Mobilens vidunderlige verden

«Kabelen er kuttet», og en svimlende kommunikasjonsfrihet er sluppet løs. Via trådløse apparater kan vi snakke med verden samtidig som vi beveger oss gjennom den. En tilstand av «konstant kontakt», kaller noen analytikere det.1

Ulike former for avhengighet er allerede utbredt og godt forankret, og stadig nye kommer til. La oss ta noen indikatorer: Mot slutten av 2003 var det solgt 500 milliarder mobiltelefoner på verdensbasis. En tredjedel av Japans befolkning hadde tilgang til internett via mobiltelefon. Mobilabonnenter i USA snakket sammenlagt 912 milliarder minutter i mobiltelefon. Europeerne sendte 113 milliarder SMSer, men mer enn halvparten av verdens SMSer, rundt 220 milliarder, ble utvekslet i Kina.
Behovet for å kommunisere via mobiltelefon er sosialt skapt av produsentene som også har en politisk interesse av å at individualismen brer om seg. Alt avgjøres på tilbudssiden: QualComm, Motorola, Intel, Nokia, Sony Ericsson, Samsung, Vodafone, Hutchison Whampoa, NTT DoCoMo, Microsoft og en rekke andre teknologiselskaper satser stort og globalt på trådløse dingser og tjenester.
Frenetisk markedsutvikling preger hver eneste nisje i den fremvoksende mobiløkonomien: spesialisert mikroelektronikk, nettverk, programvare til operativsystemer, nye applikasjoner og så videre. Trådløs teknologi er gjenstand for massive investeringer, og mye står på spill: Antallet mobiltelefoner har allerede oversteget antallet fasttelefoner, og alt tyder på at eksplosjonen innen trådløs teknologi fremdeles ligger foran oss.
Utbredelsen av mobilkommunikasjon og den aggressive markedsføringen av den har allerede ført til omfattende sosiale endringer. Den «vidunderlige mobile verden» er et produkt av de siste 20 årenes selskapsstyrte nyliberalistiske utvikling. Som nyliberalismen bygger den på rovdrift og kaotiske tendenser. Rivaliserende konserner har utviklet standarder som ikke er kompatible, slik at de «låser fast» abonnentene og «balkaniserer» markedet. Konkurransen omkring neste generasjon mobilteknologi kan forsterke disse problemene.2 USA har hengt etter Europa og Asia når det gjelder mobil teknologi, men er likevel et omdreiningspunkt for global teknologi og markedsutvikling – og her er problemet med ikke-kompatible tekniske standarder økende.

Kort levetid preger mobilmarkedet på alle nivåer. Bare i USA kastes 40-50 millioner mobiltelefoner i søpla hvert år.3 Mobilmoten skifter stadig og nye funksjoner og nye utforminger kommer til: clamshell-modeller, høyoppløselige fargerskjermer, talekommando (push to talk-funksjon), innebygd kamera, større hastighet, internettoppkobling, og så videre.
Wall Street Journal skriver at «store aktører som Sprint PCS Group og Verizon Wireless i USA, Vodafone Group PLC i Storbritannia og Hutchison Whampoa i Hong Kong, krever de beste eller hotteste produktene som er å oppveie. Dette kan de tjene store penger på siden mer sofistikerte telefoner kan brukes for å få tilgang til nye tjenester som mobiloperatørene markedsfører tungt overfor forbrukere. Det øker mobiltrafikken og dermed fortjenesten for nettverksoperatørene».4 Konkurrerende telefonprodusenter betaler en høy pris dersom de ikke snapper opp de siste trendene og nyskapingene.
I Japan, som befinner seg på toppen av mobilmarkedet, er konkurransen mellom det markedsledende selskapet DoCoMo og nykommeren KDDI nådeløs, og det innebærer et kappløp for å komme først med nye tilbud. I 2004 stammet 20 prosent av DoCoMos inntekt – rundt 9 milliarder dollar – fra nedlasting av data foretatt av 42 millioner brukere av selskapets internettjeneste «I-mode». Hva slags informasjon lastes ned? Hovedsakelig horoskop, spill og fremfor alt ringetoner.5
Det er altså stor fortjeneste å hente her, og operatørene slåss om å tilby lignende «tjenester» andre steder i verden. Europa og USA opplever stor vekst i multimedia-produkter, selv om antall brukere fortsatt er begrenset. Med en ny bølge av nettverksinvesteringer fra en økende gruppe tjenestetilbydere, samtidig som et vell av apparater designet for multimediebruk strømmer ut av fabrikkene, er utviklingen av trådløse systemer i ferd med å endre telekommunikasjonens sosiale funksjon – og det raskt.

Men utviklingen innen telekommunikasjon er likevel avhengig av faktorer som er vanskelig å kontrollere. Bygging av trådløse systemer er avhengig av tilgang til store deler av det elektromagnetiske feltet, den usynlige ressursen som brukes for kringkasting, satellittoverføringer og andre former for elektronisk kommunikasjon.
Denne avhengigheten har allerede ført til grunnleggende ustabilitet i markedet. I 2000 og 2001, da høyteknologiboblen var på sitt mest oppblåste, betalte panikkslagne operatører enorme summer for å kjøpe frekvenser auksjonert bort av regjeringene i Storbritannia (33 milliarder dollar), Tyskland (48 milliarder) og USA (17 milliarder). Dette for å sikre seg muligheten til å komme konkurrentene i forkjøpet i etableringen av neste generasjons nettverk. Mange av selskapene pådro seg stor gjeld i forbindelse med disse transaksjonene, og den kom på toppen av de astronomiske summene de hadde brukt på oppkjøp av konkurrenter (for eksempel Vodafones fiendtlige overtakelse av Mannesmann i 2000 til 181 milliarder dollar). Gjelden bidro til telekommunikasjonsindustriens sammenbrudd i 2001-2002.
I ettterkant av denne krisen ble flere titalls tusen arbeidsplasser lagt ned. Uforholdsmessig hardt rammet var sektorer med sterk fagorganisering, som utstyrsproduksjon og fasttelefoni. På grunn av den skarpe konkurransen i hele telekommunikasjonsindustrien, er overkapasitet fortsatt et stort problem. En konsekvens er operatørenes manglende mulighet til å stabilisere prisene, noe som understrekes av bekymrede industrianalytikere.
Den kaotiske konkurransen innenfor et sprengt telekom-marked har også andre negative virkninger. I USA kommer det stadig flere klager på dårlig service og tvilsom faktureringspraksis fra mobilselskapenes side.6 Store amerikanske selskaper har operert med skjulte gebyrer og avgifter forkledd som «regjeringspålagt skatt». I en undersøkelse oppga 11 prosent av de spurte at de hadde hatt store og vedvarende problemer med mobiltelefonregningen.7 I 2002 hadde 60 prosent av abonnentene ringt kundeservice minst én gang for å klage på tjenestene.8 Året etter beskrev en statlig rapport hyppige problemer med manglende dekning, overbelastet nettverk og avbrutte samtaler. En femtedel av mobilbrukerne i USA får avbrutt ti prosent eller mer av samtalene.

Er dette prisen vi må betale for fremskritt? En journalist i New York Times hevder at «amerikanernes bruk av mobiltelefon har økt så raskt at trådløse nettverk er i ferd med å bli overbelastet, slik at klagene fra kunder øker i samme tempo».9 Men overbelastningen av nettverkene er i beste fall et symptom. Den dårlige servicen henger snarere sammen med det faktum at i USA er «trådløse telefoner mye mindre stabile enn sine fastkoblede forgjengere».10
Selv i nødstilfeller (et av operatørenes store salgsargumenter er nettopp sikkerhet) er det trådløse nettverket helt klart dårligere enn fastnettet. Det viser seg at sistnevnte, som så ofte er blitt latterliggjort av høyteknologiske yppersteprester, ble utarbeidet ut fra pålitelighetsstandarder som fortsatt ikke er overgått av annen teknologi. Over hele verden læres nye generasjoner opp til å godta dårligere kvalitet på tjenestene.
I USA er det ikke voksesmerter som er problemet, men den trådløse industriens institusjonelle basis. Trådløse nettverk mangler adekvate backup-systemer – i motsetning til fastnettet som fører sin egen elektrisitet samtidig med telefonsamtalene. I tillegg er trådløse nettverk ikke bygd for å tåle stor pågang ved uforutsette dramatiske hendelser – noe som ble tydelig demonstrert 11. september 2001.
Begge disse manglene er det selvfølgelig mulig å gjøre noe med. Operatørene kan etablere backup-systemer og forbedre nettverkenes kapasitet og dekning – og komme opp på samme nivå som det amerikanske fastnettet, der 99,9 prosent av oppringningene fungerer som de skal. Men dette ville kreve kolossale investeringer, som ingen operatør kan påta seg uten å risikere konkurs.
Telekom-markedet hjemsøkes altså av et paradoks: Den uhemmede konkurransen som fremelskes av nyliberale beslutningstakere har ført til både overkapasitet i telekommunikasjonsindustrien som helhet, og paradoksalt nok utilstrekkelige nettverksinvesteringer på lokalt nivå. Og staten har gjort seg maktesløs ved å la trådløsindustrien være så godt som uregulert. Etter 15 år med eksplosiv utvikling av mobilmarkedet, har USAs Federal Communication Commission (FCC) fortsatt ikke etablert et minimumskrav til kvaliteten på tjenestene innen mobiltelefoni.11 Hele sektoren sklir videre på tynn is, og setter oss alle i fare for å falle igjennom.

Konsentrasjonen av store selskaper og manglende investeringer forklarer likevel ikke alt. Den globale kjærlighetsaffæren med trådløs teknologi kan se ut som et vulkanutbrudd av fortrengt etterspørsel. Hvor kommer hastverket fra? Hvordan har mobiltelefonen klart å utkonkurrere fasttelefonen i løpet av knappe 15 år?
Noen mener eksplosjonen i etterspørselen kom som et resultat av underutviklingen av telefonnettverkene i landene i Sør og i det gamle Sovjetunionen. Da privat sektor på 80-tallet begynte å investere for å modernisere telekommunikasjonen på verdensbasis, var behovet derfor mye større enn man hadde forutsett. Men hvorfor ble dette behovet i så overveldende grad kanalisert inn mot trådløs teknologi? Hvor kommer behovet for mobil kontakt fra?
Dette behovet er selvfølgelig sosialt skapt. Det finnes ingen iboende menneskelig trang til «konstant kontakt». Sosiale relasjoner i stadig endring er grunnlaget for hvorvidt en type teknologi skal utvikles videre eller ikke. Behovet for å være «oppkoblet» hele tiden innebærer en overgang til en ny fase av såkalt «mobil privatisering» – en tendens som ble analysert allerede for 30 år siden av den britiske tenkeren Raymond Williams.12 Han brukte denne betegnelsen på en sammensatt prosess som både innebar bevegelse vekk fra småskala-produksjon og bomønstre, og etablering av boområder langt unna arbeidsplasser og administrasjonssentre. Mobil privatisering var ifølge Williams ikke et rent mekanisk utfall, men et komplekst og motsetningsfylt resultat av sosiale styrkeforhold.
Denne dynamikken lå til grunn for urbaniseringen i kapitalistiske land, inkludert etableringen av amerikanske forsteder. Et slikt landskap krevde, i tillegg til biler og uendelige parkeringsplasser, nye kommunikasjonssystemer: Utviklingen av radio og tv gjorde det mulig å gi millioner av husholdninger samme kilder til informasjon og underholdning.

Fremveksten av mobil kommunikasjonsteknologi i dag er en videreføring av denne dypt forankrede historiske utviklingen. Den bygger delvis på det grunnlaget som ble skapt av fasttelefonien. Den var et nøkkelelement i bosettingsmønstre konsentrert om private husholdninger som på den måten kunne komme «i kontakt» med omverdenen.
For over hundre år siden ble telefoniens «etikette» utviklet og dagliglivet definert på nytt for å tilpasses til telefonen, som fremsto som nyttig, gledelig og samtidig invaderende og irriterende. Dette krevde kulturelle endringer som etablering av nye koder tilpasset telefonsamtalen: åpning, avslutning, organisering av samtalen i sekvenser, og så videre. Utbredelsen av dette nye mediet førte med seg store endringer i forholdet mellom hjem og arbeid, menn og kvinner – og mellom klasser.
Vi ser konturene av en lignende prosess i dag. Mobiltelefonen vrir og vrenger på dagliglivet vårt. Reklamen forteller oss gang på gang hvordan mobiltelefonen øker den individuelle friheten og gir oss mulighet til å overskride hemmende grenser. Nyhetsmeldinger har en tendens til å fokusere på den andre siden av samme mynt: hvordan folk bruker mobilen for å bryte ut av sin tildelte plass i samfunnet. Media forteller om skoleelever som bruker mobiltelefon til å trosse lærernes formaninger og fengselsinnsatte bruker mobil til å planlegge fluktforsøk. Trådløst overskrider man kulturelle normer og rådende institusjonell praksis. Men behovet for frihet er ikke den viktigste drivkraften i det uuttømmelige behovet for «konstant kontakt».

Selvfølgelig har bruk av trådløs teknologi gjort hverdagslivet enklere på mange områder. Men likevel forsterker den ulikhetene som finnes i samfunnet. Når arbeid og fritid er fordelt ulikt mellom klassene, når arbeidsdagen utvides, arbeidsledigheten øker og velferdstjenester bygges ned, og tilværelsen blir vanskeligere, snur man seg mot mobilteknologien for å finne private, individuelle løsninger på problemer som fremstår som uangripelige.
Den nåværende fasen av mobil privatisering har som en av sine viktigste konsekvenser utviklingen i forholdet mellom arbeid og fritid. Men denne prosessen er verken entydig eller enkel. Mobiltelefonen gjør at vi lettere kan bruke noen minutter av arbeidsdagen til personlige ting, samtidig som mobiltelefonen også gjør oss mer tilgjengelige for sjefen. Mobiltelefonen gjør at vi mer effektivt kan utnytte den tiden vi har igjen etter arbeid. Dette øker følelsen av frihet, men griper samtidig inn i og begrenser denne friheten.
Vi kan bruke utviklingen av trådløs teknologi i Kina som eksempel. Med 269 millioner mobilabonnenter er Kina det største mobilmarkedet i verden. Det sosiale behovet for mobiltelefoner er både knyttet til den raske utviklingen av en urban middelklasse, men også enorm migrasjon internt i landet. Millioner av mennesker flytter fra hjemstedet sitt for å finne arbeid. De fleste blir utbyttet og må jobbe lange arbeidsdager. Ifølge assisterende direktør ved det kinesiske arbeidstilsynet er det bare 30 prosent i industriområdet Pearl River Delta som jobber åtte timer om dagen, mens 46 prosent jobber 14 timer om dagen.13
Også i USA arbeider man lenger; arbeidsdagen har økt med 20 prosent siden 1970, først og fremst som et resultat av synkende reallønn. Her har utviklingen av mobiltelefoni blitt kraftig stimulert og kondisjonert av denne utviklingen, kombinert med nedbyggingen av velferdstjenester som vanskeliggjør og utvider de individuelle familienes oppgaver.

Den spredte byplanleggingen i storbyer, med lange avstander mellom bosted, arbeid og handel – er perfekt for mobil privatisering. Mobiltelefoni og datateknologi har skapt en sterk tendens til at arbeid «frigjøres» for å ekspandere inn i det som tidligere var fritid. Bilen har også spilt en sentral rolle i denne utviklingen. Amerikanerne utfører årlig 405 jobbrelaterte forflytninger på over 75 kilometer, 80 prosent av dem med bil. Legg til innkjøp, legebesøk, ærend, sosiale besøk og utflukter, og amerikanerne tar 1,1 milliarder turer hver dag, 87 prosent av dem i private biler. Hver dag tilbringer amerikanske bilførere gjennomsnittlig nesten en time bak rattet.14
Bevegelse til fots utgjør mindre enn 9 prosent av totalen, mens offentlig transport, inkludert skoleskyss, utgjør litt over 3 prosent. Det er derfor ingen tilfeldighet at 40 prosent av all mobilbruk i USA foregår i biler som kjøres av våre «mobile arbeidere».
Heller ikke dette er noen «naturlig» prosess. Bilbasert transport er et resultat av den mobile privatiseringen som har foregått gjennom tidligere generasjoner. Bilen er ikke den teknologiske fullbyrdelsen av vår samfunnsorganisering, men et resultat av den ubalansen våre samfunn lider under. Mobilteknologien bygger videre på denne irrasjonelle utviklingen.
Mobiltelefoniens dundrende suksess innebærer et forsøk på å rasjonalisere det irrasjonelle, å gjenfinne en grad av personlig kontroll i en sosial verden som fortsetter å gå av hengslene.
Andre utviklingstrekk gir enda større grunn til bekymring. Vi ser allerede konturene av muligheten til å knytte mobilteknologien opp mot en stadig mer autoritær kapitalisme, gjennom metoder for «individlokalisering». Mobile Commerce ønsker for eksempel å forvandle mobiltelefonen til et formidabelt salgsredskap («Sell phones»), mens Vodafone håper å kunne «tilby stedsspesifikk informasjon til en persons mobiltelefon, uansett hvor personen måtte befinne seg». Noe av denne informasjonen vil være trafikkmeldinger, vær og nyheter – og hvis selskapene får det som de vil, også reklamemeldinger.
I Australia finnes mobiltjenesten «Dial-a-Coke», der man ringer et telefonnummer som er å finne på mange brusautomater, venter på at kjøpet blir autorisert, og brusen og telefonbestillingen blir belastet telefonregningen.15 I Europa har mobilselskaper etablert konsortiet «Simpay» – for å kunne tilby en standard betalingsmåte via mobiltelefon som kan brukes over hele kontinentet. To av verdens største plateselskaper, Universal Music og Sony Music, ber toppartistene sine om å remikse sanger til 90 sekunds-versjoner designet for salg via mobil.16

Overvåkingselementer utvides også betraktelig. Vi hører mye om hvordan mobiltelefon kan hjelpe foreldre til å holde kontroll på barna sine, en slags «trådløs lenke». Men vi hører mindre om hvordan politimyndigheter og arbeidsgivere «resikulerer» militær teknologi for å generere mobilbasert informasjon om fysisk oppholdssted, for å kunne holde øye med befolkningen som helhet.
Den trådløse verden blir ikke skapt for å geleide oss inn i en æra av lekenhet og individuell frihet. Den kommer snarere til oss som en kompleks historisk utvidelse av den dominans og ulikhet som preger våre oppsplittede samfunn.
2 Stephanie N Mehta, «Phone Companies See a Wireless Future», Wall Street Journal, 15. november 1999.
3 Lisa Guernsey, «Phones in the Drawer or in the Trash, or to a Good Cause», New York Times, 28. februar, 2002.
4 David Pringle, Jesse Drucker og Evan Ramstad, «Cellphone Makers Pay a Heavy Toll For Missing Fads», Wall Street Journal, 30. oktober 2003.
5 Ginny Parker, «DoCoMo Feels Heat of Rival», Wall Street Journal, 17. mai 2004.
6 Ryan J. Foley, «Consumer Complaints Soared in 2002», Wall Street Journal, 25. november 2003.
7 Jesse Drucker, «Cellphone Bills See New Round Of Hidden Fees», Wall Street Journal, 1. mai 2003; «Three steps to better cellular,» Consumer Reports, februar 2003.
8 Simon Romero, «Cellphone Service Hurt By Success», New York Times, 18. november, 2002.
9 Samme kilde som over.
10 Dennis Berman og Jesse Drucker, «Static Problems Are Hampering Wireless Growth», Wall Street Journal, 24. november 2003.
11 «FCC should include Call Quality in its Annual Report on Competition in Mobile Phone Service», in U.S. Gouvernment Accountability Office (GAO).
12 Raymond Williams, Television: Technology and Cultural Form, Fontana, London, 1974, s. 26.
13 Josephine Ma, «Migrant Work Still Fraught With Risk», South China Morning Post, 19. juni 2004.
14 Jf. U.S. Department of Transportation, Bureau of Transportation Statistics, National Household Travel Survey.
15 Gren Manuel, «Dial-A-Coke Is Slaking Thirsts in Australia», Wall Street Journal, 20. oktober 2003.
16 Jf. David Pringle og Charles Goldsmith, «Now Hear This: Cellphone Remixes», Wall Streeet Journal, 18. mars 2004.