokratiske samfunn, uten unntak, har utviklet – og som vi dessverre ikke er tilstrekkelig stolte av. Jeg snakker om to oppfatninger av frihet, som begge bygger på greske, jødiske og kristne tradisjoner, og som til tross for både skamfulle og ærerike episoder fortsatt er det viktigste vi har oppnådd.
Begge disse to oppfatningene er essensielle, selv om de noen ganger står opp mot hverandre, slik som i dag. Grunnleggende sett utfyller imidlertid disse to versjoner av frihet hverandre, og jeg er overbevist om at de begge er til stede i hver enkelt av oss, uansett hvilken side av Atlanteren vi befinner oss på. Når jeg likevel setter dem opp mot hverandre her, er det kun for at det jeg sier skal være klart og tydelig.
I sin Kritikk av den rene fornuft (1781) og Kritikk av den praktiske fornuft (1789), definerte Immanuel Kant for første gang noe som andre mennesker også må ha erfart, men ikke var i stand til å uttrykke, nemlig det faktum at frihet ikke er, negativt definert, «fravær av tvang», men positivt definert muligheten for «selv-begynnelse». Slik, ved å definere «frihet» som evnen til spontant å begynne, baner Kant vei for lovprisingen av det handlende individ, «selvets» initiativ, hvis jeg kan overføre hans kosmologiske betraktninger til et mer personlig plan. Samtidig er fornuftens frihet – enten fornuften er ren eller praktisk – hos Kant underordnet en årsak, guddommelig eller moralsk. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Michel de Montaigne:

Default thumbnail
Neste sak

Kunstskatter på avveie

Andre saker om Filosofi

Tilbake til klassen

I over førti år har venstreintellektuelle tolket bort begreper som kapital, klasse

0 kr 0