Folkets ekspertise

Alle samfunnsborgere kan ta avgjørelser i viktige spørsmål, bare de får nok kunnskap. Det er tanken bak såkalte innbyggerpanel eller konsensuskonferanser.

I en undersøkelse om hvilke profilerte personer franskmenn setter høyest, kom to idrettsutøvere, to sangere og to filmskuespillere blant de «ti beste».1 Ingen politikere, fagforeningsledere, forfattere, forskere eller «intellektuelle» nådde så høyt opp. Skandaløst, men likevel ikke noe nytt. I meningsmåling etter meningsmåling har vi sett samme resultat.

Likevel er det ingen som tar utgangspunkt i dette for å vurdere hva demokrati innebærer. Man later som om man mener at «det verste av alle tenkelige systemer» må være nettopp dette, der man fremhever flertallets fremmedgjøring. Man hevder at majoritetens uslepne følelser er av enestående verdi ettersom – noe allerede Aristoteles sa – «flertallets vilje er lov».
Myndighetene vokter seg imidlertid vel for å overlate til folkeflertallet å avgjøre i viktige spørsmål, dersom meningsmålinger tyder på at resultatet vil være moralsk forkastelig (for eksempel når det gjelder dødsstraff) eller uakseptabelt for næringslivets lobbygrupper (for eksempel når det gjelder genmodifiserte organismer). Makthaverne påberoper seg dermed et politisk system og bygger sin legitimitet på det, men begrenser bruken av det til det politiske spillet.
Den portugisiske forfatteren José Saramago tok i en artikkel nylig opp de delegeringsmekanismene som gjør at velgerne legger all politisk handling på is frem til neste valg. Han foreslo å «bringe demokratispørsmålet inn i alle debatter».2 I motsetning til hva man lenge har trodd, er det imidlertid lite sannsynlig at en økning av det gjennomsnittlige «dannelsesnivået» er tilstrekkelig for å skape en humanistisk bevissthet: Det ser ikke ut til at grupper med høyt utdannelsesnivå foretar samfunnsmessige valg som er grunnleggende annerledes enn de valg mer tradisjonelle deler av befolkningen foretar.
Samtidig stiller den raske og ofte irreversible teknologiske utviklingen beslutningstakerne overfor avgjørende valg med store konsekvenser for fremtidige generasjoner. De folkevalgte blir utsatt for press fra markedet, men besitter som oftest ikke den kunnskapen som er nødvendig for å håndtere dette presset når politiske beslutninger angående bruk av ny teknologi skal tas. Vanlige samfunnsborgere, spesielt innen organisasjonslivet, er ofte bedre informert enn politikerne.
De engasjerte samfunnsborgernes ekspertise bør imidlertid forbli der den er, som motsats til de offisielle ekspertene – selv om de nesten alltid havner i et konfliktforhold til industrien. Det er også grunn til skepsis overfor «fagekspertisens ideologi som har som funksjon å tilsidesette noen samfunnsgruppers krav gjennom å fremme andre (…) som stammer fra de samme sosiale miljøene og som lar seg velge uten noensinne å være ansvarlige overfor folket.»3

Det er derfor på høy tid å finne nye måter å organisere demokratiet på, spesielt for å forsøke å veie opp for det representative demokratiets mangler gjennom en praksis basert på deltakelse. Det finnes allerede mange eksempler å bygge videre på.
Stadig flere steder kan innbyggerne i en region gi uttrykk for sine kollektive behov, for eksempel gjennom offentlige undersøkelser eller lokale komiteer. På nasjonalt plan tyr man først og fremst til ekspertgrupper (komiteer av «fagpersoner»), paneler bestående av personer som er direkte berørt (diskusjonsgrupper) eller ikke direkte berørt (konsensuskonferanser).
Hvis disse forsøkene ikke skal fremstå som ren og skjær opportunisme, må konklusjonene de kommer frem til tas hensyn til når politikken skal utformes. Det er langt fra alltid tilfelle i dag. Det mest åpenbare eksemplet på det i Frankrike, er uten tvil spørsmålet om genmodifiserte organismer (GMO):
I 1998 ble det organisert en konsensuskonferanse om dyrking av genmodifiserte organismer på åpen mark, altså i ikke-avgrensede områder. Konsensuskonferansen sa entydig nei til dette. Det samme gjorde «Komiteen av fire fagpersoner» (2002), ulike høringer (2002-2004) og en lang rekke meningsmålinger. Landbruksministeren, miljøministeren og forskningsministeren oppfordret folk til å sende e-post med sitt synspunkt i denne saken – en fremgangsmåte som for øvrig er diskutabel demokratisk sett. Mer enn 90 prosent av e-postene var negative til GMO-forsøk på åpen mark. Organisatorene av denne oppvisningen konkluderte likevel med at forsøkene skulle iverksettes.
EU-kommisjonen er ikke stort bedre: 19. mai 2004 hevet den importstansen av GMO til tross for gjentatte meningsmålinger der mer enn 70 prosent gikk imot dyrking av GMO i Europa. Kommisjonen tok heller ikke hensyn til dem som svarte på den falske oppfordringen om å sende inn sin mening per e-post (oppfordringen var for øvrig kun formulert på engelsk: «Submit a comment by E-mail»). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Plikten til ulydighet

Default thumbnail
Neste sak

Armenere uten land

Andre saker om Nord-Amerika

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.