Ordet, forkledd som kjøtt

Skrift kan hetse og rase og gnage, men den kan ikke drepe, og den kan ikke bli drept. Den kan være fornuftig, men den kan kalle frem den største ufornuft, nettopp der hvor den er på sitt mest fornuftige. Alt er mulig, skriver Elfriede Jelinek.

Skal man bli flyktig sint fordi så mange ser ut til å behøve en Gud, eller skal man flykte fra dem med det samme fordi de da blir farlige?

Hvilken menneskeoppdragelse skal vi dra lærdom av for å hindre mer martyrblod fra å strømme ut i sanden? Hvorfor tror alle selvmordsbombere at de selv er det mest kostbare de kan gi for å glede sin Gud, og hvilke «utsikter til evig belønning» skal hjelpe dem? Hvilke forkynte straffer skal man beskytte seg mot? Hvorfor trenger man de annonserte straffene og belønningene i det hele tatt, for like etterpå å vende tilbake til paradis fordi man skyr anstrengelsen det er å vende tilbake til jorda? Paradis, et mirakel man ikke trenger å bidra til, det står der allerede som et ferdig dekket bord. Man er selvfølgelig blitt fortalt at man bare kan komme tilbake til jorda hvis man har glemt at man allerede har vært der en gang før. Hva fører altså dette til? Jo, man blir heller værende hos jomfruene i paradis, som kanskje viser seg å ikke være annet enn hvite druer!1 Jeg lar ikke blod, jeg lar selvfølgelig heller ord strømme ut av meg. Men hvem trenger dem, samme hvor mye de anstrenger seg for å være tidsriktige? Hvem trenger dem i det hele tatt? Jeg har høvlet og filt rundt på meg selv for at ordene skal bli bedre og få lov til å bli her, og alt dette bare for å bli glemt, også av meg. Og jeg kan ikke reise inn i evigheten for å innbille meg selv at alt som jeg for tiden (i nuet) «må glemme», ikke vil være «glemt for alltid», som Gotthold Ephraim Lessing skriver til menneskene i avstamningens bok.2 Hva nytter det når en hel hær kommer imot meg, løper i en annen retning enn jeg og kan kjøre meg ned så lett som ingenting? Hvor skal jeg blåse ordene mine hen – dit hvor andre vil avblåse livet sitt for et mål de drives mot av et sannhetsinstinkt og ikke av en tomhet de har inni seg? En mangel på instinkt og isteden en overflod av en slags ære, eller hva man vil kalle det som gjør at de vil kaste bort livet sitt?[

]Jeg, for eksempel, har jo ikke engang et mål. Jeg mener, jeg trodde en gang at jeg hadde et mål med å skrive. Det var ikke for å etterlate et bestemt inntrykk, ikke for å oppdra menneskeslekten. Jeg har fått mer enn nok av oppdragelse, og jeg synes ikke den var god nok til at jeg vil la den komme andre til gode, så de kunne få noe godt ut av den, som om den var antrekket med de ideelle målene. Dette antrekket ville ikke utvikle mennesket, det lar det ikke engang bli større, samme hvor mye og hva man daglig vanner det med. Nei, å gjødsle hjelper heller ikke. Da måtte jeg jo først ha tatt mål, men menneskenes mål er ofte så fryktelig grenseløse.
De passer likevel ofte ikke inn i mine mål, selv om de er nokså små. Målet får akkurat plass mellom to bokpermer. Men folk vil alltid begi seg inn i større masser hvor de jublende kan kaste armene i været og klappe til musikken. Og de vil passe inn i stadig større mål som de kan sprelle i – hva var det ellers de blåste seg sånn opp for? – uten å berøre grensene, langt mindre å finne dem.
De har jo også glemt målsetningen overfor menneskene de dreper eller vil drepe, målsetningen om å ta nøyaktige mål for at de ikke skal drepe feil person med feil mål og i feil utstrekning. For dem spiller det ingen rolle. Det skal være så mange som mulig! De gjør det for sin sak når de river i filler andre menneskers kjøtt og ben, og de tror at det er en ære å få lov til å betale for det med sitt eget liv. Kjøtt for kjøtt, kjøtt mot kjøtt. Derimot: Brillene. Boka. Dette var visstnok Heiner Müllers siste ord.

I lang tid var det ikke likegyldig hva jeg skrev, for hvem og hvorfor. Etter hvert er det meg også likegyldig. Det får ikke noen som helst følger, heller ikke det såkalte engasjementet fikk noen som helst følger, ikke for flere enn meg. Etter hvert er det meg likegyldig fordi det likevel ikke betyr noe hva man sier. Jeg sier fortsatt noe, men nå vet jeg at det er tilfeldig hvem som hører etter. Og det er også likegyldig. For det må være likegyldig for hvem og hvorfor man skriver. Tvert imot: Ingen skal påvirke hva man sier, man må særlig gi avkall på reaksjonene, frivillig. Når man skriver, må man fullstendig gi avkall på enhver påvirkende kraft. Ingen skal bøye seg for noen, aller minst for meg. Jeg ligger rolig i senga, og ved siden av meg både bedre og dårligere medelever, som også leser, bare leser, og med det blir de grunnskoleelever for alltid, en tilstand de egentlig burde overvinne.
Nei, vi har ikke tid til kjøtt nå, selv om vi ligger praktisk til rette i senga allerede! Vi avslår menneskekjøtt av prinsipp, selv om det alltid er interessant å se på det: Der, for eksempel, henger det en, og han blør veldig vakkert. Det er jo spennende, føler vi, jeg og mine medelever. For ikke lenge siden ble det til og med laget en spennende film om dette!3 Kan vi allerede nå se det som går utover boka, dette kjøttet som interesserer oss uansett form? Guds kjøtt, kjøttet til martyren på korset?
Nei, vær så snill, vi bøyer oss heller ikke for en lære, for Guds ord, samme fra hvilken Gud det kommer. Disse ordene er etter hvert blitt så velkjente at de er blitt glemt. Det fikk sin tid, det fikk sin sjanse, ordet, men nå er sjansen borte. Ordet streifet oss ikke engang. Det var enten kjøttet eller bildet som vant, ordet kan ikke vinne, samme hvor berømt det er blitt siden vi sist så og hørte det.

Ja, også dette ordet i skriften som heter Koranen, som «til alle tider får sunn menneskeforstand til å skjelve!», slik Voltaire polemiserer. Innbilningskraften blir kraftig opphetet i kroppsovnen, helt til alt mulig blir trodd og alt som hittil var umulig blir gjort. Da snur Lessing om på alt, etter først å ha sett grundig etter om også baksiden er presentabel. Og plutselig blir islam den mest fornuftige religionen og kristendommen blir en lære som lar oss tro på de mest ufornuftige ting. For noen er det likegyldig hva de tror på, så lenge de kan hevde at de har rett; dette tramper jeg på og lar det deretter ligge uten å gi førstehjelp. Jeg har ikke bruk for sånt. Den ene religionen er avhengig av mirakler for å kunne tro på seg selv og for å få andre til å tro på seg. En annen religion behøver ingen mirakler; den trenger ikke lage tro bestående av ubegripelighet på ubegripelighet. Den forkynner en lære som den bærer med seg i en bok, som er tilstrekkelig for religionen? Men Brillene, Boka, mer lys, det er ikke tilstrekkelig for veldig mange.
Den Gamle Boka, Den Nye Boka, Koranen. Ingen bok i det hele tatt, mine få fattigslige bøker. Sistnevnte lager heldigvis ikke engang skum på bølgene i hagebassenget mitt når det blåser opp til uvær. Det var ikke noe flagg som varslet uværet, det kommer alltid uten at man kan gjøre noe med det. Hvor er barna som ser i grunnbøkene sine, menneskeslektens barn som ser i menneskeslektens bøker (heldigvis er det ikke mine!) de tror de forstår, tror de har bruk for? Det gamle testamentet er barndomsboka, klassens ABC-bok, og det er et småbarns rette element. Men barnet må utvikle seg videre etter det, mener Lessing. Hvem kan tenke like langt som barnet skal utvikle seg? Og når det har utviklet seg, da har det funnet seg selv og har fortsatt ikke annet å tape og ikke annet å gå glipp av enn evigheten. Det finnes knapt noen som kan tenke lenger enn de kan kaste stein; ja, som barnet som nettopp nå utvikler seg et eller annet sted, så vidt utviklet har det lært å kaste allerede. Andre igjen, de som fester sprengstoff til kroppen, tenker enda lenger; de tenker lenger enn deres egne og andres kroppsdeler kan fly, de tenker på alt i sitt univers. De er alltid beredt til å gå inn i det jordiske for å kunne gå inn i evigheten.

Jeg elsker ordspill. Det kan du ikke gjøre noe med, det sier jeg deg med en gang, da får du med meg å gjøre! Ordspill gjør at virkningen avtar fort, og det er det jeg til syvende og sist streber etter. Likevel får du ikke lov til å ta fra meg ordet når jeg har det, bare pass deg! Du kan komme til å skade deg når du faller inn i mine ord, også hvis du tilfeldigvis skulle like de ordene! Og det er alltid bedre å ikke gjøre noe. Å skrive er uansett bedre enn å gjøre noe. Du kan ikke ta fra meg de tørre vitsene, de idiotiske spøkene, ikke engang med makt – vel, sannsynligvis med makt. Hvis jeg vil si noe, sier jeg det som jeg vil. Jeg vil i det minste ha denne påskjønnelsen når ingenting annet roper til meg i skogen.

Alle grunnbøker er ment for en viss alder, sier Lessing. Nå gjelder det å presse mer inn i barnet enn det er plass til, i boka må det presses inn mer. Ja, før brukte man jo faktisk trykkpresse, i dag bruker man den bare av og til hvis boka skal være spesielt fin. Hele barnet må presses som en høyball for at det kan komme til Gud. Og hvis man stapper hemmeligheter som ingen kan avsløre inn i barnet – hva kaller Lessing barnets forstand? Smålig, feilaktig, spissfindig. Vakkert sagt! Det gjør barnet rikt på hemmeligheter, overtroisk, full av forakt mot alt som er begripelig og lett. Rabbien oppdrar barna sine med Skriften; han stapper den inn i dem, inn med det som går inn i denne menneskeslektens barn. Og personligheten til det oppdratte folket blir akkurat lik, den blir til det samme som inngår i Skriften, det vil si: Den kommer også ut igjen, men den forblir skrift. Skriften består. Denne fantastiske skriften uten følger som man kan følge eller ikke følge. Vær snill og ikke følg min, hold avstand! Ikke trå meg for nære!
Skrift kan hetse og rase og gnage, men den kan ikke drepe, og den kan ikke bli drept. Den kan være fornuftig, men den kan kalle frem den største ufornuft, nettopp der hvor den er på sitt mest fornuftige. Alt er mulig. Lærdommen gjør det ene barnet klokt fordi det tror på mirakler, og da kan i grunn ingenting farlig tilstøte det. Den andre læren gjør dessverre det andre barnet uklokt fordi det ikke tror på mirakler, og da kan alt tilstøte det. Det kan påføre alle andre alt mulig. Hjemlandet kan drepe, vitenskapen kan drepe, krigen har selvfølgelig kunnet det lenge. Jesus ble selv drept for at andre kunne drepe i hans navn, han som ikke har blitt fremstilt og skrevet om for ingenting.
Men skriften selv, som skrift, den dreper ikke. Klokskap og sannhet; ja, ord er nødvendig, det tror jeg også. For den som slutter å snakke, han myrder kanskje i neste øyeblikk. Derfor: Vi må få hit en bedre pedagog og rive «den slitte ABC-boka» ut av hendene på barnet en gang for alle. Kristus kom og gikk selv i stykker. Tempelteppet ble revet i stykker, og Kristus ble også revet i stykker, bokstavelig talt, og udødelighetens nye tid begynte. Men det var en udødelighet man måtte dø for først. Omvendt går ikke, det blir det ikke engang en sko av – skoen ligger der helt alene og en bit av en istykkerrevet fot sitter fast i den. Dermed så kom Kristus, han som jeg ikke skulle ønske jeg var hvis du hadde spurt meg om det: Jeg forblir heller mislykket og uhørt en million ganger enn å være en Kristus! I barndommen åpenbarte han fornuftssannheter, men barndommen er over nå. Nå åpner Gud seg selv, og han åpnes til og med fra siden, så man ser hva som er i menneskekjøttet: blod. Og når det er dødt: blod og vann.

I min barndom snakket Gud ofte til meg, og jeg var til og med lenge redd for å bli stemplet sår i hendene, så sterkt trodde jeg den gang på alt jeg hadde hørt om ham. «Hva kommer det av at alle filosofer regner overbevisningene sine for sannheter? Privilegiene deres, deres praktiske sans?», spør Nietzsche. Jeg vet ikke. Men jeg vet litt om denne oppblåstheten som jeg også hadde en gang, uten at jeg noen gang kunne blitt filosof. Det er uansett ikke noe for en kvinne – det lokker veldig, men der blir man stadig mindre forlokkende jo lengre man tenker. Da begynner kvinnen som likevel ikke er annet enn kjøtt og dermed spesielt fordervelig, da begynner hun nemlig straks å lime lyrikk inn i poesialbumet for at det ikke skal lokke henne lenger. Kvinnen er jo praktisk. Før ga hun gjerne fra seg all makt. Etter hvert har også kvinnen begynt å sprenge seg i lufta for hjertesakene sine, for at flest mulig skal ligge døde etterpå. Det er grusomt. Jeg kan bare si det som jeg kan si det, og ordet gru liker jeg godt, riktignok aller best i spøkelseshistorier, ikke i virkeligheten. Dessverre er ikke virkeligheten noen spøkelseshistorie, den blir alltid bare historie.
Det er andre som skaper gru, ikke dikterne, de har diktet så godt de kan, men for dem var det ikke nok. For meg rekker det. Jeg ville kalle noe sant, og det ville jeg fortelle til flest mulig. At noe sånt som mer rettferdighet skulle herske, ja, jeg tror det var det som puffet det hele i gang. Men i Østerrike hvor jeg bor, teller det som man skriver i snøen aller mest (og etterpå faller det frisk nysnø der, som fremmer turistnæringen og sletter ut alt annet) – og det som blir skrevet i snøen har alltid hatt større betydning enn alt annet, større betydning enn det man på papir så gjerne skulle ha «bannlyst» – så latterlig sagt. For det som visstnok blir bannlyst på papir, har jo i dette landet ført til landsforvisning, altså er det best å ikke si noe i det hele tatt.
Det er jeg ofte blitt rådet til. Velmenende, heldigvis. Nå vil jeg ikke prøve å utrette noe lenger, nei, jeg verken strikker eller vever, og jeg kan ikke utrette mirakler. Hvis denne martyren på korset ikke har klart det med hele kroppen sin, hvordan skal jeg klare det med min latterlige papirbannlysning? Eller hvis jeg ga ut noe for å være bannlyst, for noe nødvendig, som egentlig bare var papirforelskelse? Har jeg virkelig bare likt å gjøre dette fordi jeg ikke kunne noe annet? Og har jeg gjort alt sammen for å bli angiveren som utgir det til folk i tvang og for å oppdra denne menneskeslekten? Har jeg bygd alt så stort at det ikke lenger kan stå på egne ben fordi tyngdekraften henter det tilbake dit det hører hjemme: på bakken? Eller hører det kanskje hjemme blant kjensgjerningene, som jeg ikke kjenner personlig fordi jeg ikke kjenner noe i det hele tatt og sjelden går ut for å bli kjent med noen? Er det en fordel å lyve for seg selv om at man har et høyere mål med det man gjør, og hva er forskjellen mellom selvbedraget og overbevisningens patos?, ville Nietzsche ha spurt.

Jeg skaper selv. Forestill deg det! Jeg har ikke skapt noen andre, jeg har ikke engang skapt meg selv. Jeg vil ikke skape noe som kan gå lenger enn meg, men jeg har jo et lite verksted gående, du kan slett ikke forestille deg hvor lite det er! Det kaster ikke noe, det skyter ikke, det sprenger ikke; det sårer kanskje, men det er i drift, og det er bra. Jeg bruker begrepene eller hva som helst for å lage min egen Gud. Det er det samme hva jeg lager begreper av, også av naturen, det er iallfall jeg som lager dem. Og hvis du vil vite hva jeg kan lage begreper av, da må du ganske enkelt lese; mer behøver du ikke gjøre.

Oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen