Et politisk nederlag

Dagens Italia har behov for å gjenoppdage de demokratiske verdiene landet eksperimenterte med på 1970-tallet, skriver Antonio Negri, og gir et historisk overblikk som forklarer dette behovet. Fra et svakt italiensk 68-opprør dannet det seg et virvar av sosiale og politiske elementer som ikke klarte å modernisere kapitalismen, og en opprørsbevegelse som utartet seg til blind ekstremisme.

Å snakke om 1970-årene i italiensk historie er det samme som å snakke om nåtiden. Ikke bare fordi følgene av undertrykkelsespolitikken fra den gangen fortsatt er merkbare, som for eksempel at unntakslovene ikke er opphevet. Minst 200 mennesker sitter fortsatt fengslet og like mange lever i eksil.1 Heller ikke bare fordi oppløsningstendensene i etterkrigstidens politiske system hadde nådd grensen til det uutholdelige. Systemet raste da også sammen da Berlinmuren falt. Nei, parallellen med nåtiden skyldes først og fremst at det sosiale (og psykologiske) traumet fra 1970-årene fremdeles verken er leget eller drevet tilbake.

1970-årene er fremdeles nærværende, fordi dette tiåret stilte Italia overfor problemet med demokratisk representasjon i omleggingen av samfunnets produksjonsmåter. Dette er for de avanserte kapitalistiske samfunnene et sentralt problem, som fremdeles ikke er løst. I Italia tok fremstillingen av dette problemet en tragisk vending i 1970-årene. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Ny kald krig?

Default thumbnail
Neste sak

Fra populærkultur til kunst

Andre saker om Politisk filosofi

Tilbake til klassen

I over førti år har venstreintellektuelle tolket bort begreper som kapital, klasse

Marx og oss

I vår kriserammede verden åpner det seg stadig nye rom for radikal

En verden å vinne

Marx er stadig aktuell, i både økonomisk, humanistisk og tegnteoretisk tapning. Det

0 kr 0