Naturkatastrofer forfølger de fattige

Bevegelser i jordskorpen og vulkansk aktivitet har alltid forårsaket ødeleggelser. I en del områder opplever man jevnlig slike fenomener, som i California og i Japan.

Asia er likevel spesielt utsatt fordi fire av jordskorpens tektoniske plater møtes her. Mellom 1990 og 2000 har det i Sørøst-Asia vært mer enn hundre jordskjelv med styrke over 6,5 på Richters skala. Da vulkanen Perbuatan på øya Krakatau mellom Sumatra og Java eksploderte i 1883, omkom 37 000 mennesker i nærområdet. Virkningene av eksplosjonen (spredning av aske og til slutt en voldsom tsunami da krateret kollapset, overs. anm.) kunne merkes i hele det Indiske hav. Bare i det indonesiske øyriket regner man ennå med 130 aktive vulkaner. Uten å skape de store dødstall, har mindre utbrudd ført 150 000 mennesker på flukt siden begynnelsen av 1980-tallet.¹
Den 26. desember 2004 fant det sted en forskyving på mer enn 20 meter av de tektoniske platene utenfor Sumatra. Dette frigjorde en kraft tilsvarende 30 000 atombomber. Selv om tsunamien som fulgte var et produkt av jordens geologiske realiteter, og dermed et fenomen som avtvinger en viss ydmykhet, er det nødvendig også å tenke over katastrofens menneskeskapte sider.
Det store antallet døde kan ikke tilskrives naturkreftene alene. Ofrene er flere der befolkningstettheten er høy og der bosettingen er konsentrert langs kysten. I Øst-Asia bor faktisk mer enn 70 prosent av befolkningen i kystområdene, fordi havet gir dem tilgang på mat, arbeid og inntekt. For den fattige befolkningen er fisk relativt billig mat sammenliknet med andre kilder til animalsk protein. En stor del av bebyggelsen er provisorisk og befolkningen er dermed spesielt utsatt, samtidig som overbeskatningen av naturressursene skaper ubalanse i miljøet.²
Mangroveskogen som skaper en naturlig barriere mellom havet og mennesket, blir stadig skåret ned for å gi plass til oppdrett av reker som eksporteres til OECD-landene. Mangroveskogen beskytter mot erosjon, oversvømmelser, sykloner og flodbølger, samtidig som den bidrar til å bremse den globale oppvarmingen ved å binde karbondioksyd. Siden 1950-tallet har to tredjedeler av Sørøst-Asia blitt avskoget på grunn av kommersialisering og krav om «utvikling».
Situasjonen er den samme for Asias korallrev: 80 prosent er truet av dynamittfiske, ukontrollert utbygging langs kysten og bruk av cyanid i fangst av tropiske fisker.³ I tillegg er korallrevene sårbare for temperaturstigning i havet som følge av den globale oppvarmingen.
Korallrevene og mangroveskogen kunne ikke ha stoppet tsunamien i Sørøst-Asia, men om de hadde vært intakte, kunne de ha bremset den. Og de kunne gitt beskyttelse særlig mot mindre naturkatastrofer.

Landene rundt Stillehavet, med USA og Japan i spissen, etablerte et overvåkningssenter for tsunamier på Hawaii allerede i 1949. Det finnes ikke noe liknende for Det indiske hav. Skjelvet den 26. desember ble registrert av senteret på Hawaii, og hvis det hadde eksistert et samband for varsling kunne man faktisk ha varslet bølgen som mer enn to timer senere nådde Sri Lanka og India. Man skulle nesten tro at skjebnen også hadde en finger med i spillet siden skjelvet kom en søndag morgen.
Mens andre «fattige» land som Cuba allerede har utviklet en beredskapspolitikk, avdekket katastrofen en manglende beredskap i landene i Sørøst-Asia. I tillegg til at landene var dårlig forberedt, sviktet det når det gjaldt evnen til å handle i øyeblikket.
Lederen for Thailands meteorologiske institutt skal ha fått sparken for ikke å ha slått alarm av frykt for skadevirkningene for turistindustrien.⁴ Turismen blir ofte betraktet som en vidundermedisin for økonomisk vekst, men den preges av kortsiktighet og manglende planlegging – og har store konsekvenser for miljøet.
For mange av de berørte landene kan den vanskelige økonomiske situasjonen forklare den manglende jordskjelvsikringen og svakhetene i lokal infrastruktur som har vanskeliggjort hjelpearbeidet. Men vedvarende politiske spenninger er også til hinder for hjelpearbeidet. I Aceh-provinsen i Indonesia er den humanitære situasjonen prekær, og frigjøringsbevegelsen GAM har erklært ensidig våpenhvile. Likevel har øverstkommanderende i den indonesiske hæren minnet sine tropper om at kampen mot opprørerne forblir en av deres viktigste oppgaver.
På Sri Lanka har kritiske røster hevdet at hjelpen kommer sent til de nordlige områdene som er kontrollert av De tamilske tigrene. Landminer (som noen steder er blitt flyttet av bølgen) gjør redningsarbeidet farligere og gjenoppbyggingen vanskeligere. Når det gjelder Burma, hvor deler av kysten ble hardt rammet, er det grunn til å frykte at det offisielle tallet på 90 døde skjuler en dystrere virkelighet. (…)