Sårbar fred i Sudan

Er det endelig slutt på den blodige konflikten som har herjet i Sudan i over 20 år? Den ferske fredsavtalen innebærer fordeling av makt og oljeinntekter, men usikkerheten om Sudans fremtid er fortsatt stor. Spesielt når det gjelder Darfur-provinsen.

Fredsavtalen som ble undertegnet i Kenyas hovedstad Nairobi 9. januar 2005, skulle sette sluttstrek for en konflikt som har herjet i Sudan i 21 år. Nærmere en og en halv millioner mennesker er omkommet, mer enn fire millioner er internt fordrevne og 600 000 er flyktninger i nabolandene. Etter to og et halvt års kompliserte forhandlinger er det derfor med god grunn «det internasjonale samfunn» gleder seg over denne politiske og økonomiske avtalen.

Men vi bør likevel være forbeholdne. Sudan strever fremdeles med en ekstremt voldelig konflikt i Darfur-området1 vest i landet – en konflikt partene som undertegnet Nairobi-avtalen unngikk å forholde seg til. Og tatt i betraktning at de politisk ansvarlige som skal sette avtalen i verk både representerer den kristne geriljaen og den muslimske fundamentalistiske bevegelsen, samt opponenter fra nord og sør som føler misnøye over ikke å ha vært med i forhandlingene, kan vi regne med at det blir vanskelig å gjennomføre dette arbeidet.
Krigen mellom Nord- og Sør-Sudan begynte for et halvt århundre siden, og er både kulturelt og religiøst motivert. I august 1955 da det britiske kolonistyret ennå ikke hadde trukket seg ut av Sudan, ble det kunngjort at britiske offiserer skulle erstattes av arabere. Dette førte til mytteri i Equatoria-korpset, en militær enhet bestående av svarte soldater.
Den påfølgende krigen varte i 17 år, helt til en fredsavtale ble undertegnet i Addis Abeba (Etiopia) i februar 1972. Den ga de tre sørlige områdene i landet en relativ uavhengighet innenfor det føderale systemet. Men da oljefeltene i sør ble oppdaget i 1979, og da en enorm kanal som skulle bringe vann fra Nilen til Egypt (Jonglei Canal Project) ble åpnet året etter, bestemte president Jaafar al-Nimeiri å ensidig oppheve Addis Abeba-avtalen.

Krigen blusset opp igjen i mai 1983 da svarte enheter i hæren gjorde opprør mot den arabiskdominerte kommandoen. Oberst John Garang ledet opprøret og dannet Det sudanske folkets frigjøringshær (SPLA). Ettersom president Nimeiri fikk støtte fra USA, fikk opprørerne støtte fra Etiopias Mengistu Haile Mariam og hans allierte i den sosialistiske leiren. Men slutten av den kalde krigen og Mengisturegimets fall i mai 1991 førte til store svekkelser og nærmest oppløsning av SPLA.
I 1993 kom Ugandas president Yoweri Museveni organisasjonen til unnsetning og overtok Etiopias rolle. I mellomtiden hadde et fundamentalistisk islamistisk regime tatt makten i Sudans hovedstad Khartoum i 1989, noe som førte til at både SPLA og Uganda ble nærmere knyttet til USA.
Etter flere mislykkede forsøk på 1990-tallet, aksepterte makthaverne i Khartoum endelig å ta opp seriøse forhandlinger etter 11. september 2001. Det islamistiske regimet i Sudan støttet Al-Qaida da nettverket ble etablert, og fryktet nå et militært inngrep fra USA. Samtalene åpnet i Kenya i 2002, men Khartoums representanter forsøkte å trekke diskusjonene ut i langdrag i håp om at geopolitiske endringer kanskje kunne spare landet for store innrømmelser. Først i november 2004 (og gjenvalget av George W. Bush) aksepterte Sudan å gjennomføre en samlet avtale.
Men innbyggerne i Darfur-provinsen vest i landet hadde i februar 2003 også reist seg mot den sentrale regjeringen, og dermed gjort det klart at hovedproblemet i Sudan slett ikke var et religiøst spørsmål, men det at makten lå i hendene på en liten arabisk elite fra Nildalen.
Darfur er hundre prosent muslimsk, og borgerkrigen som nå har pågått i to år er ikke en kamp mellom «arabere og afrikanere» slik det altfor ofte blir hevdet. Geriljaens langsomme utvidelse mot den helt arabiske Kordofan-provinsen, viser helt tydelig at konflikten også der ikke først og fremst dreier seg om religion eller rasespørsmål, men om økonomi og politikk. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0