Politisk nyttig FN-skandale

FN er blitt kraftig anklaget for å ha latt Saddam Hussein berike seg på olje for mat-programmet i Irak. Sannheten er at kontrollen fra FNs side var upåklagelig, mens medlemslandene i Sikkerhetsrådet forsømte sitt ansvar.

Da valgkampen i USA var i oppvarmingsfasen i fjor vår, hadde det i flere måneder kommet rapporter om angrep på USAs styrker i Irak, og det var blitt publisert hundrevis av fotografier av amerikanske soldater i ferd med å torturere og ydmyke irakiske krigsfanger.

Heldigvis for Bush-administrasjonen ble oppmerksomheten nå rettet mot en annen skandale angående situasjonen i Irak: Den irakiske avisen Al-Mada offentliggjorde en liste med navn på en rekke personer som skulle ha tjent penger på salg av irakisk olje i forbindelse med FNs olje for mat-program. I april ga USAs riksrevisjon ut en rapport som hevdet at Saddam Hussein tjente over ti milliarder dollar på ulovlig oljesalg og returkommisjon på importkontrakter.1 Senere kom en 900-siders rapport fra CIA med følgende, noe underlige, konklusjon: Det fantes ingen masseødeleggelsesvåpen i Irak, men den irakiske regjeringen hadde likevel vært innblandet i smugling og svindel for å skaffe penger til sine masseødeleggelsesvåpen…
Pressens høyre fløy fulgte ivrig opp disse anklagene i høyst dramatiske ordelag. William Safire i New York Times kunne melde at dette var «den verste finansskandalen i menneskehetens historie». Han hadde tydeligvis allerede glemt Enron-skandalen (der for øvrig president Bushs gamle venn Kenneth Lay var involvert), som resulterte i liknende økonomiske tap, deriblant flere milliarder dollar fra de ansattes pensjonsfond. Claudia Rosett i Wall Street Journal mente FN-programmet var kjennetegnet av «privilegier og hemmeligholdelse», og mente sågar at denne skandalen plasserte FN i samme kategori som diktaturer.2 Kongressmedlem Christopher Shays – som ledet to av de ni kongresshøringene der disse anklagene ble undersøkt – hevdet at FNs olje for mat-program hadde «gitt Saddam Hussein ubegrenset kontroll over flere milliarder dollar fra oljesalg og varekjøp.»3

I virkeligheten var de fleste av disse påstandene så langt unna sannheten det går an å komme. Olje for mat-programmet offentliggjorde enorme mengder informasjon om egen virksomhet, alt lett tilgjengelig på den offisielle nettsiden som ble opprettet da programmet trådde i kraft i 1996.4 Det er, og har hele tiden vært, mulig å konsultere «distribusjonslisten» for hver halvårsperiode av programmets virksomhet – det vil si en liste over hver minste lille ting Irak hadde lov til å kjøpe for penger fra olje for mat-fondet. Det tar bare et par sekunder å sjekke dette.
Det er, og har hele tiden vært, mulig å lese generalsekretærens kvartalsrapporter, som er lagt ut på nettsiden og som beskriver i minste detalj tilstanden i samtlige sektorer av Iraks økonomi og samfunn, utleverte varer, programmets prioriteringer, oljeeksport, samt den omfattende kontrollprosessen. Nettsiden inneholdt plansjer som viste status for hver eneste kontrakt for oljesalg og import, i tillegg til ukentlige oppdateringer med ny informasjon om politiske avgjørelser, problemer, endringer i kontraktprosessen og så videre. Man kunne også konsultere samtlige resolusjoner lagt frem av Sikkerhetsrådet, programrapport og alle andre dokumenter som hadde noe med olje for mat-programmet å gjøre, med unntak av de som spesifikt ble hemmeligstemplet.
FN ga ikke Saddam Hussein ubegrenset kontroll over noe som helst – verken innkjøpsavgjørelser, overføring av fond eller oljesalg. Olje for mat-programmet ga absolutt ikke Iraks regjering frie tøyler: Tvert imot hadde programmet det mest velutviklede kontroll- og regnskapssystem man kan forestille seg. Før Irak kunne handle noe som helst, måtte regjeringen legge frem en liste over alt de ønsket å kjøpe, og forklare hvor og hvordan varene skulle brukes. Vedlagt denne listen var en lengre redegjørelse av prioriteringene innen hvert enkelt område: landbruk, ernæring, helse, utdanning og så videre.
Først når FNs personale hadde godkjent listen – etter innlegg fra FNs organer for landbruk, helse, utdanning og så videre – kunne Irak starte forhandlinger med en selger. Selgeren var faktisk det eneste Irak kunne velge uten å be om tillatelse. Og det var ikke fordi FN hadde glemt å stramme inn, men fordi Sikkerhetsrådet hadde bestemt at Irak skulle velge selv (i resolusjon 986 og samarbeidsavtalen som la grunnlaget for programmet). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0