Kunstskatter på avveie

Omsetning av stjålne kunstskatter er en industri i sterk vekst, og land i Sør er spesielt hardt rammet av at kulturminner føres ulovlig ut av landet. De havner som oftest på museer og i samlinger i Nord.

Umiddelbart etter at amerikanske styrker hadde inntatt Bagdad 9. april 2003, ble bombeangrepene etterfulgt av plyndringer og branner. Det arkeologiske museet, som vitnet om Iraks tusenårige kultur, ble plyndret 10. april, bare kort tid før biblioteket og de nasjonale arkivene gikk opp i flammer. Av de 170 000 gjenstandene som var registrert før krigen, er antakelig 14000 stjålet, hvorav 4000 skal være funnet igjen eller levert tilbake.

16. april 2003 omtalte den franske presidenten Jacques Chirac plyndringene i Bagdad og Mossul som en «forbrytelse mot menneskeheten»,1 og allierte seg på denne måten med de landene som er blitt ribbet for sin kulturarv. Husket han på det tidspunktet to andre historier om stjålne kunstgjenstander, om enn av langt mindre omfang enn det som skjedde i Bagdad og Mossul, men som han selv var innblandet i?
Mot slutten av 1996 mottok Chirac i gave fra sine nærmeste medarbeidere en liten keramikkstatue fra Mali. På grunnlag av bildene som ble publisert i ukebladet Paris-Match,2 kunne det internasjonale museumsrådet ICOM (International Council of Museums), en uavhengig organisasjon knyttet til UNESCO, identifisere gaven: Det viste seg at statuen var en del av en samling gjenstander som politiet hadde beslaglagt på et ulovelig arkeologisk felt noen år tidligere, og som var blitt stjålet under overføringen til museet i Malis hovedstad Bamako.
Tidspunktet kunne neppe ha vært verre. Frankrike skulle akkurat i de dager ratifisere UNESCO-konvensjonen mot ulovlig handel med kulturarv. Etter mer enn ett års forhandlinger med ICOM, ga Chirac statuen tilbake til museet i Bamako på nyåret 1998.
Den andre historien fant sted i april 2000 da avdelingen for tidlig kunst skulle åpnes på Louvre-museet i Paris. Avdelingen skulle være en foreløpig smakebit på presidentens eget store museumsprosjekt, det fremtidige museet for tidlig kunst på Quai Branly i Paris. Den franske dagsavisen Libération avslørte at tre Nok- og Sokoto-gjenstander i keramikk kom fra ulovlige utgravninger i Nigeria.3 Museet hadde kjøpt dem av kunsthandlere to år tidligere for nærmere 450 000 euro (ca 3,5 millioner kroner).
Museumsdirektør Stéphane Martin forklarte: «Disse statuene var tilgjengelige på det belgiske markedet under omstendigheter som ikke var i strid med fransk regelverk. Vi bestemte oss for å kjøpe gjenstandene fordi vi anser det som viktig å vise Louvres publikum at afrikanere også skapte stor kunst på Perikles’ tid.»
Men ICOMs etiske regelverk ber uttrykkelig sine 15 000 medlemmer, konservatorer og museumsansvarlige om ikke «i noe tilfelle å anskaffe objekter som styret eller ansvarlige medarbeidere har skjellig grunn til å tro har sammenheng med urettmessig, uvitenskapelig eller forsettlig ødeleggelse eller skade av oldtidsminner». Chiracs forhandlinger med den nigerianske presidenten i håp om å skaffe til veie et offentlig dokument som kunne rettferdiggjøre kjøpet, bidro bare til å øke kritikken i begge land. Til slutt ga Louvre statuene tilbake til Nigeria som på sin side aksepterte å la dem bli oppbevart i Paris-museet.

Det er per definisjon vanskelig å avgjøre hvor mye kulturminneplyndring som foregår, men man regner med at handelsverdien ligger et sted mellom 2 og 4,5 milliarder euro – altså like under den ulovlige våpen- og narkotikahandelen. Denne utarmingen av landene i Sør til fordel for samlinger og museer i Nord, gjenspeiler de enorme ulikhetene som også preger andre markeder. Land i krig er gode leverandører: Museet i Kabul er blitt ribbet flere ganger, og Instituttet for de nasjonale museene i Zaïre ble også ranet under Mobutus fall i 1997.
Kambodsja er et av de landene som har vært hardest rammet. Under konflikten der ga alle hærstyrkene deler av kulturarven fra seg for en billig penge, for å skaffe seg våpen. Både templenes og Angkor-palassenes basrelieff har vært utsatt for store ødeleggelser. Og plyndrerne herjer fremdeles, til tross for at området nå står på UNESCOs verdensarvliste. I Afrika gjør de mange krigene det lettere for lokale nettverk av antikvitetshandlere å ribbe sårbare befolkninger på flukt.
I fredstid er det korrupsjon, fattigdom og manglende beskyttelse som bidrar til at museumsgjenstander forsvinner og at ulovlige utgravinger opprettes. 90 prosent av de arkeologiske feltene i Bura i Niger er skadet av ulovlige utgravinger siden 1994. I begynnelsen av 1990 konstaterte en nederlandsk forskergruppe at 45 prosent av de 834 registrerte feltene i Mali var plyndret. I samme periode dukket store mengder keramikkstatuer fra Nok, Sokoto og Katsina opp på markedet for «primitiv» kunst. De stammet fra ulovlige utgravninger nord i Nigeria, der den lokale administrasjonen var innblandet.
Roderick J. McIntosh, som er arkeolog på feltet i Djenne-Djeno i Mali, sier: «En kunstgjenstand som graves frem uten å bli satt i en arkeologisk sammenheng, mister sin plass i kronologien, og dersom den stilles ut uten sin arkeologiske opprinnelse, fratas den også den økonomiske, sosiale, ideologiske og historiske sammenheng vi trenger for å kunne forstå tidlig kunst.»4 Gjenstandene fra den forsvunne sivilisasjonen Komaland i Ghana, der det arkeologiske feltet ble totalt plyndret i 1980-årene, presenteres nå med bemerkningen: «Et folk vi ikke vet noe om.»5
I Peru er halvparten av alle de kjente feltene, 100 000 gravplasser, plyndret; på Kypros er 16 000 ikoner og mosaikkarbeider stjålet fra kirkene, og i Kina er 15 000 Hongshan-graver ødelagt. Fra 2001 til 2003 ble Jiroft-feltet i Iran utsatt for omfattende plyndring. Før det iranske politiet grep inn og vitenskapelige utgravinger kunne begynne, hadde flere tusen kloritt-vaser fra den fem tusen år gamle storslåtte kulturen invadert kunstmarkedet i Europa, Amerika og Asia.
Lokale plyndrere selger stjålne kunstgjenstander til antikvitetshandlere, som igjen tar seg av eksporten til utlandet. Kunsthandlere og samlere sørger for at gjenstandene skifter land og deltar på utstillinger, slik at de opparbeider seg en slags «stamtavle» lenge før ICOM og UNESCO får tid til å reagere. Og i mellomtiden er prisen blitt ti, hundre eller tusen ganger høyere. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Plikten til ulydighet

Default thumbnail
Neste sak

Armenere uten land

Andre saker om Nord-Amerika

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.