Populærkulturens populisme

Er den beste kunsten den som folk vil ha?

«Pop vil bli redningen,» skriver Moritz Baßler i boken Der deutsche Pop-Roman (Den tyske pop-roman). Populærkulturens karakteristiske fryd over «selv-ironi» gjør dens utøvere og tilhengere immune mot disse «fundamentale, ironi-avstøtende etiske overbevisningene» som i Baßlers øyne motiverte «terroristene i New York og Washington». Han hevder her intet mindre enn at en populærkulturell tenkemåte («pop-holdningen») kunne ha forhindret de forferdelige attentatene 11. september 2001. Populærkulturen blir dermed plassert i en politisk kontekst på en måte som samsvarer nøyaktig med hvordan populærkulturens protagonister har beskrevet sitt virke siden 60-tallet: omveltning, dissens, ironiske referanser.

I hvert fall til langt ut på 90-tallet betraktet populærkulturens forfattere og kunstnere seg som opprørere eller dissidenter, og det litteratur- og kunstkritiske bekreftet i stor grad deres selvoppfatning. Michel Foucault påpekte allerede i 1969 at Andy Warhols popkunst bidro til å undergrave en orden betraktet som undertrykkende og gjennomsyret av maktforhold: «En dag vil komme da det er selve bildet med det navnet som det bærer, som vil miste sin identitet av den ensartethet som overføres i det uendelige gjennom seriens hele lengde. Campbell, Campbell, Campbell, Campbell.» (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Plikten til ulydighet

Default thumbnail
Neste sak

Armenere uten land

Andre saker om Litteratur

Gud i en kakerlak

Den brasiliansk-jødiske forfatter Clarice Lispector var en stemme så anderledes at ingen kunne placere hende. Hendes

Den hellige klovn

I både skrift og billede søgte den franske digter og maler Henri Michaux en idé om

Hinsides reparasjon

Hva ville skjedd hvis Alan Turing ikke begikk selvmord, Storbritannia tapte Falklandskrigen og roboter kunne forelske

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.