India utfordrer Coca-Cola

I 1977 ble Coca-Cola kastet ut av India takket være daværende industriminister George Fernandes og hans tolkning av indisk lovgivning om utenlandske investeringer. Den 23. oktober 1993 kom selskapet imidlertid inn på det indiske markedet igjen, omtrent samtidig som en annen brusgigant, Pepsi Cola – takket være globaliseringens prinsipper om investeringsfrihet og rettferdig handel.

Ti år senere, i 2003, hadde disse to selskapene en profitt på over 40 milliarder rupier (omtrent seks milliarder kroner) i India, basert på vannrøveri og ansvarsfraskriving hva helse- og miljøvern angår. Coca-Cola og Pepsi har nå 87 såkalte «brusfabrikker» i India, men det dreier seg egentlig om rene vanntappingsfabrikker. 52 av disse tilhører Coca-Cola, mens Pepsi har 38. Hver fabrikk tapper mellom 1 og 1,5 millioner liter vann daglig.
Pesticider – sprøytemidler – skal ha vært funnet i samtlige brusmerker i India, men selv om vi ser bort fra slike forekomster, utgjør disse kullsyreholdige drikkene en stor helsefare bare på grunn av Coca-Colas og Pepsis fremstillingsmetoder. For det første fordi selskapene med sin massive vannutvinning regelrett robber de fattige lokalbefolkningene, og fratar dem retten til rent drikkevann. For det andre fordi fabrikkene fremstiller store mengder giftig avfall som truer både miljøet og lokalbefolkningenes helse. For det tredje fordi leskedrikkene i seg selv er helseskadelige for de som drikker dem (de inneholder blant mye annet etylenglykol – som blant annet kan gi fosterskader – og fosforsyre, samt enorme mengder koffein).
Det indiske parlamentet nedsatte i 2003 en bredt sammensatt parlamentskommisjon for å granske selskapenes sikkerhetsstandard generelt og undersøke hvorvidt det fantes forekomster av pesticider i disse leskedrikkene. Kommisjonen gransket også forholdene rundt Coca-Colas og Pepsis uregulerte tapping av grunnvann.

I over ett år har kvinner fra stammene i landsbyen Plachimada (Palakkaddistriktet i delstaten Kerala) protestert mot Coca-Cola fordi selskapet har tørrlagt flere brønner og vannreservoarer. Som journalist Virender Kumar fra avisen Mathrubhumi skriver,1 må disse landsbykvinnene gå fem til seks kilometer for å hente drikkevann som de bærer hjem i krukker på hodet, mens åtte-ni lastebiler med leskedrikker daglig kjører ut av brusfabrikken. For hver liter Coca-Cola går det med ni liter drikkevann!
Adivasikvinnene fra Plachimada startet sine aksjoner kort tid etter at Colafabrikken var åpnet. I mars 2000 produserte denne fabrikken 1 224.000 flasker Cola, Fanta, Sprite, Limca, Thums up, Kinley Soda og Maaza. Landsbyrådet (Panchayat) hadde med visse forbehold gitt Coca-Cola tillatelse til å installere en motorpumpe for å tappe vann, men selskapet begynte straks å hente vann det ikke hadde rett på fra over seks borebrønner det selv hadde satt opp – med ekstra kraftige elektriske pumper. Ifølge lokalbefolkningen tappet Coca-Cola over 1,5 millioner liter vann daglig. Grunnvannsnivået sank drastisk: fra 45 til 150 meters dybde.
Coca-Cola nøyde seg ikke med å stjele vann fra lokalsamfunnet – selskapet forurenset det vannet som ble igjen ved å dumpe avfallsvann i tørre borebrønner som kun var konstruert for å oppbevare tørt avfall. Tidligere kvittet det seg med avfallet utenfor egen eiendom, og i regntiden spredde dette avfallet seg til rismarker, vannkanaler og brønner, noe som utgjorde en stor helsetrussel.
Resultatet av den overdrevne utvinningen var at 260 av borebrønnene som myndighetene hadde avsett til drikkevann og jordbruk ble tørrlagte. Denne delen av Kerala har et rikt økosystem med store mengder vann, men på grunn av Coca-Colas røveri har jordbruksutbyttet minket med ti prosent. Det verste er at selskapet delte ut sitt giftige avfall som gratis gjødsel til landsbybeboerne. Prøver har vist at «gjødselet» inneholdt store mengder kadmium og bly, som er kreftfremkallende og fører til nyre- og leverforstyrrelser.

Representanter for stammene og bøndene i området har anmeldt Coca-Cola for forurensing av vannreserver og -kilder, samt uansvarlig boring som har ødelagt flerfoldige avlinger. De krever beskyttelse av tradisjonelle drikkevannskilder, dammer og reservoarer, samt vedlikehold av kanaler og rasjonering av drikkevann.
Coca-Cola ble i forbindelse med sin fremgangsmåte bedt om å forklare seg overfor landsbyrådet, men nektet å uttale seg. Som en følge av dette, inndro rådet selskapets konsesjon. Dermed forsøkte brusgiganten å «kjøpe» lederen av landsbyrådet, Anil Krishnan. De tilbød ham 300 millioner rupier (4,5 millioner kroner). Men forgjeves.
Selv om landsbyrådet inndro Coca-Colas konsesjon, fortsetter Kerala-regjeringen å beskytte brusgiganten. Den gir årlig Coca-Cola omtrent 2 millioner rupier (300 000 kroner) i støtte som en del av den regionale industripolitikken. I alle statene der de har fabrikker, mottar Pepsi og Coca-Cola liknende støtte. Og det for en drikk som har null næringsverdi sammenliknet med tradisjonelle indiske leskedrikker som nimbu pani, lassi, panna, sattu.
Brusgigantene har gjennom sin aggressive markedsføring klart å gjøre indisk ungdom flau over tradisjonell indisk mat og drikke. De har monopolisert drikkemarkedet ved å kjøpe opp indiske selskaper som Parle og bytte ut tradisjonelle hjemmelagde leskedrikker med sine egne merker. I tillegg bruker de mais for å gjøre drikkene enda søtere, og 30 prosent av Indias maisproduksjon går allerede med til produksjon av dyremat og fruktose. Dermed blir det mindre mais til Indias befolkning – selskapene fratar altså Indias fattige tilgang til et billig basisprodukt.
Og som om ikke det var nok, bytter de ut tradisjonelle søtningsmidler fra sukkerrør, som gur og khandsari, noe som er til stor skade for bønder som nærmest levde av slik produksjon. Coca-Cola og Pepsi har en enorm påvirkningskraft, som ikke stanser ved flaskenes innhold.

I 2003 informerte distriktets helsemyndigheter Plachimadas innbyggere om at forurensingen gjorde vannet uegnet til bruk. Kvinnene i landsbyen hadde vært klar over dette i lengre tid – de var de første til å kritisere «vannpiratene» ved en dharma (fredelig sitt-ned-aksjon) foran fabrikkportene.
Adivasikvinnene hadde slik satt i gang en bevegelse som raskt skapte en bølge av solidaritet både nasjonalt og internasjonalt. Under press fra denne bevegelsen som bare økte i styrke, og også på grunn av tørken som bare gjorde vannkrisen enda verre, bestemte Keralas regjeringssjef seg til slutt (den 17. februar 2004) for å beordre Colafabrikken stengt. Seieren i Plachimada var et resultat av en bred allianse som brukte mangfoldige strategier i sin kamp.
Alliansen som først ble inngått mellom distriktets kvinner omfatter nå hele landsbyrådet. Landsbyrådet i Perumatty (også i Kerala) har saksøkt det multinasjonale selskapet for Keralas høyesterett. Den 16. desember 2003 befalte dommer Balakrishnana Nair Coca-Cola å stanse de ulovlige vannboringene i Plachimada. I dommen heter det:
«Doktrinen om offentlig tillit hviler på prinsippet om at visse ressurser – som luft, innsjøer og skog – har så stor betydning for befolkningen som en helhet at det ville være høyst urettferdig av rettsmyndighetene å gi bort disse ressursene til enkeltstående private aktører. Disse ressursene er en gave fra naturen og burde gjøres gratis tilgjengelig for alle og enhver, uansett sosial status. Doktrinen pålegger myndighetene å beskytte disse ressursene så alle kan nyte godt av dem, og de kan dermed ikke godta at de brukes av private eiere eller til kommersiell virksomhet […] Alle landets innbyggere skal uten unntak kunne nyte godt av kysten, elvene, luften, skogene, og det økologisk sårbare jordsmonnet. Staten administrerer og er etter loven pliktig til å beskytte naturlige ressurser. Disse ressursene er folkets eiendom, og kan ikke overdras til private eiere.»
Kort sagt: Vann er et offentlig gode, og staten skal beskytte vannressursene mot overdreven utnytting. Dersom den ikke gjør det, gjør den seg skyldig i brudd på retten til liv, som er nedfelt i artikkel 21 i den indiske grunnloven. Selv om det ikke finnes noen spesifikk lov om bruk av grunnvann, er landsbyrådene og staten pliktige til å sette seg opp mot overdreven utnytting av de underjordiske reservene. Og Coca-Colas eiendomsrett gjelder ikke for grunnvann som befinner seg under selskapets eiendom. Ingen har rett til å tilegne seg større deler av disse ressursene, og regjeringen har ingen rett til å tillate en tredjepart å pumpe opp så store mengder vann.

Høyesterett ga altså to påbud: Coca-Cola må stanse vannboringen innen en måned; landsbyrådet og regjeringen er ansvarlige for å sikre at dette forbudet overholdes.
Kvinnenes kamp er denne bevegelsens sjel, og den føres nå videre av jurister, parlamentarikere, vitenskapsmenn og forfattere.
Bevegelsen har også nådd andre regioner der Coca-Cola og Pepsi tar for seg av vannreserver til skade for lokalbefolkningen. I Rajastans hovedstad Jaipur har grunnvannsnivået sunket fra 12 til 35,5 meters dybde etter åpningen av en Colafabrikk i 1999. I Mehdiganj, som ligger to mil unna den hellige byen Varanasi (Benares), har nivået sunket med 12 meter, og den dyrkede marken som omgir fabrikken er forurenset. I Singhchancher, en landsby i Balliadistriktet (vest i Uttar Pradesh), har Coca-Colas virksomhet forurenset vannet og jordsmonnet for lang tid fremover. Det protesteres overalt. Beklageligvis svarer myndighetene som oftest på disse demonstrasjonene med vold. I oktober 2004 ble for eksempel den kjente gandhisten Siddharaj Dodda arrestert i Jaipur etter å ha deltatt i en fredelig protestmarsj der demonstrantene krevde at Colafabrikken ble lagt ned.
I tillegg til uttørkingen av vannressursene kommer faren for forgiftning fra pesticider. Rajastans høyeste rettsinstans har forbudt salg av leskedrikker produsert av Coca-Cola og Pepsi, for begge selskapene har nektet å oppgi hva drikkene faktisk inneholder, mens flere undersøkelser viser forekomster av helsefarlige pesticider.2 De to brusgigantene gikk til Indias Høyesterett med saken, men Høyesterett avviste anken, og sluttet seg til Rajastans krav om at selskapene må gjøre rede for hva produktene deres inneholder. Leskedrikkene er fremdeles forbudt i denne regionen.
En undersøkelse utført av All India Coordinated Research Project on Pesticide Residue (AICRP) i 1999 viste at 60 prosent av markedets matvarer inneholdt pesticider, og at 14 prosent av disse inneholdt mer enn den tillatte mengden. Et slikt funn trekker i tvil forsikringene om at de multinasjonale selskapene setter sikkerhet og pålitelighet høyt, og dermed har en tillit hos befolkningen som den offentlige sektor og lokale myndigheter ikke har. Dette har åpnet opp for privatisering av vannressursene. Men i India, som overalt ellers i verden, blir ikke vannet bedre, og absolutt ikke billigere, når det administreres av privateide selskap.

Den 20. januar 2005 ble det dannet menneskelige lenker rundt Coca-Cola- og Pepsifabrikker over hele India. Folkedomstoler har beordret «vannpiratene» å forlate landet. Situasjonen i Plachimada viser at folket har makt til å beseire private selskaper. Bevegelsene for bevaring av vann dreier seg for øvrig om mer enn bare det. De setter seg også opp mot demninger, samt store prosjekter som planlegger å endre elveløp i hele India.3 De kritiserer Verdensbankens oppmuntring til privatisering, samt privatiseringen av Delhis vannforsyning.4 Og vi må ikke glemme at slik plyndring ikke kan finne sted uten hjelp fra sentraliserende og korporative stater.
Kampen mot vannrøveriet angår ikke bare India. Overdreven utvinning av grunnvann og store prosjekter for endring av elveløp hindrer bevaring av kloden som helhet. For å forstå hva dette dreier seg om, må man være klar over at dersom hver del av vår planet mottok like mye regn, på samme tid og etter samme skjema, ville vi ha de samme planter og dyr overalt på jorda. Vår planet er imidlertid bygd på mangfold. Planetenes hydrologiske syklus er et vanndemokrati – et fordelingssystem for alle levende arter. Og uten vanndemokrati kan det ikke finnes demokratisk liv.



1 «People are bringing headloads of potable water from afar, while truck loads of soft drinks are leaving the Coke Plant», Virender Kumar, «Open letter to Chief Minister», Mathrubhumi, Thiruvananthapuram (Kerala), 10. mars 2003.
2 Leskedrikkene inneholder forskjellige pesticider, deriblant DDT. Den allerede omtalte parlamentskommisjonen konkluderte med at disse forekomstene var «i overensstemmelse med Indias helseregler». I Coca-Colas og Pepsis leskedrikker i USA og Europa finnes ingen spor etter pesticider.
3 Jf. Arundhati Roy, Levekostnader, Pax forlag, 1999.
4 Den er nå i Degremonts hender, et datterselskap av Suez. Vannprisene i Dehli er blitt tidoblet de siste årene.