Et politisk nederlag

Dagens Italia har behov for å gjenoppdage de demokratiske verdiene landet eksperimenterte med på 1970-tallet, skriver Antonio Negri, og gir et historisk overblikk som forklarer dette behovet. Fra et svakt italiensk 68-opprør dannet det seg et virvar av sosiale og politiske elementer som ikke klarte å modernisere kapitalismen, og en opprørsbevegelse som utartet seg til blind ekstremisme.

Å snakke om 1970-årene i italiensk historie er det samme som å snakke om nåtiden. Ikke bare fordi følgene av undertrykkelsespolitikken fra den gangen fortsatt er merkbare, som for eksempel at unntakslovene ikke er opphevet. Minst 200 mennesker sitter fortsatt fengslet og like mange lever i eksil.1 Heller ikke bare fordi oppløsningstendensene i etterkrigstidens politiske system hadde nådd grensen til det uutholdelige. Systemet raste da også sammen da Berlinmuren falt. Nei, parallellen med nåtiden skyldes først og fremst at det sosiale (og psykologiske) traumet fra 1970-årene fremdeles verken er leget eller drevet tilbake.

1970-årene er fremdeles nærværende, fordi dette tiåret stilte Italia overfor problemet med demokratisk representasjon i omleggingen av samfunnets produksjonsmåter. Dette er for de avanserte kapitalistiske samfunnene et sentralt problem, som fremdeles ikke er løst. I Italia tok fremstillingen av dette problemet en tragisk vending i 1970-årene.
Alle de politiske kreftene som var involvert i dramaet, er blitt nedkjempet. Det er fremfor alt to forfattere som har fortalt om denne dyptgripende tragedien, Leonardo Sciascia2 på den ene siden og Rossana Rossanda3 på den andre. Sciascia sto for den historiske fremstillingen av begivenhetene og understreket krisens labyrintiske preg, mens Rossanda skildret, fra dag til dag og med et aldri sviktende engasjement, de viktigste aktørenes manglende evne til å finne en utvei.

I Italia begynte 1970-årene egentlig i 1967-68 og tok slutt i 1983. I 1967-68 reiste studentbevegelsen barrikader, akkurat som i alle andre utviklede land. Studentbevegelsen fikk likevel ikke samme omfang og virkning som i andre europeiske land – studentopprøret i mai 1968 var i realiteten svakt.
Men hvis man ser på det i et større perspektiv, fortoner saken seg annerledes. Studentopprøret slo nemlig en kile i maktsystemet, og gjennom denne kilen strømmet bølge på bølge av sosiale protester mot et system som kom stadig mer på etterskudd når det gjaldt modernisering av kapitalismen, et system som undertrykte det demokratiske potensialet som var en arv fra kampen mot fascismen og motstandsbevegelsen under diktaturet.
I kjølvannet av studentene tvang andre samfunnsaktører seg frem på den politiske scenen. 1969 ble arbeidernes år, med de nye fabrikkrådene (consigli di fabbrica), lønnsøkninger og deregulering av den kapitalistiske arbeidsmarkedspolitikken. Denne fasen av kampen kulminerte med arbeidernes egen forfatning (statuto dei lavoratori). Så fulgte reformer som mer makt til regionene, innføring av rett til skilsmisse og militærnekting på samvittighetsgrunnlag, og ikke minst de mange fornyelsene i lovverket som «tinte opp» det gamle etterkrigssamfunnet. Alt dette var institusjonenes reaksjon på en kontinuerlig rekke av kamper som ble startet i 1968, men som ikke bare ble utkjempet av studenter og arbeidere.

I perioden 1973-74 ble rammene forandret. Frem til da hadde forholdet mellom opprørsbevegelsene i samfunnet og «venstresiden» hovedsakelig vært et dialektisk forhold, til tross for enkelte sammenstøt underveis. Etter oljekrisen i 1973 og de første kapitalistiske motoffensivene endret situasjonen seg. Den italienske venstresiden brøt dialogen med de nye samfunnskreftene, og venstresidens hovedelement, det italienske kommunistpartiet (PCI), foreslo et «historisk kompromiss» (compromesso storico) overfor sin evige motstander, kristeligdemokratene (DC).
Vi må imidlertid huske at italiensk politikk på denne tiden var kjennetegnet av et «ufullstendig topartisystem», av grunner som hang sammen med landets posisjon i den kalde krigen.4 Blant nasjonalforsamlingens uskrevne regler fantes det en eksklusjonsparagraf for PCI som innebar at uavhengig av oppslutning i valg, var Enrico Berlinguers5 parti utelukket fra makten (se også Le Monde diplomatique oktober 2004). Den skulle forbli i hendene på kristeligdemokratene, som var Vestens forsvarsmur. Til tross for denne institusjonaliserte tvangssituasjonen forestilte de to kreftene seg et maktsystem som muliggjorde en viss likevekt. Slik håpet de å kunne moderere samfunnskonfliktene når begeret var i ferd med å renne over. Ved siden av et «ufullstendig topartisystem», fantes altså det som ble kalt en «ufullstendig samforeningsvilje».
I begynnelsen av 1970-årene ga utviklingen av opprørsbevegelsene i det italienske samfunnet PCI økende oppslutning ved valgene. Oppmuntret av den økende velgeroppslutningen bestemte partiet seg for å arbeide mer dyptgående innenfor flertallet i nasjonalforsamlingen. PCI fremstilte seg ikke lenger utelukkende som et «kampparti», men som et «kamp- og regjeringsparti». Fra 1973-74 arbeidet dermed nasjonalforsamlingen i praksis ut fra enstemmig oppslutning om sine avgjørelser. I 1978 gikk PCI så langt som til å støtte den nye regjeringen. Dermed ga partiet avkall på de siste kontrollfunksjonene det hadde hatt i egenskap av opposisjonens representant i det «ufullstendige topartisystemet». «Samforeningsviljen» ble «fullstendig».

I perioden 1974-78 ble alliansen mellom DC og PCI gradvis utdypet. Mens den tidligere hadde operert overfor regjeringen og i nasjonalforsamlingen, bredte den seg nå til hele maktapparatet, fra sentraladministrasjonen til utkanten, fagforeningene, styringen av kommunikasjonsmidlene, og på forsiktig vis også til politiet. Samtidig tilspisset kampene seg, og opprørsbevegelsene gjorde et endelig brudd med enhver institusjonell representasjon. Vi må ikke glemme at det var snakk om svært omfattende og ekstremt intense kamper.
I tillegg til å utøve den «motmakten» opprørsbevegelsene hadde stått for helt siden 1968, hentet disse bevegelsene også næring fra konsekvensene av deflasjonspolitikken og omstruktureringen av industrien som det italienske produksjonssystemet hadde gjennomgått for å forlate «fordismen» en gang for alle. Og det «historiske kompromisset» var nettopp bygd opp rundt denne «innstramningspolitikken», som samfunnet nå mobiliserte mot.
Da undertrykkingen overskred grensene for demokratiet, ble det dermed motstandsbevegelsens tur til å gripe til våpen. Og her dreier det seg om både arbeidsgivernes undertrykking i fabrikkene og om politiets undertrykking av samfunnet, sistnevnte rustet opp av et helt arsenal nye lover. Reaksjonen kom først og fremst blant arbeiderne ved de store fabrikkene i nord, som gjennomgikk hemningsløse omstruktureringer. Her begynte Røde brigader6 å organisere seg. Det var ved de samme fabrikkene, eller i områdene rundt dem, at praksisen med «proletarisk rett» dukket opp, snart som massefenomen, snart som undergrunnsfenomen.

Dette virvaret av sammenfiltrede sosiale og politiske elementer ble snart rystet av en ubrutt serie med arbeiderkamper og vold i storbyene. I tillegg dukket det opp en uavhengig og overbesluttsom variabel, nemlig direkte provokasjoner rettet mot de statlige organene som hadde ansvaret for «det atlantiske forsvaret»s forpliktelser både før, under og etter det «historiske kompromisset». Hva annet kan vi kalle disse provokasjonene enn «terrorisme»?
Helt fra massakren i Milano i 1969 økte denne aktiviteten uten stans, år etter år, fra bomber som ble kastet mot demonstrasjonstog og folkemøter, på jernbanestasjoner og i tog, til den grufulle nedslaktingen i Bologna i 1980 (fortsatt er ingen av gjerningsmennene eller bakmennene bak disse massakrene blitt fengslet).7 Disse kriminelle handlingene var selvfølgelig bensin på bålet for en motstandsbevegelse som fremfor alt ville komme til uttrykk, og som hadde de nødvendige midlene til det.
I 1977 flammet bevegelsen plutselig voldsomt opp. Utgangspunktet var Bologna, utstillingsvinduet for PCIs storbypolitikk. For gudene vet hvilken gang ble en demonstrant drept av politiet etter en demonstrasjon. Det brøt ut opptøyer. Byens kommunistiske ordfører og regjeringen for «historisk kompromiss» sendte stridsvogner for å jevne barrikadene med jorden. På samme tid ble den kommunistiske fagbevegelsens generalsekretær kastet ut fra universitetet i Roma, etter noen svært voldsomme sammenstøt – en massebevegelse blant studentene som nå bredte seg til arbeiderne i storbyene.
I Milano, Torino, Napoli og Padova gikk det enorme demonstrasjonstog gjennom gatene. Stadig oftere deltok grupper av væpnede ekstremister som hevdet å være en av bestanddelene i bevegelsen. Arbeidermotstanden og bevegelsene i byene mot omstruktureringene vokste kraftig, i et klima av bitterhet over venstresidens svik. I tiden som fulgte, nærmet landet seg borgerkrig, og ingen av aktørene hadde kontroll over situasjonen lenger. Denne tragedien endte med nederlag – for alle.
De første som ble slått, var opprørsbevegelsene. De hadde skilt seg fullstendig fra den tradisjonelle venstresidens representanter, og de var ute av stand til å gi uttrykkene for motmakt en hensiktsmessig politisk form og til å kontrollere disse uttrykkene. Dermed ble de revet med ned i avgrunnen av en stadig blindere og mer voldelig ekstremisme. Kidnappingen og mordet på Aldo Moro8 var høydepunktet for en bevegelse som fokuserte på sine militære mål og dermed mistet evnen til å vurdere de politiske følgene av sine handlinger. Den politiske fløyen som hadde strukturert ambisjonene til hundretusener av agitatorer og aktivister, gikk snart i oppløsning da den ble utsatt for massiv, kraftig undertrykking.

De politiske kreftene som hadde inngått det «historiske kompromisset», forsøkte også å komme ut av den sosiale isolasjonen de var havnet i, men middelet de brukte var kort og godt mer undertrykking. De vant, men det ble en pyrrhosseier. Spesialstyrker fra politiet, spesialfengsler, spesialdomstoler, spesialrettssaker og spesialvirksomhet fra regjeringens side: På grunn av «unntakstilstanden» ble den konstitusjonelle strukturen til et politisk system som allerede var ødelagt av det «ufullstendige topartisystemet», omformet og samtidig ytterligere isolert.
Dette fikk dramatiske følger. Først og fremst for PCI, som etter disse årene levde på høyresidens nåde. Partiet opplevde en kontinuerlig nedgang i velgeroppslutning, og klarte ikke å gjenopprette kontakt med opprørsbevegelsene i samfunnet, som forøvrig også var blitt marginalisert. Kommunistpartiet ble noe det aldri hadde vært i hele sin originale, ærerike historie: Det ble en byråkratisk gruppe som stengte seg inne i maktapparatets maskineri, utenfor samfunnet. Under disse begivenhetene mistet også kristeligdemokratene sin sentrale, konstitusjonelle posisjon. De lukket seg inne i administrering av sin lokale makt og klarte ikke lenger å skaffe seg de midlene som skulle til for å forstå det produksjons- og samfunnsmiljø krisen hadde oppstått i. Sosialisten Bettino Craxis regjering, som overtok i 1983, fikk oppgaven å omforme det politiske miljøets isolasjon til et enormt korrupsjonsmaskineri som sørget for samfunnets og statens forfall. Med det tok 1970-årene slutt.

Kunne det ha endt på noen annen måte i datidens politiske situasjon og innenfor datidens politiske system? Ja, på én betingelse: At det på denne tiden hadde eksistert en politisk representasjonsform som kunne absorbere følgene av de svært dyptgripende sosiale forandringene som opprørsbevegelsene gjorde nødvendige. Men slik var det ikke den gangen, og senere dukket ikke problemet opp igjen.
Etter Berlin-murens fall og den radikale ombyggingen av de politiske og parlamentariske rammene, har de eneste tendensene vi har sett omrisset av i Italia, konsentrert seg om toppen (presidentsystemet og Berlusconi) – og følgelig om å få på plass stadig mer effektive og sentraliserte redskaper for å forebygge, megle og undertrykke. Og selv disse tendensene har man aldri klart å realisere, slik den nyere tids tokammerkommisjon bekreftet i og med sitt mislykkede forsøk på å få i stand en grunnlovsreform.9 Det har ikke vært foreslått noen ny form for politisk representasjon, ingen ny ytringsform for et demokrati med reelt innhold. Og når det gjelder regjeringens virksomhet, i den virkeligheten hvor den andre republikk befinner seg i dag, dreier det seg hovedsakelig om å nøytralisere enhver konflikt og om å kontrollere systemets forenlighet med «det globale markedet».
Opprørsbevegelsene fra 1970-årene har lidd et politisk nederlag, som i andre europeiske land, og i Italia har de også lidd et militært nederlag. Disse nederlagene har ikke ført til det minste håp om noen fornyelse av demokratiet. De som var med, kan selvfølgelig gråte over sin taktiske naivitet og fortvile over sine strategiske illusjoner. Men de vil alltid kunne legge til at det problemet vi representerte, fortsatt er der. Dagens Italia har, mer enn noensinne, behov for å gjenoppdage de demokratiske dydene som man eksperimenterte med den gangen.


Antonio Negri var leder for maoistorganisasjonen Arbeidermakt i Italia. Etter å ha levd 14 år i eksil i Paris, der han bl.a. underviste i politisk filosofi på Sorbonne-universitetet, bestemte han seg for å gjøre slutt på «rettshistorien» både for seg selv og andre venstresideaktivister som fremdeles ble forfulgt. Den 1. juli 1997 overga han seg til politiet i Italia. Han ble dømt til 30 års fengsel for «væpnet opprør mot staten» og til fire og et halvt år for sitt «moralske ansvar» for sammenstøtene mellom aktivister og politi i Milano fra 1973 til 1997. Han ble i 2003 løslatt fra Rebibbia-fengselet i Roma, men han sonet i praksis utenfor murene, i «husarrest».

1 Jf. Anne Schimel: «Justice de plomb en Italie», Le Monde diplomatique april 1998.
2 Forfatteren, essayisten og journalisten Leonardo Sciascia (1921-89) fulgte utviklingen i Italia fra Sicilia, hvor han var født. Atskillige av hans verker er oversatt til fransk og engelsk. På norsk foreligger Candido, eller En drøm på Sicilia (Aschehoug 1981) og Sammenhengen: en parodi (Gyldendal 1974).
3 Rossana Rossanda grunnla sammen med Luigi Pintor dagsavisen Il Manifesto, som fremdeles utkommer i Roma med Rossana Rossanda som redaktør.
4 Jf. François Vitrani: «L'Italie, un Etat de 'souveraineté limitée'?», Le Monde diplomatique desember 1990.
5 Enrico Berlinguer var etterkrigstidens tredje generalsekretær for PCI, etter Palmiro Togliatti og Luigi Longo. Han er mest kjent for å ha tilbudt sitt «historiske kompromiss» i 1973, etter general Pinochets statskupp i Chile, og for å ha foreslått «eurokommunismen» som prosjekt for hele det europeiske kontinentet, i motsetning til Moskva-kommunismen. Se intervju med Giovanni Berlinguer i norske Le Monde diplomatique, oktober 2004.
6 Brigate Rosse var, i likhet med Prima Linea (Første Rekke, 1976-80), en av de militære gruppene lengst ute på venstresiden, hvor man også fant Lotta Continua (Fortsatt Kamp, 1969-76), Potere Operaio (Arbeidermakt, 1969-73), og så videre. Disse andre gruppene opererte imidlertid bare på det politiske plan.
7 Bombeeksplosjonen i Landbruksbanken på Piazza Fontana i Milano 12. desember 1969 (16 drepte og 98 sårede) markerer begynnelsen på «konfrontasjonsstrategien», som kulminerte med attentatet på sentralstasjonen i Bologna 2. august 1980 (85 drepte og 200 sårede). I begge tilfeller var det høyreekstremistene som gjorde seg til redskap for den blinde terroren, slik rettsvesenet senere bekreftet. Ifølge det italienske innenriksdepartementets statistikk kan 67,55 prosent av alle voldshandlinger (slagsmål, geriljaaksjoner, ødeleggelse av eiendom) som ble begått i Italia fra 1969 til 1980, tilskrives ytterste høyre, 26,5 prosent skyldes ytterste venstre, og andre grupperinger sto bak 5,95 prosent.
8 Da kristeligdemokratenes leder Aldo Moro ble kidnappet, 16. mars 1978, lå han i forhandlinger med Enrico Berlinguer om mulighetene for PCIs tilslutning til regjeringen.

9 Tokammerkommisjonen ble ledet av Massimo D'Alema, som ledet Venstredemokratene (de tidligere Sosialdemokratene og enda tidligere PCI). Dens mål var å forhandle frem en grunnlovsreform som blant annet skulle innebære direkte valg av Italias president og en endring av valgsystemet i retning av flertallsvalg i énmannskretser. Kommisjonens arbeid tok slutt i mai 1998, etter Silvio Berlusconis kuvending. Berlusconi, lederen for Forza Italia, hadde en stund gått med på dette prosjektet.