Til alles overraskelse startet Etiopia og Eritrea i sommer en forsoning som ledet til en fredsavtale mellom de to landene, som har levd på kanten av krig i 18 år.
Med sine strategiske havner, oljefelt, smuglerhandel og migrantruter er Afrikas horn en turbulent region. Stormakter, oljemonarkier og lokale makter kjemper for innflytelse i regionen som er blitt sentral for krigføringen i Jemen.
Uroen i Kenya skyldes ikke bare somaliske terrorister. Under overflaten ulmer konflikter om jord og stammetilhørighet, som går tilbake til ressursfordelingen etter kolonitiden.
Mindre enn tre år etter Sør-Sudans uavhengighet brøt det ut borgerkrig. 23. januar inngikk partene en våpenhvile og innledet fredssamtaler. Men fortsatt pågår det kamper. Konflikten er i all hovedsak ikke etnisk, slik det ofte hevdes, men drevet fram av lokale eliter og en slu regjering i Khartoum.
Terrorangrepet på kjøpesenteret Westgate viser at Somalias langvarige kollaps har spredd seg til et Kenya i politisk krise. Men angrepet var også et «PR-stunt» rettet mot et Al-Qaida med økonomiske problemer.
«Jeg gir høytidelig makten over til den nye presidenten, Ahmed Silanyo, som vant over meg i det nylige valget,» erklærte avtroppende statssjef Riyale Kahin 27. juli. Somaliland erklærte seg uavhengig i 1991, men har ennå ikke blitt anerkjent av det internasjonale samfunnet, på tross av demokratiske og fredelige valg.
Krigsutbruddet i Tsjad i januar har brakt for dagen store spenninger mellom nabolandene Tsjad og Sudan. Sentralt i konflikten står Darfur, som lenge har vært tilholdssted for både tsjadiske og sudanske opprørsgrupper. Statslederne i begge land appellerer til hverandres opprørsgrupper for å slå ned på sine egne motstandere. Dermed er faren stor for at det kan oppstå full krig mellom de to landene.
Massakrene i Darfur førte til at Sudans president Omar al-Bashir mistet presidentskapet i Den afrikanske union (AU) i slutten av januar 2007. AU og FN viser seg ute av stand til å ende konflikten. Regimet fortsetter å nekte FN å utplassere en styrke. Men FNs konkrete planer står ikke i stil til konfliktens akutte humanitær situasjon. Hvordan forklare den feige holdningen til «det internasjonale samfunnet»? Det er også en myte at klimaendringer tvinger arabiske nomadeledere til å slåss med bofaste bønder om beiteområder. Det diplomatiske påtrykket skjuler et hensynsløst politisk spill om olje. I 2006 kjøpte Beijing 65 prosent av den sudanske oljen. Kina er regimets største våpenleverandør. I sum er prisen for oljefortjenestene et morderisk system.
Er det endelig slutt på den blodige konflikten som har herjet i Sudan i over 20 år? Den ferske fredsavtalen innebærer fordeling av makt og oljeinntekter, men usikkerheten om Sudans fremtid er fortsatt stor. Spesielt når det gjelder Darfur-provinsen.