Debatt

Ottar Grepstads svar på Truls Lies

Viljen til å forby avvikende meninger, umoral og kjetteri strekker seg langt tilbake i historien. Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og forutsetning for demokratiet. Samtidig er straffeforfølgelse for blasfemi fortsatt en realitet i majoriteten av landene i verden. Etter 11. September har en rekke land vedtatt en svært vid definisjon av «terrorisme» som hindrer ytringsfriheten.

Matpakka, Rusken og Blekkulf er geniale politiske virkemidler for styring av familien.

Måske det var på tide igen at diskutere i det offentlige og private rum, alle de ting som vi fortrænger for husfredens og lykkens skyld. Eller ønsker vi blot uforstyrrede at kunne fortsætte tilværelsen i Felix Hafnia, fortsætte det indre eksil på sikker afstand af verden?

Den sekulære skolen er en av de siste institusjonene som fremmer det som gjør alle mennesker like fremfor det som skiller dem fra hverandre. Derfor burde man ikke der oppmuntre til identitetsdifferensiering eller kjønnsbasert stigmatisering, enten det er religiøst motivert eller ikke, skriver Henri Peña-Ruiz, medlem av Stasi-kommisjonen.

Fjordbyens prestige prosjekt, utbyggingen av Bjørvikaområdet, kan i bysammenheng karakteriseres som ubrutt jord. Mulighetene var derfor mange da byplanleggere og arkitekter, satte seg ned med blanke ark og fargestifter. Ville man tegne hus med lett tilgjengelige innganger, benker som er gode både å sitte og ligge på, eller ville man kanskje introdusere bybåten? Den ferdige tegningen viser et bilde av en by for de heldige få, som kan sitte en etasje over de fleste og kaste skygge over resten av Oslos østkant. Konstruksjonen av Bjørvikas rom bærer preg av å være en del av en strategi for økonomisk vekst. Byen som en maskin for vekst, heller enn arena for dens ulike beboere synes å prege utbyggerne; Oslo kommune og aktører fra det private næringsliv. Når folkevalgte og kapitalister går sammen om å konstruere byens rom, er det både en del av, og et svar på en endret økonomisk virkelighet. Liberalisering av verdensøkonomien og økt kapitalmobilitet skapte ikke kun postindustrielle spøkelsesbyer, men har og fremkalt store strukturelle endringer i vestlige byers politikk. I kampen om den mobile kapitalen har byers myndigheter oppgitt velferdsorientering til fordel for entreprenørstrategier og partnerskap med det private næringsliv. Hvordan byers politikk for profitt konkret tar form avhenger av sted, tid og selvfølgelig byens historie. Den enkelte bys strategi bærer likevel preg av å skulle inngå i en konkurranse med andre byer, der man konkurrerer med samme metoder som bedrifter. Konstruksjon og manipulasjon av byens rom for å gjøre de attraktive for mobil kapital er et av byplanleggigens mest omfattende virkemidler. Arkitektur, infrastruktur og institusjoner som skal representere et sted i vekst og framgang preger derfor byfornyelsen, heller enn sosiale hensyn og deltagelse. I Bjørvikas tilfelle var nok arket derfor ikke så blankt likevel; for de som skulle skape Bjørvika var premissen om vekst satt før tegnestiftene kom på bordet. Gamlebyens ønske om en tilgjengelig nabo er blitt satt bak høyhus og argumenter om arealutnytting. Miljøhensyn må vike for kommende travle bilister. Konflikten om bruk av byens rom og maktforholdet mellom de som strides om kontrollen av rommet, kan ofte leses som en konflikt mellom forestillinger om de aktuelle rom. For våre illusjoner om byen, våre mentale bilder på hvordan den er og kan brukes, preger vårt eierforhold og makt i den. Utformingen av byggningers innganger er for eksempel kilde til forestillinger om tilgjengelighet. En dør som innbyr til å dra et nøkkelkort og taste en hemmelig kode innbyr ikke til å ringes på. At byrommene kommuniseres som sted for konsum av kultur, som i Bjørvika, påvirker byens innbyggeres forestilling om egen tilhørighet i bydelen. For å være inkludert i Bjørvika må man kunne kjøpe det bydelen tilbyr; luksuriøse boliger, en billett til operaen, parkeringsplass og andre dyre saker. Å skape og markedsføre forestillingen om Bjørvika som ett rom for konsum sikrer utbyggerne sin intensjon om profitt og undergraver den opprinnelige visjonen om en bydel for hele Oslos befolkning og et løft for den underprioriterte østkanten. Utbyggernes våte drømmer om klingende mynt i kassa og en ny