Politisk nyttig FN-skandale

Da valgkampen i USA var i oppvarmingsfasen i fjor vår, hadde det i flere måneder kommet rapporter om angrep på USAs styrker i Irak, og det var blitt publisert hundrevis av fotografier av amerikanske soldater i ferd med å torturere og ydmyke irakiske krigsfanger.

Heldigvis for Bush-administrasjonen ble oppmerksomheten nå rettet mot en annen skandale angående situasjonen i Irak: Den irakiske avisen Al-Mada offentliggjorde en liste med navn på en rekke personer som skulle ha tjent penger på salg av irakisk olje i forbindelse med FNs olje for mat-program. I april ga USAs riksrevisjon ut en rapport som hevdet at Saddam Hussein tjente over ti milliarder dollar på ulovlig oljesalg og returkommisjon på importkontrakter.¹ Senere kom en 900-siders rapport fra CIA med følgende, noe underlige, konklusjon: Det fantes ingen masseødeleggelsesvåpen i Irak, men den irakiske regjeringen hadde likevel vært innblandet i smugling og svindel for å skaffe penger til sine masseødeleggelsesvåpen…
Pressens høyre fløy fulgte ivrig opp disse anklagene i høyst dramatiske ordelag. William Safire i New York Times kunne melde at dette var «den verste finansskandalen i menneskehetens historie». Han hadde tydeligvis allerede glemt Enron-skandalen (der for øvrig president Bushs gamle venn Kenneth Lay var involvert), som resulterte i liknende økonomiske tap, deriblant flere milliarder dollar fra de ansattes pensjonsfond. Claudia Rosett i Wall Street Journal mente FN-programmet var kjennetegnet av «privilegier og hemmeligholdelse», og mente sågar at denne skandalen plasserte FN i samme kategori som diktaturer.² Kongressmedlem Christopher Shays – som ledet to av de ni kongresshøringene der disse anklagene ble undersøkt – hevdet at FNs olje for mat-program hadde «gitt Saddam Hussein ubegrenset kontroll over flere milliarder dollar fra oljesalg og varekjøp.»³

I virkeligheten var de fleste av disse påstandene så langt unna sannheten det går an å komme. Olje for mat-programmet offentliggjorde enorme mengder informasjon om egen virksomhet, alt lett tilgjengelig på den offisielle nettsiden som ble opprettet da programmet trådde i kraft i 1996.⁴ Det er, og har hele tiden vært, mulig å konsultere «distribusjonslisten» for hver halvårsperiode av programmets virksomhet – det vil si en liste over hver minste lille ting Irak hadde lov til å kjøpe for penger fra olje for mat-fondet. Det tar bare et par sekunder å sjekke dette.
Det er, og har hele tiden vært, mulig å lese generalsekretærens kvartalsrapporter, som er lagt ut på nettsiden og som beskriver i minste detalj tilstanden i samtlige sektorer av Iraks økonomi og samfunn, utleverte varer, programmets prioriteringer, oljeeksport, samt den omfattende kontrollprosessen. Nettsiden inneholdt plansjer som viste status for hver eneste kontrakt for oljesalg og import, i tillegg til ukentlige oppdateringer med ny informasjon om politiske avgjørelser, problemer, endringer i kontraktprosessen og så videre. Man kunne også konsultere samtlige resolusjoner lagt frem av Sikkerhetsrådet, programrapport og alle andre dokumenter som hadde noe med olje for mat-programmet å gjøre, med unntak av de som spesifikt ble hemmeligstemplet.
FN ga ikke Saddam Hussein ubegrenset kontroll over noe som helst – verken innkjøpsavgjørelser, overføring av fond eller oljesalg. Olje for mat-programmet ga absolutt ikke Iraks regjering frie tøyler: Tvert imot hadde programmet det mest velutviklede kontroll- og regnskapssystem man kan forestille seg. Før Irak kunne handle noe som helst, måtte regjeringen legge frem en liste over alt de ønsket å kjøpe, og forklare hvor og hvordan varene skulle brukes. Vedlagt denne listen var en lengre redegjørelse av prioriteringene innen hvert enkelt område: landbruk, ernæring, helse, utdanning og så videre.
Først når FNs personale hadde godkjent listen – etter innlegg fra FNs organer for landbruk, helse, utdanning og så videre – kunne Irak starte forhandlinger med en selger. Selgeren var faktisk det eneste Irak kunne velge uten å be om tillatelse. Og det var ikke fordi FN hadde glemt å stramme inn, men fordi Sikkerhetsrådet hadde bestemt at Irak skulle velge selv (i resolusjon 986 og samarbeidsavtalen som la grunnlaget for programmet). (…)