Barn som regjeringsagenter

Matpakka, Rusken og Blekkulf er geniale politiske virkemidler for styring av familien.

Kostholdsekspertene visste hva de gjorde da de i sin tid brukte barna som politiske agenter i ernæringsspørsmål. Da distriktslege Lien i Sigdal oppfant matpakka, og skrev sin innflytelsesrike artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening i 1936, forutså han de styrende tilleggene som matpapiret skulle medføre: «Til slutt vil jeg peke på en fordel ved denne kostholdsordning, den nemlig at når skolene er inspisert så er samtidig også hjemmene.»[ref]Lien, O. L. 1936, «Noen betraktninger over skolebarns ernæring. Hvorledes en kostreform kan innføres i skolene også på landsbygden», Tidsskrift for Den norske lægeforening, vol. 56, s. 540-547.[/ref]

Denne formen for direkte styring har forsvunnet fra den åpne politiske debatt. Ansvaret for det som tidligere ble sett på som offentlig og kollektivt, er blitt privatisert – både politisk og kulturelt. Leser man Tidsskrift for den norske lægeforening i dag, er tonen en helt annen.
Statens legitimitet til direkte forordninger står generelt svakere. Dette kan man finne tydelige eksempler på i dagens norske offentlighet. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten sa til Aftenposten 11. januar 2003: «Jeg er ikke tilhenger av å diktere hvordan folk skal leve, men er tilhenger av å spre kunnskap og legge til rette for egne valg. Det verste jeg vet er diktat fra et statlig moralpoliti.»  Det liberale demokrati er selvfølgelig ikke fritt for styring, men makten har fått nye indirekte former. Forbruk har i all hovedsak gått fra å være en kollektiv til en privat relasjon, der (privat)jussen har fått tilsvarende større innflytelse. Høybråten er neppe en hykler. Han er en sleiping, men det er ikke sikkert han vet det selv.
Når for eksempel Kåre Norum ønsker å forbedre norske kosthold med mindre forbruk av fett, og vil ha fjernet pølsene fra bensinkioskene, foreslår han forbud, med påfølgende forside i VG. I det nyliberale samfunn er ikke direkte forordning tillatt, og pressekorpset setter Norum på taburett og får folket til å bue. Han burde ha gjort som Høybråten og lansert «forbud mot passiv pølsing»: Hvis man argumenterer det heslige med at barna kan risikere å se noen spise en ekkel pølse og dermed få dårlige forbilder – vil de bli en trussel mot en tredjepart og for framtiden forfall – og ingen kan protestere. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Ny kald krig?

Default thumbnail
Neste sak

Fra populærkultur til kunst

Andre saker om Debatt

0 kr 0